– Jeg vil skrive alt jeg ser og alt som er sant, sier Simen Sætres i sitt essay Forlagenes etiske føleri i nettutgaven av Prosa (2019) http://prosa.no/essay/forlagenes-etiske-foleri/ Det vil jeg også, og Sætre anskueliggjør i sitt innlegg noen av de utfordringene jeg selv står overfor. Sætre er frustrert over det han mener er forlagsbransjens manglende vilje til å formulere grunnlaget for etiske vurderinger. Dette er en pågående diskusjon som han er lei av, og som jeg ikke skal gå inn i, men Sætre argumenterer med eksempler fra kriminaldokumentarsjangeren, og det er her jeg ser en del paralleller til mitt eget utgangspunkt som fagformidler. Han opplever noen av utgivelsene innenfor denne sjangeren som forsvarsskrift og krimdokumentar i ett, og påpeker forfatterens nære forhold til kildene, som ofte også er fortellingens hovedperson.

En slik nærhet kan lett føre til sympatier eller bindinger, som både begrenser og forplikter.
Ofte handler bøkene om at kilden er urettmessig behandlet fra rettsapparatets og samfunnets side, noe Sætre mener det er viktig å avdekke, men han spør seg om den tette relasjonen vil prege narrativet, som trenger driv og karakterer; skurker, helter og ofre. I tillegg peker han på mulige konsekvenser for eventuelle tredjepersoner, som ikke kommer til orde i en unyansert og mulig skjev fremstilling. Et annet moment Sætre er inne på, er den polarisering han mener finner sted i eksemplene han viser til. Når han leser bøkene, får han inntrykk av at rettsvesenet er ganske ”ko-ko” og at politiets arbeid virker dårlig. Hovedpersonen, som fremstilles som urettmessig dømt, og samfunnet, med et lite kompetent politi- og rettsvesen, står i motsetning til hverandre, de utgjør henholdsvis den svake og den sterke part. Sympatien ligger naturlig nok hos den svake.

I min verden, som spesialist i psykomotorisk fysioterapi, er det ikke sjelden pasienten og det norske helsevesenet som utgjør motpolene, og fastlegene som, i noen tilfeller, ”gjør en for dårlig jobb” (dette utsagnet krever nyansering og er ikke en generell holdning fra min side). Spesialister i psykomotorisk fysioterapi har særskilt kompetanse på udiagnostiserte tilstander, gjerne omtalt som ”medisinsk uforklarte” . Sammensatte, vedvarende, og forvirrende symptombilder er det pasientene søker hjelp for. I mange av disse tilfellene kan symptomene relateres til kroppslige reaksjoner på traumatiserende hendelser og/eller livsvilkår, noe som ikke nødvendigvis fanges opp av hjelpeapparatet. Det kan handle om mangelfull eller vanskelig kommunikasjon; legen spør ikke og pasienten forteller ikke. Det er heller ikke gitt at legen ville koblet slike erfaringer direkte til symptomene, om de ble formidlet. I vår vestlige kultur er fremdeles kropp og liv adskilte størrelser, selv om det snakkes mye om påvirkningen de har på hverandre.

Resultatet er at pasientene ofte føler seg mistrodd og i liten grad hjulpet av helsevesenet. Helseaktørene på sin side, kan oppleve å komme til kort. Når symptomer og tilstander ikke lar seg forklare på legevitenskapens premisser, mangler de ”gyldighet”, også for pasienten selv, de bærer en dobbel bør. Frykten for at det handler om uoppdaget, alvorlig sykdom, er ofte en del av bildet, sammen med opplevelsen av å være håpløs, gal, annerledes. Når pasientene, som regel etter lengre perioder med utredning og behandlingstiltak uten varig effekt, møter et annet blikk og en annen forståelse, er det ikke til å undres over at de opplever å endelig bli tatt på alvor (noe som ikke nødvendigvis betyr at de blir friske) og at allianser dannes.
Det er formidlerens ”yrkesetiske” ansvar jeg oppfatter at Sætre først og fremst er opptatt av, og som han savner retningslinjer for. Det er dokumentarforfatternes etos som står på spill i den uheldige sjangerhybriden han beskriver.

Nærhet til kilden innebærer altså åpenbare utfordringer, men i begrepet utfordring ligger også muligheter innbakt. Nærheten som gjør seg gjeldende mellom pasienten og meg, i det ”mikrouniverset” terapirommet er, er en ressurs på flere måter, og som resurs aktiverer nærheten andre etiske dimensjoner. Nærheten er avgjørende for kunnskapen som oppstår der, og språket som utvikles der.

Når det viser seg så vanskelig å enes om etiske retningslinjer i forlagsbransjen, eller behovet for dem, kan det kanskje handle om en erkjennelse av at retningslinjer alene aldri vil være nok? Og at etikk som begrep har mange dimensjoner og retter seg mot ulike forhold. Det profesjonsetiske, som blant annet gjelder sjangerbevissthet i litterær sammenheng, er bare ett aspekt. Etikk i fagformidling må speiles i forfatterens språk, som igjen må speile forfatterens ambisjon om en nyansert, sannferdig og etterrettelig fremstilling. Samtidig må berørte parter, i og utenfor fortellingen omtales med respekt og på anstendig vis. Valg av fortellerstemme, som også Sætre er inne på, er bare ett av de litterære virkemidlene som står til rådighet språklig. En uavhengig og allvitende tredjepersons-stemme tilslører forfatterens fortolkning og subjektive oppfatning, og uttaler seg på den måten som om den aktuelle fremstillingen av saker og personer er ubestridelige fakta. Etikken må komme innefra og ut, forekommer det meg, som en posisjon formidleren inntar. Som det kan gjøres rede for eksplisitt og som kommer til som kommer til syne implisitt, gjennom bevisste valg. Retningslinjer alene fortoner seg som noe allment, som noe som kan anvendes på generelt grunnlag, og som på et vis står utenfor den aktuelle fremstillingen. Mens en grunnleggende etisk tilnærming vil manifestere seg på ulikt vis i hvert enkelt tilfelle og gjennomsyre verket, i og mellom linjene. Begge aspekter av etikk må være på plass når det skal formidles anstendig fra det faktiske og virkelige.

Det sier Marit K. Slotnæs i fredagens Morgenblad, første november, det herrens år, 2019.

Det har handlet om digitalisering hele semesteret, og som det nok går frem av tidligere innlegg på denne siden, er jeg ikke begeistret, selv om jeg nyttiggjør meg fenomenet hver eneste dag, uten å tenke ett sekund på det. Blikket mitt fanger artikkelens siste avsnitt, som lyder:
Frem tiden er digital. Men at dette fra et sivilisasjonsperspektiv også skulle være et fremskritt, nei den kjøper jeg ikke. Alt som går fremover er ikke progressivt. De – vi – som har kjent gevinsten av å forsvinne inn i en bok, å slite seg gjennom et resonnement og baske med det helt til det blir en integrert del av vår egen horisont, kommer aldri til å gi fra oss dette enestående mediet frivillig. Det var slik kunnskapssamfunnet oppsto: nedenfra og innenfra, en bevissthet av gangen. Informasjonssamfunnet er bygget opp på en annen måte, og fungerer helt annerledes.

Det var dette som tiltale meg, nedenfra og innenfra, og det å forsvinne inn i en bok. Det fikk meg til å tenke på en av resepsjonsteoretikerne som er nevnt i mitt pensum dette semesteret, Jan Mukarowsky. Han skal ha vært tidligere ut enn Bordieu, med tanker om at sosiale grupper og kulturer har ulik oppfatning av hva som er vakkert, underholdende, rørende etc. Ulike grupper har altså ulik smak, basert på noe underliggende, normer, vaner, et eller annet. Det høres nokså innlysende ut, men det er kanskje ikke det. Det er jo nettopp det tilsynelatende selvfølgelige vi ikke stiller spørsmål ved, men det var jo ikke selvfølgelig før noen fant ut at hvordan det hang sammen. Og det tar jo tid før noe blir en sannhet og tatt for gitt.

Bøker kan ha estetiske, kognitive og symbolske funksjoner, og flere på en gang, for samme leser sier Mukarowski. Det det også betyr, er at det langt på veg er leseren som gir teksten mening, og slik på et vis skaper den og gir den intensjon. Funksjon er knyttet til bruk og betraktningsmåte og vil av den grunn variere, kulturelt og historisk. Det samme vil estetiske normer, disse synes å variere, bli populære og gå ut på dato, hyppigere enn andre normer. Det som ble ansett som en gripende fortelling i en gitt historisk periode, kan bli vurdert som banalt og naivt i en annen, noe som innebærer at en teksts verdi aldri kan fastslås en gang for alle.

Mukarowsky var altså opptatt av resepsjonens sosiale forutsetninger, og spesielt interessert i selve leseropplevelsen, dette at man kan bli oppslukt av lesningen og miste bevisstheten om at man leser. Man blir ett med det litterære universet, som om det utfolder seg for egne øyne. ”En umiddelbart opplevende holdning” skal Mukarowsky ha kalt det. Bakgrunnen for en slik opplevelse er, hvis jeg forstår det rett, en vurderingsprosess som settes i gang mellom leser og tekst, det vil si, mellom tekstens verdier, og leserens. Og verdier kan romme mye, menneskesyn og moral for eksempel, men også synet på tekstens språk. Leseren kan komme til å føle at teksten angår ham intenst.

Så er det vel dette Marit Slotnæs ikke vil miste, og ikke jeg heller. Men så er det ikke sikkert at vi behøver å engste oss, kan den digitale fremtiden virkelig frarøve oss boka? Jeg kan ikke se meg selv forsvinne inn i dataskjermen, det skjer bare når det klusser seg til og går helt på tverke der inne.

Flere og flere av nettgigantene synes nå å ville gjøre tjenestene sine mindre algoritmiske. Den menneskelige faktoren skal plutselig være radikal og innovativ skriver Taina Bucher i Morgenbladet, 20/9-19. Hun viser til sin tid som ansatt i Platekompaniet, 15 år tilbake i tid. Hun gjengir denne fiktive samtalen med en kunde:

– Jeg skal gi en cd til min syv år gamle niese. Har du noe å anbefale? Fatter’n blir 50 og han digger John Scofield og Pat Metheny. Vil gjerne gi noe som ligner, har du noen forslag? – Hm, du er ute etter platen til hun som var på Skavlan i går, brunt hår og litt myk stemme, du vet!?

Hun sto i lyttedisken og byttet cd-er, snakket med folk om musikk og anbefalte alt fra Lisa Børud, John Abercrombie til Katie Melua, slik hun beskriver det. I dag er Platekompaniet i ferd med å legge ned nesten alle butikkene. – Vi er for lengst blitt vant til at det meste av kulturkonsum foregår på nettet. Musikken hører vi på Spotify, vi ser filmer på Netflix, og deler nyheter på Facebook”.

Felles for disse tjenestene er at de er datadrevne og algoritmestyrte. Basert på brukermønstre og statistiske modeller, sorterer algoritmene i datastrømmen, viser frem og anbefaler innhold basert på det de tror vil være mest relevant for brukeren. Hver fredag får jeg musikk For deg fra min musikk tjeneste iMUSIC, basert på det jeg har hørt på, på vei til jobben, på tur med bikkja osv. Det er kjempefint, men “hvem” er det som sitter og gjør dette, er det virkelig ingen? Er alt bare tall? Akkurat det er litt skummelt, hvis jeg tenker på det, men det gjør jeg ikke. Likevel er det noe fortrøstningsfull i det Taina skriver, jeg var jeg ikke klar over at pendelen allerede svinger “litte grann” tilbake. Jeg er nemlig gammel nok til å tenke at mye, ikke alt, var bedre før.

– Vi lever i en algoritmisk kultur, en tid der algoritmer bearbeider og former kulturen, men også en tid der kulturen påvirker algoritmiske prosesser. Det er derfor oppsiktsvekkende at flere og flere av nettgigantene nå synes å ville gjøre tjenestene sine mindre algoritmiske. Den siste tiden har nemlig selskaper som Netflix, HBO, Google, Apple og Facebook gjort et poeng ut av å markedsføre produktene sine som «menneskedrevet». For eksempel tester Netflix for tiden en funksjon de kaller «Collections», eller samlinger, håndplukkede anbefalinger gjort av en rekke film- og serieeksperter. (altså levende mennesker).

– Ideen er like enkel som musikkquizen ved ansettelsesprosessen til en deltidsjobb i Platekompaniet den gangen, nemlig å sørge for å tilby kunden kvalifiserte anbefalinger. Fordi de beste anbefalingene kommer fra virkelige mennesker, lanserte HBO nylig nettsiden «Recommended by Humans». Nettsiden viser rundt 36 videoer med virkelige mennesker som anbefaler hver sin HBO-serie.

– På samme måte satser Facebook på å få lansert «News Tab», en ny funksjon som skal kvalitetssikre nyheter ved å la et knippe håndplukkede journalistveteraner få velge ut dagens viktigste nyheter.

Taina later ikke til å være så veldig overrasket over utviklingen, hun provoseres mer over tendensen til å sette mennesket opp mot algoritmene, som om de var hverandres motsetning. Slik er det ikke hevder hun, det er mennesker bak tallene, bruken av dem og tolkningen av dem.

Hun har sikkert rett, hun har peiling (førsteamanuensis i Screen Cultures ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo) men jeg liker tendensen godt, samtidig som jeg setter pris på nye forslag til musikk, ofte artister jeg aldri har hørt om.
Hvis vi bare hadde klart å hente det beste ut av alt, og finne balanse i galskapen…

Under følger et utdrag av en artikkel av Per Olav Solberg i siste nummer av Prosa. Han konstaterer at studenter på en lesesal på Blindern, en tirsdag kl. 1000, sitter med bøker, penn og papir, slik han selv gjorde for 13 år siden. Digitaliseringen har ikke riktig nådd pensumbøkene, av ulike grunner. Jeg er særlig opptatt av en; Å løfte og bla i en bok, la pekefingeren følge siden, holde sidene nede mens du noterer, å flytte blikket fra bokside til papir, holde i og bevege pennen, fører til mer aktivitet i hjernens motoriske deler, enn det fullstendig unaturlige lille sveipet med en slapp pekefinger på en skjerm. Jo større deler av hjernen som er aktiv, jo bedre hukommelse, Altså bedre læring, og hånden har en kjempestor representasjon i hjernen, det er jo ikke for ingenting

En interessant, nevrovitenskapelig studie sammenlignet hvor godt personer husket og kunne gjenkjenne tegn på et ukjent språk (bengali) avhengig av om de hadde lært seg å skrive disse for hånd eller ved hjelp av et spesiallaget tastatur. Den gruppen som skrev for hånd, memorerte bedre det de hadde skrevet enn gruppen som skrev på tastatur. I en oppfølgingsstudie brukte forskerne MR-scanning for å sammenligne de to gruppene. Mens personene var inne i MR-scanneren, viste forskerne dem tegnene de hadde lært seg å skrive enten for hånd eller på tastaturet. Resultatene viste at det var størst aktivitet i de motoriske delene av hjernen hos de som skrev for hånd. Det motoriske minnet så altså ut til å bidra til bedre memorering av tegnene. Slik forskning burde vært mer kjent, særlig i en tid hvor flere og flere snakker om at det ikke lenger er viktig å lære å skrive for hånd. Den menneskelige kroppen er viktig for læring, det er vår evolusjonsbiologiske arv, hukommelse sitter også i kroppen. Derfor er det viktig å forske på hvilke konsekvenser det kan få for ulike læringsprosesser og for læringsutbyttet når mye lesing og skriving digitaliseres, sier Anne Mangen.

Dét er jo hva dette til syvende og sist handler om: hvordan vi lærer best. Det ser nesten litt gammelmodig ut når studentene på Blindern sitter på lesesalen og blar fram og tilbake i bøkene, noterer i margen og på gule lapper, fester klistremerker på sidene for lettere å finne tilbake. Men det er noe med det. Kroppene er i bevegelse. Læring sitter ikke bare i hodet. Metoden har fungert i mange hundre år. Den fungerer nå. Vil den også være bærekraftig i morgen?

LEIAR
Hjartet i rasjonaliteten
Av Merete Røsvik

At kjensler påverkar alt vi gjer, er løyndomen alle kjenner, men få pratar om. Men sensitivitet og emosjonell intelligens kan vere like avgjerande for ein god fagperson som evna til logisk tenking, fordi mykje av informasjonen om verda kjem til oss via kjenslene. Det blir spesielt tydeleg i omsorgsyrke, men også i meir teoretiske profesjonar som skribent, omsetjar og forskar vil motivasjonen, forståinga og kreativiteten vere påverka av kjenslelivet. Den som lurer på korleis det artar seg, kan lese svara på enqueten i dette nummeret. «Faktisk er følelser noe av det mest rasjonelle vi har», uttalar biolog Dag O. Hessen. Det høyrest ut som ei spissformulering, men også i filosofien finn ein liknande påstandar.

I boka Tingliggjøring og anerkjennelse diskuterer Axel Honneth Georg Lukács’ omgrep «tingleggjering» (Cappelen Damm 2019, omsett av Inger Sverreson Holmes og med introduksjon av Torill Strand). Han argumenterer for at det å kunne bli emosjonelt involvert i eit anna menneske, og slik «anerkjenne» at hen har kjensler og behov som ein sjølv, er ein føresetnad for å kunne danne seg ei nøytral forståing av verda. Sterkt forenkla er grunngjevinga slik: Når eit barn blir glad i omsorgspersonen, utviklar det evna til å leve seg inn i den andre og sjå verda også frå hennar perspektiv. Dette legg grunnlaget for at ein seinare kan leite seg fram til nøyaktig kunnskap gjennom «affektiv aksept av så mange perspektiver som mulig» (s. 72). Det er altså ein direkte samanheng mellom empati og objektivitet; begge delar krev at ein er i stand til å sjå lenger enn eigne behov og subjektive opplevingar.

Kvifor er dette viktig? Fordi det rokkar ved oppfatninga om at emosjon er lik subjektivitet, medan rasjonalitet er lik objektivitet – og dessutan ved sjølve skiljet mellom emosjon og kognisjon. Grovt forenkla modellar av det som eigentleg er eit komplekst samspel mellom kjensler og vurderingar, individ og fellesskap, har prega vestleg vitskapshistorie. Sjølv om oppfatningane har blitt utfordra av ny hjerneforsking, er dei framleis utbreidde på måtar som får praktiske konsekvensar.

Poesien er det som beskytter språkets anstendighet (Alain Badiou, 2016)

Sandra Lillebø viser til dette sitatet i sin anmeldelse av Aasne Linnestås nye bok Johannas åpenbaringer (Klassekampens bokmagasin, 24/8 -19). Hun skriver – sitatet sier noe viktig om språkets stilling i dag, når både poesi og anstendighet så å si er fraværende størrelser i denne skrikende hurlumheien vi kaller offentlighet.

Uten å ha hatt befatning med bokbransjen, eller forfatter- og forlagsvirksomhet, jeg håper å få det, er det vel riktig å si at bransjen er en del av denne offentligheten. I alle fall har den såkalte virkelighetsdebatten som har gått for seg der, preg av hurlumhei. En hurlumhei (for et utrolig fint ord!) av påstander og meninger om etikk, skjønn, ansvar, forsvarlighet. Ord som sant, virkelig og riktig, kommer til kort i å skulle vise til noe gitt, objektivt og udiskutabelt. Fiksjon er fristilt slike forpliktelser, men gir i de fleste sammenhenger lite mening hvis fortellingen ikke er troverdig. På samme tid kan fiksjonen være sannere enn virkeligheten, er det sagt.

De siste to årene på studiet i faglitterær skriving har lært meg at vi må akseptere disse gråsonene, at vi må leve med de vanskelige grenseoppganger mellom fiksjon og virkelighet, at de nødvendigvis involverer hverandre og tilfører hverandre noe. Men det gjør det ikke lett å være både sannferdig og anstendig, særlig ikke dersom man skal skrive om ting som skjer med virkelige, levende mennesker. Og ikke bare det, men mennesker som er sårbare, som har oppsøkt hjelp, som i fortrolighet har åpnet seg i en terapisituasjon. Det vil være krevende å formidle fra denne konteksten, med sannferdighet og anstendighet som ideal.

Et annet av Lillebøs utsagn er at Linnestås språk søker en sannhet som kan være ydmyk og presis på en gang. Det er en sannhetssøken i selve språket, med andre ord. Hvordan får man til det? Det skulle jeg gjerne lære. Både sitatet og utsagnet innebærer at etikken ligger i selve språket, altså måten det er brukt på, ikke bare i hva det beskriver eller forteller. Og når jeg tenker meg om, har jeg opplevd det som leser, uten at jeg har vært klar over det på samme måte som nå. Jeg tenker for eksempel på Lars Amund Vaages Syngja og Simon Strangers Leksikon om lys og mørke. Det må være når kjærligheten skinner igjennom, er min umiddelbare tanke, når du skjønner at forfatteren skriver av kjærlighet.
Vil noen tro meg hvis jeg sier at jeg skriver av kjærlighet til mine pasienter? Og skinner det igjennom? En pasient sa for kort tid siden at hun var så redd for ikke å bli trodd at hun så seg nødt til å lyve.

Kan jeg skrive om pasientene mine, sannferdig og anstendig, med kjærlighet i tastetrykkene, beskytte dem, yte dem rettferdighet og respekt, og samtidig forplikte meg på det både de og jeg holder som sant? Og kan det publiseres, i hurlumheien av utgivelser, og bli noe de selv kan stå for, slik at det er sin egen stemme de hører. Og uten at andre lesere sitter igjen med en følelse av å ha fått små fliker av sannhet, men kan tro på, ta til seg, og gjøre seg nytte av det skrevne?

Jack Hart (2011) viser til skuespillforfatteren Lajos Egri når han beskriver tema som tekstens eller teaterstykkets underliggende premiss, fundamentet som det hviler på og springer ut i fra. Premisset speiler forfatterens oppfatninger og syn på verden, og er slik å finne i forfatterens indre, ikke i det ytre. Hva den enkelte forfatter gjør til tema i sin fortelling, avslører med andre ord vedkommendes verdigrunnlag, og det perspektiv han/hun betrakter fenomenet fra. Slik jeg oppfatter det, kan tema da oppfattes både som fortellingens kilde, altså som utslag av forfatterens interesser og verdier, og som noe som utkrystalliserer seg underveis ettersom historie blir fortalt.

Hart beskriver det siste med et godt eksempel (fortellingen om Gary Wall, s. 136), og viser til hvordan han og en medforfatter diskuterte seg frem til hva historien de fortalte egentlig handlet om, hva som steg frem som en slags overskrift, ”statement”, eller ”lesson to learn”. Dette kunne de enes om fordi de delte et sett av verdier. I neste omgang kunne det definerte tema fungere retningsgivende for hvordan historien ble fortalt, hva det skulle legges vekt på og hva som var mindre viktig.

I sitt foredrag på biblioteket på USN, gir Bjørn Asle Nord uttrykk for det samme. Når han som journalist skal presentere aktuelle hendelser eller fenomener, søker han etter ett eller få ord som kan beskrive hva hendelsen, dypest sett, handler om, for ham. Det blir strukturerende for fortellingen, og sier noe om ham og hans perspektiv på verden. Jeg tenker at det ligger en frihet i dette, fordi det jo vil være flere muligheter. Leseren kan sitte igjen med en annen oppfatning av hva tekstens tema er, uten at det reduserer fortellingen. Når vi skriver om mennesker og ting i en felles virkelighet der ting skjer, har vi altså lov å velge hva som skal gjøres til tema. Slik heves fortellingen, utover det faktiske hendelsesforløpet. Dette virker kanskje elementært for noen, men jeg var glad for å høre det.

Hva er psykomotorisk fysioterapi?

I denne lille filmsnutten om psykomotorisk fysioterapi finns det en hel fortelling. Her er scene, en karakter i konflikt, handling og løsning. Den er mottatt på en måte som tidligere informasjonsbrosjyrer ikke har vært i nærheten av. På andre samling snakket vi om ulike modaliteters semiotiske ressurser i det å skape mening. Denne animasjonen blir mer enn ren informasjon i kraft av disse ressursene.

Se selv ved å trykke på spørsmålet over!

Jeg gledet meg til semesterets første samling, som jeg alltid gjør, men særlig til å møte Kari Hesthamar. Podcasten Elefanten traff meg både tematisk og formmessig. Allerede i introduksjonen, som går igjen fra episode til episode, er hun til stede som seg selv. Hun tar utgangspunkt i et spørsmål med allmenngyldig, menneskelig relevans, og svarer for sin egen del, før hun presenterer oss for sine utvalgte fortellere. Podcasten illustrerer flere sentrale virkemidler radiodokumentaren har til rådighet, for å “skape film på lytternes indre skjerm” slik NRK-veteranen Berit Hedemann beskriver det. Det handler om ordbruk, stemmebruk og annen lyd, og ikke minst om fortelleren, som med disse verktøyene gir bildene utsnitt, farger og perspektiv.

For meg er Kari Hesthamars stemme nok, den er varm, nær og engasjert på en lavmælt måte. Jeg tror også dialekten har sitt å si, stemmen går rett i kroppen på meg. Hun kunne snakket om hva som helst og jeg ville lyttet. Er det førspråklige erfaringer og assosiasjoner i mitt underbevisste univers som kan forklare dette? Hedemann antyder det, hun minner oss på at å tolke stemmebruk er noe av det første vi lærer som spedbarn, lenge før vi skjønner hva ordene betyr, forstår vi hva stemmen betyr. Er det sånn det er med virkemidler, har de alle sammen forankring i vår psyke, slik den har sin forankring i kroppen?

Bare hør!
https://itunes.apple.com/no/podcast/elefanten/id1434054369?l=nb&mt=2&i=1000419010832