Under følger et utdrag av en artikkel av Per Olav Solberg i siste nummer av Prosa. Han konstaterer at studenter på en lesesal på Blindern, en tirsdag kl. 1000, sitter med bøker, penn og papir, slik han selv gjorde for 13 år siden. Digitaliseringen har ikke riktig nådd pensumbøkene, av ulike grunner. Jeg er særlig opptatt av en; Å løfte og bla i en bok, la pekefingeren følge siden, holde sidene nede mens du noterer, å flytte blikket fra bokside til papir, holde i og bevege pennen, fører til mer aktivitet i hjernens motoriske deler, enn det fullstendig unaturlige lille sveipet med en slapp pekefinger på en skjerm. Jo større deler av hjernen som er aktiv, jo bedre hukommelse, Altså bedre læring, og hånden har en kjempestor representasjon i hjernen, det er jo ikke for ingenting
En interessant, nevrovitenskapelig studie sammenlignet hvor godt personer husket og kunne gjenkjenne tegn på et ukjent språk (bengali) avhengig av om de hadde lært seg å skrive disse for hånd eller ved hjelp av et spesiallaget tastatur. Den gruppen som skrev for hånd, memorerte bedre det de hadde skrevet enn gruppen som skrev på tastatur. I en oppfølgingsstudie brukte forskerne MR-scanning for å sammenligne de to gruppene. Mens personene var inne i MR-scanneren, viste forskerne dem tegnene de hadde lært seg å skrive enten for hånd eller på tastaturet. Resultatene viste at det var størst aktivitet i de motoriske delene av hjernen hos de som skrev for hånd. Det motoriske minnet så altså ut til å bidra til bedre memorering av tegnene. Slik forskning burde vært mer kjent, særlig i en tid hvor flere og flere snakker om at det ikke lenger er viktig å lære å skrive for hånd. Den menneskelige kroppen er viktig for læring, det er vår evolusjonsbiologiske arv, hukommelse sitter også i kroppen. Derfor er det viktig å forske på hvilke konsekvenser det kan få for ulike læringsprosesser og for læringsutbyttet når mye lesing og skriving digitaliseres, sier Anne Mangen.
Dét er jo hva dette til syvende og sist handler om: hvordan vi lærer best. Det ser nesten litt gammelmodig ut når studentene på Blindern sitter på lesesalen og blar fram og tilbake i bøkene, noterer i margen og på gule lapper, fester klistremerker på sidene for lettere å finne tilbake. Men det er noe med det. Kroppene er i bevegelse. Læring sitter ikke bare i hodet. Metoden har fungert i mange hundre år. Den fungerer nå. Vil den også være bærekraftig i morgen?