Pensumsammendrag

The Sense of Style, chap.2: A Window on to the World, Steven Pinker

 Å skrive er en unaturlig handling, i motsetning til å snakke. Barnet har et instinkt for å lære språket, men det skrevne ord er en ny oppfinnelse, og må tilegnes gjennom anstrengelser.

Det å snakke og det å skrive involverer to ulike menneskelig fellesskap: den verbale dialogen, øyeblikket, det som er her og nå og som gjør det mulig å ”tune” inn den andre, som en gi og ta utveksling. Å skrive er derimot å henvende seg til en usynlig og ukjent, leseren eksisterer bare i vår forestillingsverden. Å skrive er ”the art of pretence”[1]. Nøkkelen til en god stil er å ha klare forestillinger/begreper om den/de du vil kommunisere med i en tenkt eller forestilt verden.

Thomas & Turner: Classic style, Clear and simple as the truth (en bok om emnet) – Å bruke klassisk stil er å se verden.

Forfatteren ser noe som leseren ennå ikke har oppdaget, og guider leserens blikk (inviterer) slik at hun kan se selv. Hensikten med å skrive er å presentere, motivet er ”disinterested truth” (uhildet, upartisk). Kriteriet på om det lykkes er hvorvidt språket samsvarer med fenomenet og gjør det enkelt og klart å se, prosaen blir et vindu mot verden.

Forfatteren kjenner sannheten før hun setter ord på den, og teksten er ikke et forsøk på å sortere tenkningen. Det er heller ikke nødvendig å argumentere for sannheten, den skal kun presenteres. Dette fordi leseren er antatt å være kompetent nok til å kjenne igjen en sannhet når hun ser den, så lenge hun er gitt et uhildet/ uhindret perspektiv. Forfatteren og leseren er likeverdige og forsøket på å dirigere leserens blikk har form av konversasjon. Forfatteren skal simulere to erfaringer/opplevelser; vise/synliggjøre noe i verden og engasjere leseren i en konversasjon. Den enkelte erfaringens natur/vesen, skaper formen, dvs den klassiske stilen, teksten er skrevet i.

Det å synliggjøre impliserer at det er noe å se, noe konkret, mennesker eller andre vesener som beveger seg rundt i verden og som forholder seg til ting og fenomener. Konversasjon innebærer at leseren er samarbeidsvillig og deltagende. Forfatteren må kunne regne med at leseren er i stand til å lese mellom linjene, ”skjønne tegninga”, uten at hun må ha det inn med teskje.

T&T hevder at classic style (CS) kun er en blant flere stiler, og relaterer den til Descartes og La Rochefoucould i det 17. Århundre. Det som skiller klassisk stil fra andre stiler, er holdningen til kommunikasjonsscenariet; hvordan forfatteren forestiller seg å være knyttet til leseren og hva forfatteren forsøker å oppnå. (mots. for eksempel kontemplativ eller romantisk stil, profetisk, orakelaktig stil, der forfatteren mener å kunne se ting andre ikke kan se. CS er heller ikke praktisk stil; memos, manuals, term papers, research reports. Her har forfatter og lesere ulike roller; lærer-student for eksempel. CS skiller seg også fra ”plain style”[2] der alt allerede er åpenbart og leseren ikke har behov for hjelp til å se. I CS har forfatteren anstrengt seg for å finne frem til det som er verdt å se og det beste perspektivet å se det fra.

CS overlapper både alminnelig og praktisk stil og er en motsats til selv-bevisst, relativistisk, ironisk og postmodernistisk stil. CS unngår filosofiske meta-betraktninger om det som behandles, men vil beskrive fenomenet i se selv. Det innebærer mer enn bare å unngå abstraksjoner. CS vil søke å forklare abstrakte ideer som om de var objekter og krefter som leseren kunne gjenkjent hvis hun var i en posisjon til å se dem. (f.eks. teorien om flere univers). Eksemplene viser en tillit til at leseren, når hun ser dem vil kjenne dem igjen og vite hva de innebærer, fordi de er eksakte. Eksemplene er ikke så mye metaforer og allegorier som aktuelle fenomener som lesere kan se med egne øyne. (f.eks. ballen som kastes opp i været og pga. tyngdekraften går langsommere opp etterhvert, for så å falle ned igjen).

Forskerens verdensbilde og idealet om klassisk prosa er sammenfallende; forskeren tror på en objektiv sannhet og at den kan oppdages av den uhildede observatør, mots. akademias relativistiske ideologi og verdensbilde; postmodernisme, poststrukturalisme og litterær marxisme.

Å skrive i CS er å bruke den formen, og å skrive så langt som det er nødvendig for forfatteren for å kunne presentere en interessant sannhet. Forfatterens kortfattethet avspeiler hans ”elegance of mind”, og er ikke betinget av tids- eller arbeidspress. CS er aristokratisk, ikke egalitær: sannheten er tilgjengelig for alle som er villige til å jobbe for å oppnå den, men er ikke allemannseie og ingen menneskerett. Ikke desto mindre, tanken om likeverd mellom skriver og leser gir leseren følelsen av å være et geni, når teksten er godt skrevet, en dårlig tekst får leseren til å føle seg som en idiot.

Eksempler fra vinnere av Bad Writing Contest, 1997 og 1998, s. 35 og 36 i kapitlet.

NB! Den enkle og klare presentasjonen av en idè skrevet i CS, må ikke forstås som en arrogant insistering på at den er riktig. Leseren kan komme til å konkludere med at teksten er mesterlig skrevet, men at den tar fullstendig feil. En tekst skrevet i CS er en forestilling, gjetning, en holdning/innstilling om/til fenomenet. Også forskeren vet at verden er mer komplisert enn som så og at det er ulike måter å forstå et fenomen på, men unnlater å forvirre leseren med dette, for enkelheten og klarhetens skyld. Det skal se ut som forfatterens tanker er klart formulert i hodet før de uttrykkes i ord; – The messy work has been done beforehand and behind the scenes.

Forsøk å unngå:

 

• Metadiskurs og ”Signposting” – verbiage: ordgyteri, å hele tiden fortelle hva som skal skje, hva som kommer, en guiding gjennom teksten som stjeler oppmerksomhet og energi fra leseren, før man er kommet til saken. Å si hva du skal si, si det og så si at du har sagt det. Dett er ikke nødvendig i skriftlig formidling. En god tekst har tillit til leserens evne til å forutse hva som kommer, eller og arrangerer innholdet i logiske sekvenser, eller lager en fortelling, et narrativ. Signposting og metadiskurs er ikke helt forbudt, men bør brukes sparsomt, slik vi gjør det i tale. Ofte nyttig å åpne med et spørsmål isteden, eller bruke den viktigste metaforen i CS; synet, – som vi har sett….Eksempler på s. 39 og 40. Siden leser og skriver er de to aktive partene i konversasjonen kan man bruke ordet vi. Dersom man vi gjenta et budskap kan man si -med andre ord, og da må det komme andre ord. En oppsummering bør være selvforklarende; nøkkelord fra hvert avsnitt satt inn i nye setninger.

 

• Å fokusere på beskrivelsen av den profesjonelle aktivitet, fremfor å vise frem/ eksponere selve saken. – profesjonell narsisisme, eksempler på s. 41 og 42.

 

• Tendensen til ”apologetic language” – forfatteren vedkjenner seg ikke ordene han bruker, evt. ved å sette dem i ”hermetegn”. Ha tillit til din egen stemme, og bruk ikke ord du ikke er komfortabel med!

 

• Bruk av (hel)gardering i språket, nesten, tilsynelatende, nærmest, delvis, muligens, på en måte…. (Cover Your Anatomiy, CYA) Ofte i byråkratisk, juridiske tekster, mots. So Sue Me. Det korrekte kan bli pedanteri.

 

• Klisjeer (idiomer) er No- brainers, unngå dem som pesten, eller lag en morsom vri på dem! Eksempler på s. 46. Bruk ordenes opprinnelige fysiske betydning og appeller til sanseapparatet!

 

• Overdreven abstraksjon, bruk konkrete eksempler det er mulig å se med det blotte øye. Det betyr ikke at abstrakte fenomener ikke kan presenteres i CS. Eksempler på s. 49. Nivå, perspektiv, tilnærming, rolle, tendens, strategi…dette er metabegreper, dvs. begreper om begreper. Å gjøre noe om til et substantiv; nominalization, som i utgangspunktet er et verb, for eksempel forsikring istedenfor å forsikre, se s. 50. Verb kan også omgjøres til adjektiv; contribute blir contributive, typisk i akademisering og byråkratisering, ofte handler det om ansvarsfraskrivelse, en passiv stemme (jeg gjorde det ikke, det ble gjort). Bruk jeg, meg du, det stimulerer konversasjon. Gjør passiver om til aktiver, la verb være verb.

 

Bruk den ledende metaforen i klassisk stil; en forfatter i konversasjon med sin leser, forfatteren peker på noe han ønsker leseren skal se. Å skrive i klassisk stil gjør den unaturlige aktiviteten det er å skrive, til noen av våre mest naturlige aktiviteter; nemlig å snakke og å se.

[1] Pretence; som verb: foregi, late som, som subst.: forutsetning

[2] Ikke noe skarpt skille mellom stiler, CS mer som et ideal der det som kjennetegner den gjør forfatteren til en bedre skribent; en motgift mot akademisk, byråkratisk, juridisk og offentlig prosa.