Mens behandlerne krangler lider pasientene

I avisen Dagens Medisin, oppsto i sommer en debatt mellom representanter for ulike faggrupper i primærhelsetjenesten; kiropraktorer, fysioterapeuter og leger. Utgangspunktet var en kronikk med tittelen Hvorfor svikter vi muskel-og skjelettpasientene? . To kiropraktorer, hvorav den ene også er fysioterapeut, viser til en ”permanent krise for pasienter med mekaniske muskel- og skjelettplager”, en krise som ble beskrevet i en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening allerede i 2001 . Kiropraktorene anser seg som spesialister på denne pasientgruppen, og likestiller sin kompetanse med allmennlegenes når det gjelder undersøkelse og behandling. Kiropraktorene peker på en hardt presset fastlegeordning, og hevder at ved å overlate utredningen av disse pasientene til fysioterapeuter og kiropraktorer, helt eller delvis, vil det bety en mer effektiv behandling av pasientene, og en nødvendig avlastning av fastlegene.

Tre spesialister i allmennmedisin og en overlege i fysikalsk medisin svarte 18/6-18 med innlegget Feil medisin for pasientene og fastlegeordningen . Legene erkjenner sitt store arbeidspress, men hevder at det er de mange ikke-medisinske oppgavene som truer fastlegeordningen. Med forskningsmessig belegg, viser de til at en betydelig andel av
pasientgruppen er de såkalte MUPS-pasientene , der smerteproblematikken fremstår uforklart, sammensatt og vedvarende. I tillegg til smerter fra muskler og ledd, har disse pasientene ofte en rekke andre plager; søvnforstyrrelser, fordøyelsesproblemer, lettere grader av angst og depresjon. – Fastleger er spesialister på å se denne helheten, kjenne differensialdiagnoser og se sammenhenger mellom psykiske, sosiale og kulturelle årsaker til smerte og funksjonssvikt -, sier legene. – Ofte trengs bare beroligelse eller råd om å fortsette i normal aktivitet –
Et fokus på symptomer der årsakene er sammensatte kan, heller enn å effektivisere, forsinke nødvendig utredning og sammensatte tiltak hevdes det. De peker samtidig på overdiagnostikk og overbehandling blant for ivrige aktører utenfor legestanden.

Umiddelbart gjorde debatten meg trist, eller kanskje snarere oppgitt. Den utløste minner om tidligere profesjonskamper innenfor helsevesenet, der krass polemikk sjelden belyste problemstillingen, eller tjente den gruppen aktørene angivelig ønsket å hjelpe. Etter nær 35 år som fysioterapeut i privat praksis, de siste 12 som spesialist i psykomotorisk fysioterapi, har jeg selv erfaring med disse pasientene. De er naturlig nok mer opptatt av kvaliteten på hjelpen de får, enn hvem de får den av.

Ved å bruke ordet vi i tittelen på sin kronikk, inkluderer kiropraktorene seg selv, kanskje for å gjøre påstanden om svik mindre provoserende for dem som måtte føle seg anklaget som svikere. Bruken av vi lar seg også forstå som en faktisk erkjennelse av ansvar, men det lar seg ikke spore i teksten. Ansvaret blir liggende på fastlegene som ikke ser at krisen kan løses ved å overlate pasientgruppen til dem. Løsningen er en vinn-vinn situasjon for både pasienter og fastleger, slik kiropraktorene fremstiller det. Og ikke minst for dem, som får gevinsten i kroner og øre, er det fristende å tilføye. Med kritisk blikk kan en brist i kiropraktorenes troverdighet fornemmes her; tittelen på innlegget gir inntrykk av ansvarlighet, men det følges ikke opp innholdsmessig.

I kronikken påpeker forfatterne det manglende samarbeidet blant primærhelsetjenestens aktører. De hevder at fastlegene i større grad samarbeider med sekundær- og tertiærhelsetjenesten og i minst grad med kiropraktorene. De peker på kompetansen og seriøsiteten som de ”likestilte profesjonene innenfor muskel- og skjelettlidelser” har, og ønsker seg en ”treenighet” av spesialister på feltet, ikke som i dag; ”tre ulike trossamfunn”. Til slutt ber de altså likevel fastlegene gi slipp, helt eller delvis, på muskel- og skjelettpasienten. De argumenterer for at dette vil redusere sykemeldinger og unødige henvisninger til billeddiagnostikk og spesialisthelsetjeneste, og viser til forskning på den kostnadseffektiviteten dette sannsynligvis vil innebære. De gir ikke eksempler på hvordan treenigheten i praksis skulle fungere, eller hva de legger i begrepet trossamfunn, men jeg sitter igjen med et inntrykk av noe sekterisk som forfatterne ønsker seg bort fra.

I sitt motinnlegg konkluderer legene med ”feil medisin” på kiropraktorenes forslag til løsning. Kanskje kan man uttale seg så kategorisk når man besitter så mye kunnskap som disse fire til sammen. Og hvem skulle være bedre egnet til å uttale seg om riktig og feil medisin, om ikke legene, kan man spørre seg. Innlegget deres oppleves likevel svært arrogant. De mer enn antyder at kiropraktorer mangler den helhetsforståelsen som skal til for å hjelpe den store gruppen av pasienter med uforklarte tilstander, at kiropraktorene er symptomfokusert og driver overbehandling. Det er vanskelig å se annet enn at de underkjenner kiropraktorenes kompetanse. For øvrig støtter legene ønsket om bedre samarbeid, og viser til den nylig etablerte ”knutepunktmodellen” , der fastleger og fysioterapeuter som befinner seg i geografisk nærhet til hverandre, skal utnytte samlet kompetanse og erfaring til beste for felles pasienter.

Å snakke om svik, slik kiropraktorene gjør, er ikke bare et retorisk grep. Sviket er godt dokumentert. Det store antall studier og rapporter, nasjonale og internasjonale, som kartlegger sykdomsbyrder i en befolkning, hjelpen som tilbys og effekten av denne, taler sitt tydelige språk. Sammen med utmattelse og fordøyelsesproblemer uten påviselig årsak, affiserer kroniske smerter i muskel- og skjelettapparatet mer enn 15 % av verdens befolkning, og tallene er økende . I Norge er nær halvparten av sykefraværet og en tredjedel av uførepensjonene direkte relatert til slike tilstander . Vel så foruroligende er det at en svært høy andel av disse er misfornøyde med hjelpen de får. Mange innenfor legestandens egne rekker har beskrevet dens tilkortkommenhet i møtet med disse pasientene, som lett blir gjengangere i behandlingsapparatet. Verken legene eller kiropraktorene nevner dette i sine innlegg.

I tilfeller av akutte smertetilstander der årsakssammenhengen synes klar, er det ofte lettere å hjelpe. Prognosen er god dersom det ikke foreligger underliggende disposisjoner av fysiologisk og/eller psykologisk art. Slike pasienter er prioritert fremfor dem med kroniske plager og kommer raskt til. Kanskje er det slike pasienter kiropraktorene har flest av, men det er neppe denne gruppen som føler seg sviktet. Når kiropraktorene bruker et emosjonelt ladet ord som svik i sin argumentasjon, treffer det ikke helt.

Når legene konkluderer med at kiropraktorenes medisin er feil, kan en undre seg over hva slags ”diagnose” de har basert konklusjonen på. Hva er den aktuelle problemstillingen slik de fire legene ser det? Er det en frykt for at kiropraktorene vil gå dem i næringen? De mener seg å være de beste til å ivareta den komplekse, uforklarte og tidkrevende pasienten, men når gjør de det, etter kontortid? De få minuttene de har til rådighet med hver pasient gjør det vel knapt mulig? Unntaksvis kan pasienter fortelle at fastlegen hadde tid, tid til å stille de åpne spørsmålene, de som krever ettertanke og som kan bidra til erkjennelse og innsikt. De som kan avsløre pasientens egen oppfatning av situasjonen. Den større fortellingen, som sykehistorien bare er en del av, men ofte sterkt influert av, er det sjelden rom for. Legene ytrer ingen bekymring for disse pasientene i sitt innlegg, snarere fremhever de sin uovertrufne ekspertise.

– Hvorfor er vi ikke bedre til å hjelpe? spør derimot lege Dag Bruusgaard. I et tredje innlegg i debatten, også publisert 18. juni, spør han seg hvem som i realiteten kan være spesialister på det han kaller ”multisymptompasienter”. I spørsmålet ligger en påstand; vi er ikke gode nok til å hjelpe, noen av oss. Ydmyk, som kanskje bare en professor emeritus kan være, erkjenner han at vår forståelse er mangelfull og behandlingstilbudet begrenset. Det er faktisk vanskelig å hjelpe disse pasientene, og det at de har smerter fra muskel-skjelettapparatet, og dermed faller inn under den statistikken, behøver ikke bety at det er hovedproblemet. Dermed skal det ikke nødvendigvis løses av ”muskel-skjelettspesialistene”. Ingen av oss er spesialister på multisymptompasientene, hevder han.

Det er et betimelig spørsmål Bruusgaard stiller. Som psykomotoriker er det i all hovedsak multisymptompasienten jeg møter, de medisinsk uforklarte. Vi kommer ofte til kort i disse møtene, og med vi mener jeg vi; kiropraktorer, fysioterapeuter og leger. Men verken kiropraktorene eller legene vedkjenner seg dette, og berører da heller ikke kjernen i problemstillingen, slik jeg ser det. For hvordan skal vi forstå og forholde oss til muskel- og skjelettpasientene? Tiltaket kiropraktorene ønsker seg, og legene motsetter seg, handler om hvem som skal betjene disse pasientene. Ingen av partene synes å være nysgjerrige på hvem disse pasientene er, hvorfor de er så mange, og hva som gjør at plagene deres blir så omfattende og langvarige. Når disse pasientene blir gjengangere, er det ikke grunn til å tro at det kan være noe galt med tilnærmingen og måten deres lidelser blir forstått på?

Legene har rett i at mye går over av seg selv, med tid, ro og avlastning, sunn fornuft med andre ord. De selvhelbredende kreftene vi alle besitter er både undervurdert og underkommunisert i primærhelsetjenesten. Skal pasienter få tillit til egne ressurser i en lidelsessituasjon, er kunnskapsformidling viktig. Helsepersonell må dele sin forståelse og kunnskap om kroppen, og på en slik måte at pasienten kan ta det til seg. Det krever tid, men bidrar til trygghet; det vi forstår kan vi lettere akseptere, kanskje også leve godt med. Studier i smertefysiologi og nevrobiologi forteller oss at trygghet er en avgjørende enkeltfaktor i vår måte og oppleve og dermed forholde oss til smerte på.

I møte med multisymptompasienten er det lite som tyder på at beroligende råd om å fortsette med normal aktivitet gir trygghet, i hvert fall ikke på lengre sikt. Med et omfattende lidelsestrykk legen ikke kan forklare, kan pasienten umulig få tillit til at legen har forstått problemet. Den tid- og kostnadskrevende jakten på årsaken begynner, og rekken av spesialister, som i tur og orden kan utelukke alvorlig sykdom, men ikke gi svar, skaper heller ikke trygghet. Resultatet er oftere stigende uro og redusert tiltro, både til egne og helsevesenets ressurser. Veien til katastrofetanker, angst og depresjon ligger åpen.

De ulike faggruppene har ulike forklaringsmodeller, ulikt fokus og dermed ulike måter å hjelpe pasienter på, konkluderer Bruusgaard. Men det var kanskje ikke så farlig hvis faggruppene delte en felles, grunnleggende og oppdatert kroppsforståelse? En oppdatert, dog fortsatt ufullstendig og mangelfull, forståelse av kroppen, innebærer å se den som en erfarende, meningsfortolkende, biologisk organisme. Kroppen forstått som et system av fysiologiske og mekaniske forhold, der (kun) påviselige avvik kan korrigeres, preger fortsatt mange helseaktørers tilnærming, og det mot bedre viten.

Jeg tror både legene og kiropraktorene har pasientens beste for øye i det enkelte møtet, og et oppriktig ønske om å hjelpe sine pasienter på beste vis. Debatten speiler imidlertid verken nysgjerrighet på, eller bekymring over de virkelig sviktede pasientene. Kiropraktorene stiller ikke spørsmål ved sitt kunnskapsgrunnlag, tvert imot viser de til sin kompetanse og argumenterer ut ifra et effektivitets- og kostnadsperspektiv. Heller ikke legene setter sin kroppsforståelse i tvil, men hevder sin faglige og tradisjonelle autoritet på området, og derigjennom sin rolle som koordinatorer og primærbehandlere. De vokter sin posisjon mens kiropraktorene forsøker å forsterke sin. Det er deres respektive perspektiv, det er ikke pasientens. Dermed er det vanskelig å se at debatten kan bidra til reell endring for dem det gjelder.

Referanser

Benedetti F. 2011. The Patients Brain The neuroscience behind the doctor-patient relationship. Oxford, OxfordUniversity Press

Bruusgaard D. 2018. Hvorfor er vi ikke bedre til å hjelpe? Dagens Medisin 18.6.2018. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/062/18/hvorfor-er-vi-ikke-bedre-til-a-hjelpe/

Chaibi A, Irgens P M. 2018. Hvorfor svikter vi muskel-og skjelettpasientene? Dagens Medisin 28.5.2018. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/05/28/hvorfor-svikter-vi-muskel–og-skjelettpasientene/

Knardahl S. 2001. Kroniske smerter, gjør vi alt galt? Tidsskrift for den Norske Lægeforening 2001; 121: 2620-3

Lærum E, Brage S, Ihlebæk C et al. 2014. Et muskel- og skjelettregnskap. Forekomst og kostnader knyttet til skader, sykdommer og plager i muskel-og skjelettsystemet. Muskel og Skjelett Tiåret (MST) v/FORMI, Oslo Universitetssykehus – Ullevål.

Murray C J L, Lopez A D. 2013. Measuring the Global Burden og Disease. The New England Journal of Medicine; 369: 448-457

Skonnord T, Juel N G, Brelin P, Werner E L. 2018. Feil medisin for pasienten og fastlegeordningen. Dagens Medisin 18.6.2018. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/062/18/feil-medisin-for-pasientene-og-fastlegeordningen/

Ytringers eksplisitte og implisitte innhold – en retorisk analyse

Introduksjon
Hvilken virkelighet lever du i, Hadia Tajik? Dette spørsmålet stiller psykologspesialist Gunnhild Kullbotten på Morgenbladets debattsider 31. august i år .
Hun arbeider ved Sykehuset Innlandet og er foretakstillitsvalgt for sin fagforening. Kullbotten, heretter også retor, viser til et innslag i Dagsnytt 18 15. august, der offentlige versus private helse- og velferdstjenester ble diskutert, Tajik var en av deltagerne. Innledningsvis gjør hun det klart at hun ikke vil gå inn i diskusjonen, men korrigere det hun mener er Tajiks feilaktige oppfatning av arbeidsforholdene i offentlige sykehus. Kullbottens anliggende er det hun anser som en nødvendig realitetsorientering av eks-ministeren. Hun ønsker ikke å bidra i debatten med egne synspunkter på offentlig- versus privatdrevet helsevern.

Med bakgrunn i sin egen erfaring som sykehusansatt i offentlig sektor, samt rolle som tillitsvalgt, hevder hun at Tajik har en idyllisert oppfatning av arbeidsforholdene i de statlige helseforetakene. Tajik anklager ifølge Kullbotten private helseforetak for en profitt-tenkning som medfører dårlige arbeidsforhold for de ansatte, og impliserer med det at arbeidsforholdene ved offentlige sykehus er annerledes og bedre. Kullbotten reagerer på at en tidligere statsråd ikke er bedre informert om de faktiske forhold. Det provoserer og bekymrer.

Dette som en kort presentasjon av tekstens tema. Innlegget er interessant fordi retor presiserer at hun ikke vil gå inn i diskusjonen, det vil si, ikke argumentere eller føre bevis for at det offentlige helsevesenet fungerer bedre enn det private, eller vice versa. Hun ønsker kun å påpeke Tajiks manglende kunnskap og det bekymringsfulle ved det, og å bøte på denne mangelen ved å beskrive forholdene. I beskrivelsen ligger det imidlertid en rekke påstander som fungerer som argumenter for at Tajik tar feil når hun ”angivelig” mener det står bra til i offentlig helsevern.

Jeg vil jeg forfølge Kullbottens uttalte intensjon med innlegget og forsøksvis i lys av Kenneth Burkes modell, Pentaden slik den er forklart av Villadsen (i Jørgensen 2009) og Kjeldsen (2017). Jeg vil først se nærmere på den retoriske situasjonen, og videre analysere innlegget med utgangspunkt i sentrale retoriske begreper.

Den retoriske situasjon
Meningsytringer som gjelder arbeidsforhold for sykehus- og sykehjems-ansatte, føyer seg inn i en større og pågående debatt om kvalitet, organisering og finansiering av helse- og omsorgstjenester. Diskusjonene foregår på ulike nivåer i samfunnslivet, i ulike medier og med svært mange deltagere. Kullbottens innlegg er slik bare ett av mange og kan leses inn i en større kontekst. Dette utgjør den retoriske situasjonen på et mer overordnet nivå, og innebærer samtidig det som omtales som ytre, eller ikke-fagtekniske, retoriske vilkår (Kjeldsen, 2017). Retorikk er adressert kommunikasjon, sier Kjeldsen (s. 83), og betinger en viss interesse hos mottageren for at budskapet skal nå inn, og i neste omgang skape den endringen avsenderen ønsker seg. Før jeg kommer inn på hvem mottagerne kan være i denne sammenhengen, kan vi anta at politiske føringer, partipolitisk lojalitet, maktposisjoner og økonomiske forhold, med mer, vil påvirke mottagernes lydhørhet og endringsvilje. Dette er omstendigheter utenfor retors kontroll, som kan slå positivt eller negativt ut, avhengig av hvem lytterne er og hvor de står i saken.

Den konkrete situasjonen Kullbotten selv ønsker å løfte frem er ikke entydig; det påtrengende problem er for det første at en stortingsrepresentant, et tidligere og eventuelt kommende regjeringsmedlem, ikke har kunnskap om arbeidsforholdene ved offentlige sykehus. Men de faktiske problemene ved disse sykehusene, synes for Kullbotten å være minst like påtrengende, slik hun beskriver dem. Denne dobbeltheten i den retoriske situasjonen innebærer noen utfordringer i analysearbeidet, og kanskje også for innleggets retoriske kraft. Dette kommer jeg tilbake til.

Kullbotten har valgt Morgenbladet som plattform for sin ytring, ”en uavhengig ukeavis om politikk, kultur og forskning”. Slik presentere avisen seg selv og stiller med det noen betingelser for den som ønsker å fremme sine synspunkter der. Begrensinger i antall tegn på ulike typer innlegg, legger ytterligere rammer for teksten. Nå vet vi ikke om Kullbotten har valgt Morgenbladet fremfor andre aviser eller andre medier, eller om det kun var Morgenbladet som tok innlegget inn. Budskapet kunne vært fremmet i flere av landets dagsaviser, i Dagens Medisin, eller på NRK ytring, men dersom hun virkelig valgte Morgenbladet, måtte hun vite at hun ikke ville nå den største andelen av landets avislesende publikum. Derimot får hun i Morgenbladet et talerør inn til kulturelt og politisk opplyste akademikere. Morgenbladet som plattform innebærer både muligheter og begrensninger.

Så hvem ønsker Kullbotten å nå? Først og fremst Hadia Tajik skulle man tro, men sikkert nok også andre politikere, bevilgende myndigheter og byråkrater innenfor helseforetakene. Innlegget er også en støtte til helsearbeidere i offentlige sykehus, og indirekte til pasientene som behandles der. Når arbeidsforholdene er dårlige, vil det i siste instans gå utover pasientene, som også er velgere. Det retoriske publikum innbefatter med andre ord mange og ulike grupper, mens avsenderen her er en, og navngitt. Som tillitsvalgt kunne vi gå ut i fra at hun også representerer medlemmer i sin organisasjon, men hun gjør det ikke klart om hun snakker på vegne av disse. Derimot bruker hun sin profesjon og sin rolle som tillitsvalgt til å legitimere seg og bygge sitt ethos; – i kraft av dette mener jeg meg kvalifisert til å si noe om hvordan arbeidsforholdene i helseforetakene faktisk er.

Topos, ethos og logos
Uten å ville ta stilling for eller imot et offentlig organisert helsevesen, altså debattere den opprinnelige saken, går Kullbotten likevel inn i en fiktiv dialog med Tajik. Hun tiltaler henne direkte med et spørsmål – hvilken virkelighet lever du i…? – og sier med det at de to lever i hver sin. I tråd med den uttalte intensjonen, å korrigere Tajiks virkelighetsoppfatning, beskriver hun de ansattes vilkår. Slik bringer hun sitt retoriske publikum inn i sin virkelighet og gjør det mulig for retor og publikum å møtes på et felles ”sted”. Virkelighetsbeskrivelsen spiller delvis på identifikasjon og følelsesmessig appell; – Dette er til stor belastning for dedikerte helsearbeidere som ønsker å hjelpe pasientene, men bare får høre at de må løpe fortere og bidra til inntjening.

De fleste vet hvordan det er å føle seg presset på tid og resultater på en arbeidsplass. De fleste, ikke bare helsearbeidere, kjenner følelsen av å ikke strekke til, og vet hva det innebærer av slitasje på energi og humør. Hvis innsatsen heller ikke gir mening, går det på motivasjonen løs.

Kullbotten henter sin argumentasjon fra den virkeligheten hun selv står i. Aspekter ved denne virkeligheten utgjør ulike topoi. Disse er innholdsmessig knyttet til saken, hos Gabrielsen (2014) spesifikke topoi, og overbeviser ikke i kraft av seg selv. De er snarere argumentenes premiss og må settes i en sammenheng der begrunnelser og påstander understøtter hverandre på en overbevisende måte. Det premiss som Kullbotten nevner i én setning er dette: – Faktum er at vi i det siste har vært utsatt for New Public Management og nå også innsatsstyrt finansiering. Dette faktum ligger, slik Kullbotten ser det, til grunn for påstandene som følger; – Faglig kvalitet har veket plassen for telling og måling, – Kvalitetsindikatorer er kvantitative, ikke kvalitative; en intetsigende epikrise skrevet innen syvdagersfristen er bedre enn en som faktisk sier noe om behandlingen, dersom denne tar for lang tid å skrive, – Antall konsultasjoner er viktigere enn om de er nyttige for pasienten. Hun viser til at sykehuset stadig mister dyktige fagfolk til private tilbydere, noe som direkte konfronterer Tajiks oppfatning om at arbeidsforholdene i offentlige sykehus er bedre enn i de private. Her står de to kvinnenes ethos mot hverandre, hvem er mest troverdig; Tajik som anerkjent og profilert politiker og myndighetsperson, eller Kullbotten? Sistnevnte står i situasjonen, hun vet hva hun snakker om . Som velutdannet fagperson og tillitsvalgt har hun i tillegg autoritet, utover sine konkrete erfaringer med situasjonen. Førstnevnte står, til tross for sin fremstående posisjon i norsk samfunnsliv, utenfor.

Påstandene Kullbotten fremfører lar seg imidlertid bestride. Vi må anta at Tajik vil være uenige i at faglig kvalitet har veket plassen for telling og måling i offentlige sykehus, siden det er disse hun forsvarer. Det er grunn til å tro at også hun har en viss kunnskap om arbeidsforholdene, og det er ikke gitt at alle kjenner seg igjen i Kullbottens beskrivelse. I Dagsnytt 18 tar Tajik sterk avstand fra at markedskrefter skal styre helse- og velferdstjenester. En skulle tro at Kullbotten og Tajik kunne være på samme lag, så hvor er det den første vil, med å skyte på den andre? Det jeg oppfatter som Kullbottens tvetydighet kommer til syne her og muligens svekker dette innleggets retoriske logos. Kanskje kan Kenneth Burkes teori om symbolbruk og dramatisme bidra til oppklaring.

Retors motiv
Utgangspunktet for Burke er at menneskelig atferd er en dramatisering av underliggende impulser (Villadsen i Jørgensen, 2009). Han hevder at retorikk fungerer når det er grunnlag for identifikasjon mellom mennesker (jfr. Kullbottens følelsesmessige appell over) og anser fortolkning og symbolsk atferd som betydningsfulle virkemidler i all form for kommunikasjon. Formålet med hans modell pentaden er å avdekke de mål, midler og motiver som driver den enkelte, ikke bare i verbal retorikk, men i menneskelige forhold for øvrig. I fortolkningen av hvordan retor fremstiller og vekter de ulike elementene og deres forhold til hverandre, kan retors egen, underliggende og ofte ubevisste motivasjon, avdekkes.

I pentaden er retor dramaets forteller og definerer de ulike elementene. I vårt drama er scenen Dagsnytt 18, 15/8-18, aktør er Hadia Tajik, og handlingen aktørens ytringer i debatten omkring offentlig versus private helse- og velferdstjeneste. Som middel til å oppnå sitt formål, viser aktøren til flere kjente eksempler på ”katastrofale” forhold i privat sektor, noe hun begrunner i profitt-tanken denne sektoren styres av. Det interessante her er at aktørens eventuelle formål med kritikken av private tjenesteytere, ikke er omtalt i retors innlegg, der er kun middelet vektlagt. Aktørens måte å snakke om forholdene i privat sektor på, altså middelet, tolkes av retor som en implisitt frem-snakking av de offentlige.

Det er ikke likegyldig hvordan elementene forholder seg til hverandre. I retors dramatisering av denne situasjonen ligger det sterkeste fokus på aktøren og middelet hun bruker, det vil si at det nettopp er Tajik som uttaler dette, og måten hun gjør det på, som opptar Kullbotten. Ned-snakkingen av det private blir en idyllisering av det offentlige. I prinsippet kan det tenkes at Kullbotten og Tajik kunne hatt felles formål, for eksempel å styrke det offentliges ansvar og mulighet for kvalitativt bedre helse-og velferdstjenester, noe som kunne tenkes å virke positivt inn på arbeidsforholdene også. Når Tajiks eventuelle formål med ytringen/handlingen, ikke er gjort til tema i Kulbottens innlegg, sier det noe om hennes, eventuelt ubevisste, motivasjon .

Gabrielsen (2014) påpeker også viktigheten av å få frem det underliggende perspektiv i retoriske analyser, og mener dette kan avleses gjennom hvilke aspekter av saken som stilles i fokus. Igjen, uten at Kullbotten tar eksplisitt stilling til New Public Management eller innsatsstyrt finansiering, er det med disse styringsformene hun begrunner og hjemler sine påstander. Med fokus på målbare resultater og inntjening, må ansatte løpe fortere, gjennomføre flere konsultasjoner og skrive flere rapporter, uavhengig av kvaliteten på det de leverer. Styringsformene virker negativt inn på de ansattes arbeidsforhold på ulike måter, derfor bør de avskaffes, er det vel egentlig Kullbotten sier. I så fall kan det synes som Tajiks ytringer i Dagsnytt 18 mer fungerer som middel for Kullbottens eget formål, hvis vi igjen skal bruke Burkes modell. Hadde innlegget hennes hatt større retorisk kraft, dersom hun hadde redegjort for sitt eget perspektiv på en mer eksplisitt måte? Svekkes både ethos og logos ved at hun stiller seg på siden av debatten? Det får være et åpent spørsmål til videre diskusjon.

*

Litteratur

https://morgenbladet.no/ideer/2018/08/hvilken-virkelighet-lever-du-i-hadia-tajik

https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03016218/15-08-2018#t=17m1.24s

Gabrielsen, J. (2014). Topisk kritik. I H. Roer & M. L. Klujeff (red.), Retorikkens aktualitet. Grundbog i retorisk kritik. 3. utg. København: Hans Reitzels Forlag.

Kjeldsen, J. E. (2017). Retorikk i vår tid: En innføring i moderne retorisk teori. Oslo: Spartacus.

Villadsen, L. (2009). Retorisk kritik. I Jørgensen og Villadsen, L. (red.) Retorik. Teori og praksis. Samfundslitteratur.

Intensjon, situasjon og motivasjon – hva er premissenes opphav?

Min intensjon i denne artikkelen er å utvide min fortolkning av analyseobjektene i de to foregående tekstene, og forsøksvis sette den inn i kontekstuelle og teoretisk rammer. I et tilbakeblikk på tekstene og deler av analysematerialet , vil jeg med økt forståelse for topisk kritikk, prøve å komme bak det eksplisitte. Jeg vil utforske den prelogiske fasen i retorisk argumentasjon og undersøke retors, mulige, interesser og behov; premissenes opphav. Jeg lener meg på Jonas Gabrielsens artikkel Topisk kritikk (Gabrielsen, 2014), og benytter Henrik Juels oppdaterte versjon av Toulmins argumentasjonsmodell, (Juel, 2011). Jeg vil også hente opp igjen Kennetht Burkes modell Pentaden (Villadsen, 2009 og Kjeldsen 2017). Mer enn som ”metatekst”, representerer artikkelen derfor en ny og utdypet analyse, i retning av retorisk kritikk.

Den prelogiske fasen speiler det topiske nivå i argumentasjon, det vil si den aktivitet som går forut for og muliggjør logiske slutninger. I denne fasen leter, finner, velger og etablerer retor de premisser som danner argumenter i en gitt sak (Gabrielsen, 2014). I presentasjonen av en sak vil retors intensjon og interesse definere det perspektiv saken fremstilles i og belyses fra, noe som i sin tur påvirker fortolkningen av den retoriske situasjon. Dette innebærer valg. Gabrielsen beskriver av den grunn den prelogiske fase som en ladet og ledende aktivitet (s.154).

Fokus på motivasjonen bak retoriske ytringer, indikerer et syn på retorikk som symbolsk handling. Både Juel og Gabrielsen og ikke minst Villadsen (2009, 2014), fremhever fortolkningens rolle i retorisk kritikk. Ytringer kan være meningsbærende på flere nivåer enn retor er seg bevisst når hen målbærer sin intensjon. Dette åpner for alternative roller, perspektiv og tilnærminger også fra kritikerens side. Som det fremgår, er mitt utgangspunkt i denne andre omgangen med materialet, å identifisere mulige skjulte intensjoner, i en slags ”mistenksomhetens hermeneutikk” (Villadsen, 2014, s. 59).

Kiropraktorenes vilje til ansvar
Når jeg nå vender tilbake til kiropraktorenes innlegg i Dagens Medisin, vil jeg benytte Burkes modell også her. Det er flere muligheter når jeg forsøksvis dramatiserer deres budskap, og et drama er det vitterlig når ord som krise og svik blir brukt. Umiddelbart er det kiropraktorene som synes å ha rollen som den aktive part, aktør, slik de fremstiller hensikt, tiltak og måte. De setter scenen i det de viser til en langvarig krise i primærhelsetjenesten, der fastleger kommer til kort og pasienter sviktes. Formålet er å avhjelpe krisen gjennom å ta ansvar for pasientene, handlingen. Det som skal til er at fastlegene gir fra seg dette ansvaret, middelet.

Imidlertid er det, i kiropraktorenes fremstilling, fastlegene som besitter handlingsmuligheten. De blir på den måten sentrale aktører, men uten at deres eventuelle formål omtales. Scenen er den samme, men handlingen må fra retors side defineres som en unnlatelse; fastlegene har (så langt) ikke overlatt ansvaret til kiropraktorene. En unnlatelseshandling og et manglende formål behøver heller ikke et middel. Her er aktørrollen vektet tungt og står i relasjon til (unnlatelses)handlingen og dens negative konsekvenser . Formål og middel blir ignorert. At legene også kan ha til hensikt å forsøke å løse krisen, gjennom handling med andre midler, erkjennes ikke. Derimot får de ansvaret for den. Kiropraktorene tar gjerne ansvar for pasientene, men ikke for det påtrengende problem, slik det settes i scene.

I artikkelen retor viser til, omfatter ikke krisen Knardahl (2001) beskriver, kun den tallmessige økningen i uførepensjonerte og langtidssykemeldte pasienter med muskel-og skjelettplager, altså krisens omfang. Han påpeker først og fremst det han mener er viktige årsaker til den, nemlig helsepersonells manglende forståelse for tilstanden, noe som bidrar til irrelevant informasjon til pasientene, usikkerhet og kronifisering. Når retor unnlater å gå inn i hva krisen og sviket faktisk består i, og unnlater å ta medansvar for det, er det vanskelig å se at det er her retors motiv for innlegget ligger.

Bruker vi Toulmins argumentasjonsmodell, vil retors hovedpoeng være at fastlegene bør overlate ansvaret for muskel-skjelettpasientene til dem. Dette begrunnes i at disse pasientene blir sviktet. Underforstått; fastlegene kommer til kort. Den grunnleggende antagelsen argumentasjonen hviler på, kan være premisset; når noen ikke strekker til, må andre, som kan, steppe inn. Eller, der noen sviktes, må andre ta affære. Retor henter premisser fra etikken; moralsk ansvar, forpliktelse og solidaritet; generelt topos.

Påstanden om svik kan også utgjøre et poeng i seg selv, og begrunnes i statistikk. Et annet argument for samme poeng, er retors oppfatning av at samarbeidet mellom legene og muskel-skjellettspesialistene, og særlig kiropraktorene, er dårlig, dermed lider pasientene. Dette begrunnes igjen i at fastlegene ikke kjenner til kiropraktorenes utdanning og kompetanse, fastlegeordningen er presset og legene ser seg ikke tid til å lese epikriser (sluttrapporter) fra kiropraktorene.

Retor unnskylder her fastlegenes manglende samarbeid, tar dem i forsvar og vil avlaste dem, som om det er fastlegene som trenger hjelp. Men – fastlegene benytter seg ikke av den muligheten for avlastning som ligger rett foran dem. Som kiropraktor er det nærliggende å tolke dette som at legen ikke anerkjenner deres kompetanse , eller ønsker dem inn i sitt revir. Det kan se ut som det er kiropraktorene som føler seg sveket, underkjent og ekskludert.

Effektivisering og økonomisk gevinst kan leses som selvstendig argument, eller/og som begrunnelse, i et hierarki eller en argumentasjonsrekke (Kjeldesen, 2017). I så fall er begrunnelsen ikke eksplisitt uttalt, det er tatt for gitt at helsetjenester bør være effektive og koste minst mulig, aktuelle spesifikke topoi er økonomi og ressursbruk. Grunnantagelsen, det generelle topos, med hvilket begrunnelsen er hjemlet i, vil være at det som er økonomisk og effektivt bør vi gå for. Dette er et eksempel på et enthymem, der et eller flere premisser er underforstått. Mottageren får eierskap til argumentet gjennom selv å knytte forbindelsen mellom de ulike elementene. Slik kan det økonomiske perspektivet være brukt for å vinne tilslutning til saken, uten at større effektivitet og bedret samfunnsøkonomi nødvendigvis speiler retors underliggende motiv.

Disse argumentene reflekterer ikke det etiske topos jeg fremtolket over. Hvis det var etiske overveielser som var retors drivkraft, burde ikke argumenter som inkluderte pasienters opplevde svik vært mer relevant enn økonomi og effektivitet? Til tross for hederlige begrunnelser og tilsynelatende edle motiv, synes det reelle motiv primært å være økt status, kanskje på bakgrunn av en følelse av å ikke være inkludert. Ønsket om status er en menneskelig og kanskje helt legitim drivkraft, men bidrar her til redusert troverdighet. Den patospregede tittelen følges ikke opp av en beskrivelse av sviket, og begrunnes heller ikke gjennom argumentasjonen. Kiropraktorenes perspektiv ser ikke ut til å utgå fra saken selv, men fra deres egen agenda.

Den bekymrede psykologen
Så hva er motivet bak Gunnhild Kullbottens innlegg? Hvis det er riktig at det er snakk om en skinnuenighet mellom Kullbotten og Tajik, at de er allierte mer enn motstandere, slik jeg tolker det i analysen, hvorfor angriper retor en mulig alliert?

I skrivegruppa ble det pekt på muligheten av at tittelen på innlegget kunne skape fornyet interesse for et tema som allerede var godt dekket i mediene. Konsekvensene av New Public Management for sykehusansattes arbeidshverdag hadde vært gjenstand for debatt over lengre tid. Var det dirkete spørsmålet og kritikken det bar i seg en ”teaser”, en måte å vekke lesernes nysgjerrighet på? Å antyde at noen lever i en annen virkelighet (enn den reelle), er i beste fall en nedlatende ytring. Og var tittelen retors egen idé eller Morgenblad-redaksjonens? Kan tittelen ha vært en forutsetning for å få innlegget publisert?

Slike spørsmål gjør en alternativ beskrivelse av den retoriske situasjon mulig. En kan se for seg at publiseringen var viktig av mer personlige årsaker, som politisk profilering eller posisjonering fra retors side. I så fall er det retors egen situasjon som står på spill, for eksempel hennes fagpolitiske eller partipolitiske status. I en slik fortolkning blir Tajik heller ikke hennes primære retoriske publikum, slik jeg skriver i analysen. Retor ønsker ikke å gå i dialog med Tajik, spørsmålet som utgjør tittelen på innlegget er retorisk i dobbel forstand. Hvis vi forfølger tanken om et personlig motiv kan det, i tillegg til de jeg nevner i analysen, være medlemmer i egen fag-og eller partiorganisasjon som er det ønskede publikum.

I programmet retor viser til, gjentar Tajik flere ganger at hun er klar over at alt ikke er som det skal i det offentlige, og det er heller ikke NPM som diskuteres, men markedsøkonomisk versus offentlig styring av helsevesenet. Dette overser retor, hun griper anledningen til å beskrive konsekvensene av NPM og lar Tajik representere denne styringsformen .

I analysen bidro Burkes modell Pentaden til å tydeliggjøre retors ignorering av Tajiks formål. Der var det Tajik som aktør og hennes påståtte idyllisering av det offentlige helsevesen som ble vektet. Som kritiker, og med et nytt blikk på den retoriske situasjon, er det interessant å vende tilbake til Burke og la retor bli aktør og Morgenbladet scenen. Retor foregir å ha virkelighetsorientering av Tajik som formål med sin ytring, handlingen, men det hun bruker sin begrensede spalteplass på er å beskrive de negative konsekvensene av NPM. Det er derfor naturlig å tenke at det er NPM hun vil til livs, og at det er formålet. Men middelet, med hvilket handlingen skal realiseres, altså utfallet mot Tajik, kan vanskelig tjene dette formålet. En virkelighetsorientering av Tajik alene kan ikke avskaffe NPM. Det er vanskelig å se hvilken rolle Tajik kan ha i denne dramatiseringen, annet som et middel til å fremme retors ytring.

Også her er det interessant å bruke topikken som analyseverktøy. Retors utsagn om arbeidsforholdene for de ansatte, kan leses som beskrivelsen av et sykdomsbilde, som helsevesenets egne sykdomstegn. Hun tilskriver symptomene en årsak; NPM og innsatsstyrt finansiering. Hun sykemelder med andre ord helsevesenet på bakgrunn av sykdommen/diagnosen NPM. Men siden retor ikke vil argumentere, er både poeng, begrunnelse og grunnantagelse underforstått. Det blir opp til leseren, på enthymemisk vis å trekke sine egne slutninger. Igjen en effektiv måte å skape eierskap til argumentet på, som Kullbotten bevisst eller ubevisst benytter seg av? Med vektingen av de negative konsekvensene, synes poenget å være; vi må bli kvitt sykdommen (NPM). Implisitt, og som spesifikt topos, kan vi si; sykdom er skadelig, og som grunnleggende antagelse; det som er skadelig bør vi fjerne, generelt topos.

Når Tajik snakker om forholdene i privat helse-og omsorgstjeneste i Dagsnytt 18, argumenterer hun ut i fra et annet topos. Hun angriper en markedsøkonomisk styring av helsetjenester, der fri konkurranse, tilbud/etterspørsel og profitt er kriterier for prising av (knapphets)ressursene. Helse blir i en slik sammenheng en vare det skal være lønnsomt å selge. Det vil være kjernen i Tajiks poeng, er det grunn til å tro. Dersom profitt er en avgjørende faktor, vil det kunne gå utover kvaliteten på tjenesten, noe som rammer både de som skal levere den og de som skal motta den. Begrunnelsen er, helse som vare er negativt; spesifikt topos. Grunnantagelsen; det som er negativt må vi bli kvitt; generelt topos.

Da jeg skrev analysen hadde jeg ikke tilstrekkelig forståelse av toposbegrepet, og som en trøst er dets kompleksitet bekreftet flere steder i pensumlitteraturen. Jeg skrev i oppgave 2 at Kullbotten hentet sine argumenter fra den virkeligheten hun stod i, og at dette utgjorde hennes topos. Nå kan jeg se at Kullbotten og Tajik henter sine premisser fra ulike topos. Det vanskeliggjør konstruktiv dialog. Argumentasjonen kan hver for seg være både logisk og topisk gyldig, men muligheten for en felles forståelse av saken er begrenset. Hvis det er riktig at Kullbottens ytring er personlig motivert, ønsker hun ingen dialog, slik tittelen på innlegget skulle tilsi.

Oppsummering
Gabrielsens bruk av topikken i Toulmins argumentasjonsmodell bidrar til klargjøring av hvilke premisser som er valgt og vektlagt (topisk nivå), og å avgjøre om disse understøtter konklusjonen (logisk nivå). Burkes modell tilfører analysematerialet et indre liv, som i større grad avdekker om det er innbyrdes samsvar og sammenheng mellom de valgte premisser, og i hvilken grad de gjenspeiler retors uttrykte intensjon. Burke fremhever i følge Villadsen (2009) betydningen av ”følelsesbårne” appeller, også i retorisk kommunikasjon, noe jeg mener vi kan spore i begge innlegg. Slik jeg ser det utfyller disse teoretiske bidragene hverandre, i det de identifiserer både rasjonelle og mindre rasjonelle premisser. Fortolkning basert på tekstens autonomi må ta utgangspunkt i disse premissene, slik de kommer til syne.

Jeg har forsøkt å åpne opp og brette ut analysematerialet. Det som en utvidet analyse viser, er at retor i begge tilfeller har grepet en anledning for å fremme en agenda som ikke uten videre kan føres tilbake til sakene de fremstiller. Begge løfter frem en retorisk situasjon som er egnet til å skape nysgjerrighet og engasjement, men på hver sin måte benytter de en annen part for å fremme og legitimere sin ytring. Med økt forståelse for topikken som verktøy, fikk det som i første omgang var intuitive og følelsesbaserte opplevelser av materialet, teoretisk forankring. Fra mitt eget perspektiv kunne jeg raskt bifalle Kullbottens innlegg, mens jeg umiddelbart ble oppgitt over kiropraktorenes. Retorikkens bevisstgjørende funksjon har blitt tydelig for meg.

Litteratur

https://morgenbladet.no/ideer/2018/08/hvilken-virkelighet-lever-du-i-hadia-tajik
https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/05/28/hvorfor-svikter-vi-muskel–og-skjelettpasientene/

Gabrielsen, J. (2014). Topisk kritik. I H. Roer & M. L. Klujeff (red.), Retorikkens aktualitet. Grundbog i retorisk kritik. 3. utg., 139-163. København: Hans Reitzels Forlag.

Juel, H. (2011). Argumentation og model – en opdatering af Toulmins model på dansk. I H. Juel (red.), Hvor er pointen? Kommunikationsfaglige vinkler på argumentation. København: Handelshøjskolens Forlag.

Kjeldsen, J. E. (2015). Retorikk i vår tid: En innføring i moderne retorisk teori. Oslo: Spartacus.

Klyve, A, Severud, J. (2014). Ordbok for underklassen – slå tilbake mot byråkratisk språk og nyord fra næringslivet. Oslo: Spartacus

Villadsen, Lisa (2014). Fortolkningens rolle i retorisk kritik. I Hanne Roer og Marie Lund Klujeff (red.) Retorikkens aktualitet. Grundbog i retorisk analyse 3. utg. Hans Reitzels Forlag.

Villadsen, Lisa (2009). Retorisk kritik. I Charlotte Jørgensen og Lisa Villadsen (red.) Retorik. Teori og praksis. Samfundslitteratur.

En hyllest til kroppen

På sakprosafestivalen for knappe to uker siden presenterte tegneserieskaperen Øystein Runde seg selv som en samling celler. Hans tema var stamceller og han kalte disse for superhelter. Han gjorde med andre ord seg selv til biologi, og ga biologien, stamcellene, menneskelige egenskaper. På sin måte formidlet han noe som ligger meg på hjertet. Også et uttrykk som forener noe kroppslig, hjertet, med noe menneskelige, nemlig det å bry seg om noe. Jeg bryr meg om noe, det ligger her, det er viktig.

Og det jeg bryr meg om, er den menneskelige kroppen. Jeg vil snakke om den som levende, erfarende, biologisk organisme, som fra befruktningsøyeblikket er innstilt på overlevelse og vekst, men som ofte blir misforstått, undervurdert og overvurdert, forsømt og foraktet. Som livslang venn, en som følger deg der du går og vil deg vel, blir den tatt for gitt. Kanskje har det alltid vært kroppens skjebne, men i vår tid, i vår kultur, kommer det til uttrykk på så smertelig vis, ikke minst blant unge.

Det er ikke sikkert at du er enige med meg når jeg sier at kroppen er en venn, jeg vet godt at det ikke alltid oppleves sånn, men la meg dele en ikke umiddelbart innlysende sannhet; kroppen din er deg, din aller nærmeste.

Ved siden av å være kropp selv, har mitt yrke som fysioterapeut bydd på utallige menneske- møter. Jeg har bokstavelig talt hatt kropper mellom hendene i snart 35 år og det er disse møtene som har gjort meg forundret, fylt meg med respekt og også gjort meg sint på kroppens vegne. De mange møtene har gjort meg var for kroppens uttrykk og språk. Hver eneste kropp bærer i seg en fortelling, og noen ganger skriker kroppen etter å bli lyttet til, trøstet, oppmuntret og elsket, først og fremst av det mennesket den er.

Når jeg snakker om kroppen som den, er det fordi jeg er fanget i et språklig dilemma. Den antyder at kroppen er noe utenfor, eller på siden, noe uavhengig av mennesket som bebor den. Det er nesten umulig, med de begrepene vi har, å favne det kroppen, med hele sin erfaringsverden, iboende hver celle, faktisk er. Kroppen er mer enn den anatomiske og fysiologiske, som kan studeres og utforskes, mer enn en gjenstand som kan betraktes og evalueres, med tanke på hvordan den fungerer og hvordan den ser ut.

Mennesket er og har kroppen sin. Den er samtidig og hvert øyeblikk både et synlig objekt og et tenkende, følende og handlende subjekt, der erfaring og læring, på godt og vondt, sitter i hver pore. Denne dobbeltheten eller tvetydigheten, er en utfordring, særlig for legevitenskapen som tradisjonelt har vært opptatt av kroppen som fysisk størrelse, men også med tanke på hvordan folk i sin alminnelighet forstår kroppen, og her er det selvfølgelig en sammenheng. Vi har alle lett for å se på kroppen, vår egen og andres med utenfra-blikket, det vurderende, analyserende, kritiske. Det er å redusere kroppen til en ubesjelet masse av indre organer, nerver, knokler, årer, muskler, sener og bånd, og hud! Vår avgrensning mot verden.

Idrettsutøvere er eksempler på hvordan et alminnelig kroppssyn kan komme til uttrykk, når de blir intervjuet etter målgang, og spurt hva som gikk galt, hvis de ikke vant – Kroppen ville ikke i dag, kan de finne på å si. Hva er det de mener? Står de selv på siden og ser kroppen sin, motvillig, dra seg frem i løypa? Er kroppen en annen som plutselig ikke gadd å stille opp? Kunne de ikke bare sagt – jeg orket ikke i dag, det ble for slitsomt, for meg.

Kroppen forstås ofte som noe mekanisk, et verktøy vi kan bruke, etter ønske og behov. Vi tar for gitt dens funksjon, dens fleksibilitet og utholdenhet. Den er påvirkelig, lar seg disiplinere og perfeksjonere. Dens utvendige egenskaper og fysiske kapasitet er tidvis middel, tidvis et mål i seg selv. Når kroppen såkalt svikter, blir vi klar over den, og med negativt ladet oppmerksomhet. Da letes det etter feil og avvik. Avvik som, takk og lov, ofte kan normaliseres, men noen ganger også med uønskede og uventede konsekvenser. Andre ganger er det vi selv som forsøker å reparere på det vi er misfornøyd med. Kroppen er utstillingsobjekt og opp-pussingsobjekt, som huset vi bor i. Med kroppen kan vi vise hvem vi er og hvordan vi lever, eller hvordan vi vil at andre skal tro vi lever.

På ulike nivåer av bevissthet, kan tanker, følelser og atferd komme til å forkludre kroppens evolusjonære imperativ; overlevelse, vekst og utvikling, balanse. Når jeg ignorerer fysiologiske behov, som sult eller hvile, fordi jeg tror jeg må noe, når jeg sier ja, når det fra innsiden roper Nei! Dette er banale eksempler, men hvis slik atferd er regelen fremfor unntaket, oppstår en intern strid, for en konflikt mellom kropp og bevissthet er jo en kamp som foregår i ett og samme menneske, den kan ikke vinnes! Som en borgerkrig som bryter ned og ødelegger eget land.

Andre ganger er det hendelser eller menneskets livsvilkår som forstyrrer kroppens vilje til liv.
En eldre kvinne sa en gang: Jeg er bare en psyke som det henger en kropp fast i, en forbasket kropp som bare volder meg smerte. Hvordan skulle hun hjelpes når hun ikke var hjemme i sin egen kropp? For henne var hodet og kroppen to adskilte deler, som knapt hadde noe med hverandre å gjøre, hun var ikke hel.

Hennes fortelling handlet om barnet som sjelden ble tiltalt med vennlige ord, hva hun enn sa eller gjorde, ble det snakket ned, latterliggjort eller ignorert. Hun lærte seg tidlig å gjøre alt riktig, gjøre mer enn hun ble bedt om, komme andres behov i forkjøpet, skynde seg. Hennes behov for å bli elsket var det samme som vi alle deler. Andre følelsesmessige behov var det ikke anledning til å fremme, de ble undertrykt i den grad at de forsvant fra hennes bevissthet, men uttrykte seg kroppslig som smerte og utmattelse. Først når hun fikk satt sin sykehistorie i sammenheng med sin livshistorie, slik at det ble hennes kroppshistorie, som hun kunne forstå og anerkjenne, kunne hun ta i mot hjelp, og heles.

Fra naturens side vil den menneskelige kroppen, som alle andre biologiske organismer, ned til flua, søke sin egen velferd, og velferd er ferskvare, den er uten holdbarhet og må sikres på nytt og på nytt. Med et innenfra-blikk på kroppen kan vi få øye på dens egen, indre logikk, den er fornuftig. Den eldre kvinnens kropp måtte si i fra. Vi lever i og gjennom kroppen, og bærende på vår historie, legger den ned et kontinuerlig arbeid for å sikre vår velferd.

Jeg vil avslutte med en liten appell på kroppens vegne;
Kan noen komme opp med et begrep som forener den menneskelige kroppens mange aspekter; fysiske og fysiologiske, mentale og emosjonelle, sosiale og relasjonelle. Og den evolusjonære? For hvert enkelt menneske bærer ikke bare med seg sin egen historie og sitt eget arvemateriale, men hele menneskehetens. Et begrep som kunne endre vår måte å forstå oss selv og hverandre på, og medisinens måte å hjelpe på. Jeg er hjertet mitt, som vet at det skal slå, som banker, ekstra fort når jeg er redd eller forventningsfull, ekstra tungt hvis blodårene er trange. Jeg er hjernen min, som har lært på godt og vondt, som tenker, klokt og uklokt, og som overvåker, tolker og svarer på alle impulser, de som kommer utenfra og de som kommer innenfra. Jeg er følelsene mine, som hvis jeg lytter til dem vil guide meg gjennom livet, sammen med fornuften.

Sånn på trappene, vil jeg bare vise til noen språklig vitnesbyrd om en kroppsforståelse som ligner den jeg ønsker å få dere med på, og som jeg innledet med. Den viser seg i litt gammelmodige talemåter når det snakkes om menneskelige egenskaper og forhold som tilhørende kroppens ulike deler, og det er ikke medisinens språk;

Vi kan ha hjertet i halsen, klump i halsen og gråten i halsen. Våghalser gjør halsbrekkende ting. I magen kan det også være en klump, eller sommerfugler. Vi kan hevde noe hardnakket eller stå opp med feil bein. Vi kan være rakrygget eller ryggesløse! Hardhudet og hudløse. Hodeløse kan vi også være, blåøyde, nesevise og løsmunnet, mo i knærne, stivbente eller lettbente.. Det er til og med laget sanger, mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer…

Takk for oppmerksomheten!

Å holde en tale

Å holde en tale for tykke og smale….en tale om og til kroppen, det måtte det bli. Jeg har tidligere skrevet både vitenskapelig og essayistisk om kropp og kroppsforståelse, å holde en tale er noe ganske annet. Kunne jeg få publikum til å forstå kroppen på en litt annen måte enn de gjorde fra før, se den slik jeg gjør? Det er noe ureflektert, trivielt og snevert ved vår oppfatning av kroppen, og ikke bare hos lekfolk. Men jeg hadde ikke lyst til å argumentere, heller åpne opp og vise frem, peke på noe som ikke ligger oppe i dagen.

Jeg landet på en epideiktisk tale og skrev en tekst jeg selv tenkte på som en hyllest. Jeg så at den også ble et forsvar, og ikke uten ideologiske føringer. Antagelig har jeg inkludert elementer fra alle de tre talearter.

Skrivearbeidet var både lett og morsomt; jeg følte meg friere med hensyn til språk, innhold og struktur. Lange og innskutte setninger, som i skrift kan gjøre teksten utilgjengelig, blir i muntlig fremføring enklere. Det muntlige gjør en større grad av ”timing” og presisering mulig, gjennom pauser, tonasjon og variasjoner i tempo og rytme. Stemme, mimikk og gester gir liv til ordene. En muntlig fremstilling innebærer at flere sanser er i bruk, både hos taler og tilhører. Det kan tilføre budskapet mer enn den bokstavelige betydningen, men vil ikke nødvendigvis falle heldig ut. Dette er ressurser vi alle har hevder Gelang (), men det er ikke gitt at vi har tilgang dem, eller er i stand til å ta dem i bruk.

Men til fremføringen, actio, hvordan gikk det egentlig? Kvelden i forvegen snakket jeg talen inn på telefonen, jeg var da, med min egen kjøkkenbenk som podium, i stand til å frigjøre meg fra manuskriptet i stor grad. Da jeg lyttet til opptaket i bilen på veg til universitetet, var jeg ganske fornøyd. Men da øyeblikket var inne tok nervøsiteten overhånd. Manuskriptet fanget meg, jeg følte meg bundet til det og var mest opptatt av å bli ferdig.

Vennligsinnede medstudenter og lærere leverte tilbakemeldinger som jeg bare delvis kunne kjenne meg igjen i, og ta til meg. Et par av dem la merke til min nervøsitet, mens andre opplevde meg rolig og trygg. Alle opplevde talen interessant og ga uttrykk for at dette var et tema jeg brydde meg om og hadde ”under huden”, det er riktig. Av ulike modaliteter brukte jeg primært stemmen, jeg sto relativt stille, med beskjedne, men i følge noen, ”inderlige” og passende gester.
Mens noen følte seg sett i mitt blikk, var det andre som ikke gjorde det. Med blikket hyppigere ned i manuskriptet enn jeg hadde tenkt, beveget jeg det ikke tilstrekkelig, særlig gikk det utover de som satt i front. Den blikk-kontakten som fant sted ble ”fløyene” til del, da jeg hadde en slags bevissthet på at det er de som sitter på sidene det er lettest å glemme.

Da jeg hørte opptaket av talen noen dager senere, opplevde jeg liten variasjon i rytmen, og en heller nervøs energi. Situasjonen begrenset meg i utnyttelsen av egne, tilgjengelige resurser, men i den grad ressursene ble omsatt til ”actiokapital” i den aktuelle situasjonen, måtte det handle om min troverdighet, at mitt publikum anerkjente min kunnskap om kroppen.

*