Bruk av 1. persons-stemme er gyldig i alle skriftlige sammenhenger, og særlig i personlige tekster, så nær knyttet til karakter og stemme som jeget er, sier Lopate. Men bruk av jeg, gir oss ikke nødvendigvis et klart bilde av hvem som snakker. For å oppnå det, må forfatteren gi seg selv, jeget, karakter, mye på samme måte som i fiksjonslitteraturen.

Det skilles mellom flate og runde karakterer (Foster), eller også ”transparent” og ”opaque” (Greenblatt). De førstnevnte er sett utenfra, forutsigbare og konsistente, mens de sistnevnte er komplekse og avdekker indre liv i større grad. Det gjelder for begge at de må være gjenkjennelige nok til at de er troverdige, men samtidig kunne overraske oss som lesere. Kunsten å skape karakterer, handler om å etablere et mønster av vaner og handlinger, og samtidig legge inn variasjon (tilbake til forventning og overraskelse hos Abbot og Hart?)

Så hvordan gjøre seg selv til karakter?
Du må skape avstand til deg selv, se deg selv utenfra. Hvis du er bundet av hvordan du virker på leseren, blir det uinteressant, enten du snakker deg selv ned eller opp. Men, hvis jeg forstår Lopate rett, må du være deg bevisst, både når du fremstår sjarmerende, eller når du fremstår latterlig. Du må ta bolig i deg selv, for å kunne presentere en spesifikk og gyldig karakter.

Et bra sted å begynne, er å ta utgangspunkt i dine ”quirks”, det som gjør deg annerledes enn de fleste. Du kan la leseren bygge bro over gapet mellom det som gjør deg spesiell, og det som gjør deg alminnelig, men du bør unngå å fremstå som et fullstendig gjennomsnitts menneske. Mange skribenter ønsker å bli likt og passe inn, men dette kjeder leseren. Hvis målet er å skape en interessant forteller, må man ikke begrense det som gjør karakteren til en som engasjerer og som blir husket. Ironien er at de fleste av oss vet at vi i bunn og grunn er temmelig like, men vi trenger tydeligvis å maksimere det som gjør oss spesielle. Vi må dramatisere oss selv. Det betyr ikke å dikte opp egenskaper og trekk som ikke er der, men posisjonere de som er der, og stille dem i skarpt lys. Det er en subtraksjonsprosess; du kutter ut det som ikke er essensielt, og fremhever det som karakteriserer deg, og som i beste fall bidrar til motsetninger og ambivalens. Personlig skriving behøver også konflikt, slik en fortelling gjør. Det som gjør personlige tekster interessante og dynamiske, er når man utforsker et problem, særlig når problemet er vanskelig å løse. Men igjen, de må ikke være for kompliserte, da kan man drukne i detaljer og må gi opp.

Dette er egentlig tekniske forhold, det som imidlertid er hovedutfordringen, er psykologi; man må være emosjonelt åpen, generøs og ærlig. Som jeg-forteller kan man falle i to grøfter; man ser seg selv som så spesiell og rar at man ikke tør sette ordene på papiret, eller man ser på seg selv som så ordinær at man finner seg selv fullstendig uinteressant. Begge syn er forankret i skam og opplevelsen av utenforskap. Vi må som skrivere holde fast ved at vi hører til i verden, at livet forblir et mysterium, både de ualminnelige og trivielle delene av det.

Lopate nevner flere eksempler på litterære modeller som åpner opp for livets mysterier (se s. 21) og som tilbyr ulike måter å være jeg-forteller på; selvironisk, tankefull, ansvarlig, målrettet, oppildnet etc., og gjerne i samme tekst.

I tillegg til personlige særegenheter, er bakgrunn og erfaring vesentlige faktorer i å bygge karakter, det vil si etnisitet, kjønn, religion, sosial klasse, geografi og politisk tilhørighet. Vi må være ærlige på disse forholdene, også når det gjelder å si noe om hvordan og i hvilken grad de har formet oss. I personlige essays er det nødvendig å gjenta denne informasjon, gjerne kortfattet, mens man i memoarer sannsynligvis har utdypet det tilstrekkelig en gang. Som essayist blir man litt som journalisten som er forpliktet til å orientere om basale fakta; hvem, hva, hvor, når, og hvorfor.

Men er dette nok?
Før du er forent i et fellesskap med leseren, og har blitt levende i hans/hennes hode, har du ikke blitt den karakteren leseren vil følge videre. Leseren må finne deg morsom eller underholdene, uansett tema. Utfordringen er at du ikke er i stand til å underholde noen, hvis du ikke allerede er underholdt selv. Det som er den store fella når det gjelder personlig skriving er selvhat. Det ser ut til at de fleste mennesker ikke liker seg selv, og omgir seg med en ”odour of self-disgust”. Dette kan hindre skrivere i å trenge bak det overfladiske laget av selv-representasjon, og dykke ned i sitt personlige vrakgods med velbehag (gusto). Motsatsen er ikke selvforherligelse, men nysgjerrighet; self-curiosity (jfr. Montaigne). Denne nysgjerrigheten kan bare komme som et resultat av å se seg selv med en viss distanse, og dette er trenbart. Man må ha lyst til å underholde eller stimulere leseren, derfra går mye av seg selv.

Ulike dimensjoner av en karakter kan trekkes ut og utforskes; meningsuttrykk, fordommer, uferdige ideer etc. Du må være villig til å dele disse, og ikke underslå de mindre kloke

tankene, altså ikke være altfor selvhøytidelig, men tørre, og invitere, ikke sensurere. Selv om det kan være drøyt eller gå over streken, kan det være spor av en sannhet som ellers ville forblitt utilgjengelig.

En siste regel; la hovedpersonen, Jeget, handle, handlinger sier mer enn ord. Ikke la hovedpersonen bli offer for andres handlinger og ord. Selvrettferdighet og selvmedlidenhet ”puts the Reader off”. Vi må overbevise leseren om at vi er virkelige, bare sånn kan vi få sympati. Det er når vi har gjort de dårlige valgene, vi blir klar over menneskets frie vilje, det kan også lede til selv-medfølelse og selvtilgivelse, som er veien ut av skam.

Lopate avslutter sitt kapittel med noen momenter han har unnlatt å nevne når det gjelder personlig skriving (s. 25). Også når ordet jeg ikke er brukt, kan forfatterens personlige nærvær i teksten fornemmes (Lopate nevner blant andre Susan Sontag som eksempel; vi føler vi kjenner forfatteren som karakter, uten at hun har referert til seg selv personlig). Det å bevisstgjøre seg selv som karakter er ikke navlebeskuende, men tvert i mot en ”potential release from narcissism”. Det betyr at du har skaffet deg nok distanse til deg selv, til å transcendere ditt ego – slik at du kan berøre andre.