– Jeg vil skrive alt jeg ser og alt som er sant, sier Simen Sætres i sitt essay Forlagenes etiske føleri i nettutgaven av Prosa (2019) http://prosa.no/essay/forlagenes-etiske-foleri/ Det vil jeg også, og Sætre anskueliggjør i sitt innlegg noen av de utfordringene jeg selv står overfor. Sætre er frustrert over det han mener er forlagsbransjens manglende vilje til å formulere grunnlaget for etiske vurderinger. Dette er en pågående diskusjon som han er lei av, og som jeg ikke skal gå inn i, men Sætre argumenterer med eksempler fra kriminaldokumentarsjangeren, og det er her jeg ser en del paralleller til mitt eget utgangspunkt som fagformidler. Han opplever noen av utgivelsene innenfor denne sjangeren som forsvarsskrift og krimdokumentar i ett, og påpeker forfatterens nære forhold til kildene, som ofte også er fortellingens hovedperson.

En slik nærhet kan lett føre til sympatier eller bindinger, som både begrenser og forplikter.
Ofte handler bøkene om at kilden er urettmessig behandlet fra rettsapparatets og samfunnets side, noe Sætre mener det er viktig å avdekke, men han spør seg om den tette relasjonen vil prege narrativet, som trenger driv og karakterer; skurker, helter og ofre. I tillegg peker han på mulige konsekvenser for eventuelle tredjepersoner, som ikke kommer til orde i en unyansert og mulig skjev fremstilling. Et annet moment Sætre er inne på, er den polarisering han mener finner sted i eksemplene han viser til. Når han leser bøkene, får han inntrykk av at rettsvesenet er ganske ”ko-ko” og at politiets arbeid virker dårlig. Hovedpersonen, som fremstilles som urettmessig dømt, og samfunnet, med et lite kompetent politi- og rettsvesen, står i motsetning til hverandre, de utgjør henholdsvis den svake og den sterke part. Sympatien ligger naturlig nok hos den svake.

I min verden, som spesialist i psykomotorisk fysioterapi, er det ikke sjelden pasienten og det norske helsevesenet som utgjør motpolene, og fastlegene som, i noen tilfeller, ”gjør en for dårlig jobb” (dette utsagnet krever nyansering og er ikke en generell holdning fra min side). Spesialister i psykomotorisk fysioterapi har særskilt kompetanse på udiagnostiserte tilstander, gjerne omtalt som ”medisinsk uforklarte” . Sammensatte, vedvarende, og forvirrende symptombilder er det pasientene søker hjelp for. I mange av disse tilfellene kan symptomene relateres til kroppslige reaksjoner på traumatiserende hendelser og/eller livsvilkår, noe som ikke nødvendigvis fanges opp av hjelpeapparatet. Det kan handle om mangelfull eller vanskelig kommunikasjon; legen spør ikke og pasienten forteller ikke. Det er heller ikke gitt at legen ville koblet slike erfaringer direkte til symptomene, om de ble formidlet. I vår vestlige kultur er fremdeles kropp og liv adskilte størrelser, selv om det snakkes mye om påvirkningen de har på hverandre.

Resultatet er at pasientene ofte føler seg mistrodd og i liten grad hjulpet av helsevesenet. Helseaktørene på sin side, kan oppleve å komme til kort. Når symptomer og tilstander ikke lar seg forklare på legevitenskapens premisser, mangler de ”gyldighet”, også for pasienten selv, de bærer en dobbel bør. Frykten for at det handler om uoppdaget, alvorlig sykdom, er ofte en del av bildet, sammen med opplevelsen av å være håpløs, gal, annerledes. Når pasientene, som regel etter lengre perioder med utredning og behandlingstiltak uten varig effekt, møter et annet blikk og en annen forståelse, er det ikke til å undres over at de opplever å endelig bli tatt på alvor (noe som ikke nødvendigvis betyr at de blir friske) og at allianser dannes.
Det er formidlerens ”yrkesetiske” ansvar jeg oppfatter at Sætre først og fremst er opptatt av, og som han savner retningslinjer for. Det er dokumentarforfatternes etos som står på spill i den uheldige sjangerhybriden han beskriver.

Nærhet til kilden innebærer altså åpenbare utfordringer, men i begrepet utfordring ligger også muligheter innbakt. Nærheten som gjør seg gjeldende mellom pasienten og meg, i det ”mikrouniverset” terapirommet er, er en ressurs på flere måter, og som resurs aktiverer nærheten andre etiske dimensjoner. Nærheten er avgjørende for kunnskapen som oppstår der, og språket som utvikles der.

Når det viser seg så vanskelig å enes om etiske retningslinjer i forlagsbransjen, eller behovet for dem, kan det kanskje handle om en erkjennelse av at retningslinjer alene aldri vil være nok? Og at etikk som begrep har mange dimensjoner og retter seg mot ulike forhold. Det profesjonsetiske, som blant annet gjelder sjangerbevissthet i litterær sammenheng, er bare ett aspekt. Etikk i fagformidling må speiles i forfatterens språk, som igjen må speile forfatterens ambisjon om en nyansert, sannferdig og etterrettelig fremstilling. Samtidig må berørte parter, i og utenfor fortellingen omtales med respekt og på anstendig vis. Valg av fortellerstemme, som også Sætre er inne på, er bare ett av de litterære virkemidlene som står til rådighet språklig. En uavhengig og allvitende tredjepersons-stemme tilslører forfatterens fortolkning og subjektive oppfatning, og uttaler seg på den måten som om den aktuelle fremstillingen av saker og personer er ubestridelige fakta. Etikken må komme innefra og ut, forekommer det meg, som en posisjon formidleren inntar. Som det kan gjøres rede for eksplisitt og som kommer til som kommer til syne implisitt, gjennom bevisste valg. Retningslinjer alene fortoner seg som noe allment, som noe som kan anvendes på generelt grunnlag, og som på et vis står utenfor den aktuelle fremstillingen. Mens en grunnleggende etisk tilnærming vil manifestere seg på ulikt vis i hvert enkelt tilfelle og gjennomsyre verket, i og mellom linjene. Begge aspekter av etikk må være på plass når det skal formidles anstendig fra det faktiske og virkelige.