Det sier Marit K. Slotnæs i fredagens Morgenblad, første november, det herrens år, 2019.

Det har handlet om digitalisering hele semesteret, og som det nok går frem av tidligere innlegg på denne siden, er jeg ikke begeistret, selv om jeg nyttiggjør meg fenomenet hver eneste dag, uten å tenke ett sekund på det. Blikket mitt fanger artikkelens siste avsnitt, som lyder:
Frem tiden er digital. Men at dette fra et sivilisasjonsperspektiv også skulle være et fremskritt, nei den kjøper jeg ikke. Alt som går fremover er ikke progressivt. De – vi – som har kjent gevinsten av å forsvinne inn i en bok, å slite seg gjennom et resonnement og baske med det helt til det blir en integrert del av vår egen horisont, kommer aldri til å gi fra oss dette enestående mediet frivillig. Det var slik kunnskapssamfunnet oppsto: nedenfra og innenfra, en bevissthet av gangen. Informasjonssamfunnet er bygget opp på en annen måte, og fungerer helt annerledes.

Det var dette som tiltale meg, nedenfra og innenfra, og det å forsvinne inn i en bok. Det fikk meg til å tenke på en av resepsjonsteoretikerne som er nevnt i mitt pensum dette semesteret, Jan Mukarowsky. Han skal ha vært tidligere ut enn Bordieu, med tanker om at sosiale grupper og kulturer har ulik oppfatning av hva som er vakkert, underholdende, rørende etc. Ulike grupper har altså ulik smak, basert på noe underliggende, normer, vaner, et eller annet. Det høres nokså innlysende ut, men det er kanskje ikke det. Det er jo nettopp det tilsynelatende selvfølgelige vi ikke stiller spørsmål ved, men det var jo ikke selvfølgelig før noen fant ut at hvordan det hang sammen. Og det tar jo tid før noe blir en sannhet og tatt for gitt.

Bøker kan ha estetiske, kognitive og symbolske funksjoner, og flere på en gang, for samme leser sier Mukarowski. Det det også betyr, er at det langt på veg er leseren som gir teksten mening, og slik på et vis skaper den og gir den intensjon. Funksjon er knyttet til bruk og betraktningsmåte og vil av den grunn variere, kulturelt og historisk. Det samme vil estetiske normer, disse synes å variere, bli populære og gå ut på dato, hyppigere enn andre normer. Det som ble ansett som en gripende fortelling i en gitt historisk periode, kan bli vurdert som banalt og naivt i en annen, noe som innebærer at en teksts verdi aldri kan fastslås en gang for alle.

Mukarowsky var altså opptatt av resepsjonens sosiale forutsetninger, og spesielt interessert i selve leseropplevelsen, dette at man kan bli oppslukt av lesningen og miste bevisstheten om at man leser. Man blir ett med det litterære universet, som om det utfolder seg for egne øyne. ”En umiddelbart opplevende holdning” skal Mukarowsky ha kalt det. Bakgrunnen for en slik opplevelse er, hvis jeg forstår det rett, en vurderingsprosess som settes i gang mellom leser og tekst, det vil si, mellom tekstens verdier, og leserens. Og verdier kan romme mye, menneskesyn og moral for eksempel, men også synet på tekstens språk. Leseren kan komme til å føle at teksten angår ham intenst.

Så er det vel dette Marit Slotnæs ikke vil miste, og ikke jeg heller. Men så er det ikke sikkert at vi behøver å engste oss, kan den digitale fremtiden virkelig frarøve oss boka? Jeg kan ikke se meg selv forsvinne inn i dataskjermen, det skjer bare når det klusser seg til og går helt på tverke der inne.