Flere og flere av nettgigantene synes nå å ville gjøre tjenestene sine mindre algoritmiske. Den menneskelige faktoren skal plutselig være radikal og innovativ skriver Taina Bucher i Morgenbladet, 20/9-19. Hun viser til sin tid som ansatt i Platekompaniet, 15 år tilbake i tid. Hun gjengir denne fiktive samtalen med en kunde:

– Jeg skal gi en cd til min syv år gamle niese. Har du noe å anbefale? Fatter’n blir 50 og han digger John Scofield og Pat Metheny. Vil gjerne gi noe som ligner, har du noen forslag? – Hm, du er ute etter platen til hun som var på Skavlan i går, brunt hår og litt myk stemme, du vet!?

Hun sto i lyttedisken og byttet cd-er, snakket med folk om musikk og anbefalte alt fra Lisa Børud, John Abercrombie til Katie Melua, slik hun beskriver det. I dag er Platekompaniet i ferd med å legge ned nesten alle butikkene. – Vi er for lengst blitt vant til at det meste av kulturkonsum foregår på nettet. Musikken hører vi på Spotify, vi ser filmer på Netflix, og deler nyheter på Facebook”.

Felles for disse tjenestene er at de er datadrevne og algoritmestyrte. Basert på brukermønstre og statistiske modeller, sorterer algoritmene i datastrømmen, viser frem og anbefaler innhold basert på det de tror vil være mest relevant for brukeren. Hver fredag får jeg musikk For deg fra min musikk tjeneste iMUSIC, basert på det jeg har hørt på, på vei til jobben, på tur med bikkja osv. Det er kjempefint, men “hvem” er det som sitter og gjør dette, er det virkelig ingen? Er alt bare tall? Akkurat det er litt skummelt, hvis jeg tenker på det, men det gjør jeg ikke. Likevel er det noe fortrøstningsfull i det Taina skriver, jeg var jeg ikke klar over at pendelen allerede svinger “litte grann” tilbake. Jeg er nemlig gammel nok til å tenke at mye, ikke alt, var bedre før.

– Vi lever i en algoritmisk kultur, en tid der algoritmer bearbeider og former kulturen, men også en tid der kulturen påvirker algoritmiske prosesser. Det er derfor oppsiktsvekkende at flere og flere av nettgigantene nå synes å ville gjøre tjenestene sine mindre algoritmiske. Den siste tiden har nemlig selskaper som Netflix, HBO, Google, Apple og Facebook gjort et poeng ut av å markedsføre produktene sine som «menneskedrevet». For eksempel tester Netflix for tiden en funksjon de kaller «Collections», eller samlinger, håndplukkede anbefalinger gjort av en rekke film- og serieeksperter. (altså levende mennesker).

– Ideen er like enkel som musikkquizen ved ansettelsesprosessen til en deltidsjobb i Platekompaniet den gangen, nemlig å sørge for å tilby kunden kvalifiserte anbefalinger. Fordi de beste anbefalingene kommer fra virkelige mennesker, lanserte HBO nylig nettsiden «Recommended by Humans». Nettsiden viser rundt 36 videoer med virkelige mennesker som anbefaler hver sin HBO-serie.

– På samme måte satser Facebook på å få lansert «News Tab», en ny funksjon som skal kvalitetssikre nyheter ved å la et knippe håndplukkede journalistveteraner få velge ut dagens viktigste nyheter.

Taina later ikke til å være så veldig overrasket over utviklingen, hun provoseres mer over tendensen til å sette mennesket opp mot algoritmene, som om de var hverandres motsetning. Slik er det ikke hevder hun, det er mennesker bak tallene, bruken av dem og tolkningen av dem.

Hun har sikkert rett, hun har peiling (førsteamanuensis i Screen Cultures ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo) men jeg liker tendensen godt, samtidig som jeg setter pris på nye forslag til musikk, ofte artister jeg aldri har hørt om.
Hvis vi bare hadde klart å hente det beste ut av alt, og finne balanse i galskapen…

Under følger et utdrag av en artikkel av Per Olav Solberg i siste nummer av Prosa. Han konstaterer at studenter på en lesesal på Blindern, en tirsdag kl. 1000, sitter med bøker, penn og papir, slik han selv gjorde for 13 år siden. Digitaliseringen har ikke riktig nådd pensumbøkene, av ulike grunner. Jeg er særlig opptatt av en; Å løfte og bla i en bok, la pekefingeren følge siden, holde sidene nede mens du noterer, å flytte blikket fra bokside til papir, holde i og bevege pennen, fører til mer aktivitet i hjernens motoriske deler, enn det fullstendig unaturlige lille sveipet med en slapp pekefinger på en skjerm. Jo større deler av hjernen som er aktiv, jo bedre hukommelse, Altså bedre læring, og hånden har en kjempestor representasjon i hjernen, det er jo ikke for ingenting

En interessant, nevrovitenskapelig studie sammenlignet hvor godt personer husket og kunne gjenkjenne tegn på et ukjent språk (bengali) avhengig av om de hadde lært seg å skrive disse for hånd eller ved hjelp av et spesiallaget tastatur. Den gruppen som skrev for hånd, memorerte bedre det de hadde skrevet enn gruppen som skrev på tastatur. I en oppfølgingsstudie brukte forskerne MR-scanning for å sammenligne de to gruppene. Mens personene var inne i MR-scanneren, viste forskerne dem tegnene de hadde lært seg å skrive enten for hånd eller på tastaturet. Resultatene viste at det var størst aktivitet i de motoriske delene av hjernen hos de som skrev for hånd. Det motoriske minnet så altså ut til å bidra til bedre memorering av tegnene. Slik forskning burde vært mer kjent, særlig i en tid hvor flere og flere snakker om at det ikke lenger er viktig å lære å skrive for hånd. Den menneskelige kroppen er viktig for læring, det er vår evolusjonsbiologiske arv, hukommelse sitter også i kroppen. Derfor er det viktig å forske på hvilke konsekvenser det kan få for ulike læringsprosesser og for læringsutbyttet når mye lesing og skriving digitaliseres, sier Anne Mangen.

Dét er jo hva dette til syvende og sist handler om: hvordan vi lærer best. Det ser nesten litt gammelmodig ut når studentene på Blindern sitter på lesesalen og blar fram og tilbake i bøkene, noterer i margen og på gule lapper, fester klistremerker på sidene for lettere å finne tilbake. Men det er noe med det. Kroppene er i bevegelse. Læring sitter ikke bare i hodet. Metoden har fungert i mange hundre år. Den fungerer nå. Vil den også være bærekraftig i morgen?

LEIAR
Hjartet i rasjonaliteten
Av Merete Røsvik

At kjensler påverkar alt vi gjer, er løyndomen alle kjenner, men få pratar om. Men sensitivitet og emosjonell intelligens kan vere like avgjerande for ein god fagperson som evna til logisk tenking, fordi mykje av informasjonen om verda kjem til oss via kjenslene. Det blir spesielt tydeleg i omsorgsyrke, men også i meir teoretiske profesjonar som skribent, omsetjar og forskar vil motivasjonen, forståinga og kreativiteten vere påverka av kjenslelivet. Den som lurer på korleis det artar seg, kan lese svara på enqueten i dette nummeret. «Faktisk er følelser noe av det mest rasjonelle vi har», uttalar biolog Dag O. Hessen. Det høyrest ut som ei spissformulering, men også i filosofien finn ein liknande påstandar.

I boka Tingliggjøring og anerkjennelse diskuterer Axel Honneth Georg Lukács’ omgrep «tingleggjering» (Cappelen Damm 2019, omsett av Inger Sverreson Holmes og med introduksjon av Torill Strand). Han argumenterer for at det å kunne bli emosjonelt involvert i eit anna menneske, og slik «anerkjenne» at hen har kjensler og behov som ein sjølv, er ein føresetnad for å kunne danne seg ei nøytral forståing av verda. Sterkt forenkla er grunngjevinga slik: Når eit barn blir glad i omsorgspersonen, utviklar det evna til å leve seg inn i den andre og sjå verda også frå hennar perspektiv. Dette legg grunnlaget for at ein seinare kan leite seg fram til nøyaktig kunnskap gjennom «affektiv aksept av så mange perspektiver som mulig» (s. 72). Det er altså ein direkte samanheng mellom empati og objektivitet; begge delar krev at ein er i stand til å sjå lenger enn eigne behov og subjektive opplevingar.

Kvifor er dette viktig? Fordi det rokkar ved oppfatninga om at emosjon er lik subjektivitet, medan rasjonalitet er lik objektivitet – og dessutan ved sjølve skiljet mellom emosjon og kognisjon. Grovt forenkla modellar av det som eigentleg er eit komplekst samspel mellom kjensler og vurderingar, individ og fellesskap, har prega vestleg vitskapshistorie. Sjølv om oppfatningane har blitt utfordra av ny hjerneforsking, er dei framleis utbreidde på måtar som får praktiske konsekvensar.