Jeg vil se deg

 

Jeg er ikke i stand til å tenke en original tanke, jeg har så lett for å slutte meg til, eller ta avstand fra, basert på et eller annet for-forstått. Jeg lar meg lett imponere, andre ganger føler jeg motvilje. Det er som om det jeg hører eller leser bare streifer mine kognitive systemer, jeg er ofte enig med siste taler og kan uten problemer slutte meg til to motstridende utsagn hvis de kommer fra rett person, de slår meg som umiddelbart sanne begge to, der de kommer fra hvert sitt hold.

Det er som regel en innebygd logikk i ting som blir uttalt, verbalt eller på trykk, det er ikke ufornuft, det kommer fra et sted og med utgangspunkt i en mer eller mindre bevisst tankerekke. Når Sylvi Listhaug snakker kan det høres fornuftig ut hvis man lukker ørene for alt annet enn innholdet, men jeg kjenner på noe som ligner motvilje. Det lar seg nok ikke gjøre å lukke ørene på den måten. Og det er jo ikke bare ørene det er snakk om heller, saken er at utsagnet, utseendet, kroppsspråk, blikk og stemme treffer meg som ladede sanseinntrykk, og for å si det rett ut, min interesse eller tilslutning er i stor grad påvirket av det jeg tar inn via synet. Det høres ikke bra ut.

Selv har jeg god lyst til å være et menneske som folk får sans for, det gjør godt å bli lagt merke til på den positive måten. Da er det, apropos innledningen, ergerlig at jeg ikke kan komme opp med noe nytt og originalt, noe som fenger. Akkurat nå skulle jeg gjerne kommet opp med en ny og ren undring, sprunget ut av mitt indre, reflektert, eksaminert og bestått som noe autentisk og sant, og som folk fikk sans for, via mitt helt spesielle uttrykk og min særegne formuleringsevne.

Å sanse og ha sans for, har noe med hverandre å gjøre. Det har jeg lest i Bokmålsordboka, utgitt av Språkrådet ved Universitet i Bergen. Ordet sensus er det latinske opphavet for både sansning gjennom sanseapparatet, som å føle eller merke, og det å interessere seg for og forstå, altså noe som inkluderer både nysgjerrighet og fornuft. Innbakt i det siste ligger også det å utvise godt skjønn, som å ha økonomisk sans. Å ha sans for, betyr rett og slett at du er opptatt av og liker noe(n), som musikk eller litteratur, Kong Harald eller Pernille Sørensen i Nytt på Nytt. Et annet eksempel på det fornuftsmessige aspektet av ordet, er det vi snakker om som å komme til, eller gå fra sans og samling. Det første handler om å hanke seg inn etter å ha vært fullstendig ute å kjøre, eller sagt på en annen måte, bevare vett og forstand i emosjonelt kaos.

Jeg tror jeg kan si at når jeg har sans for noen, åpner jeg sansene ytterligere og tar dette mennesket inn, slipper det inn i varmen, i motsatt fall stenger jeg av og stenger ute, det er virkelig ikke bra.

Når jeg ser på et menneske, går det et ukjent antall impulser gjennom øyets avanserte strukturer, og på et blunk når de synsbarken, via Nervus Opticus. I hjernen blir impulsene oppfattet, fortolket og bearbeidet, ikke minst blir de sammenholdt med tidligere (sanse)erfaringer. Siden ingen sanseinntrykk oppstår i et vakuum, men i en kontekst, vil flere ulike deler av hjernens nettverk være involvert, som nettverkene for oppmerksomhet, hukommelse og læring. Det etableres en slags konklusjon på sanseinntrykket, først og fremst basert på om det vi ser innebærer en trussel eller fare for oss, og dernest; liker jeg det jeg ser eller hører, eller gjør jeg det ikke? Professor emeritus i nevroanatomi, Per Brodal, sier det slik: – når vi har utelukket trussel eller fare vil hjernen spørre seg ”Whats in it for me”? Denne verdievalueringen høres kynisk ut, men er avgjørende for både overlevelse og velbefinnende. En av hjernens overordnede oppgaver er å skape trygghet, orden og forutsigbarhet i vår tilværelse. Da må det sorteres, noe må tas på alvor umiddelbart, noe må utforskes videre, mye kan forkastes. Dette betyr jo egentlig at det å se et menneske, like eller mislike det, har en funksjon og en historie bak seg, og at vi kan skylde på hjernen når vi er litt likegyldige, bra det!

Men hva er det å se, og bli sett, sånn som det snakkes om i skole og barnehage, på jobben, i psykiatrien, i eldreomsorgen, i samlivsspaltene? Er det en forutsetning for å bli sett, eller hørt, at noen har sans for deg, liker deg? Viktigheten av å bli speilet, bekreftet og møtt som den man er, blir holdt frem som et mantra i helsevesenet, akkurat som empati og brukermedvirkning. Det går programmer på TV nå, sterke fortellinger om elever som først ikke ble sett, og så sett, kanskje bare av et eneste voksent menneske, en lærer eller vaktmesteren. Det forandret livet.

Det får ikke katastrofale følger for Sylvi Listhaug at jeg ikke har sans for henne, at jeg ikke får til, orker eller vil se henne på den måten vi alle muligens fortjener å bli sett på. Det er nok av folk som har sansen for henne, det viste seg nokså nylig. Jeg er bare ikke interessert, bortsett fra denne lille motviljen da, en slags negativ ladet interesse er vel det, når sant skal sies, og jeg får dyrket den interessen stadig vekk.

Alvorlige følger kan det imidlertid få for mennesker som søker hjelp, når den som skal hjelpe ikke har sansen, altså ikke føler eller merker dette menneske, ikke er interessert eller opptatt av det, ikke setter seg inn i dette menneskets virkelighetsforståelse og fornuft, ei eller bryr seg om hva som bringer dette mennesket ut av samling og sans og inn i kaos.

Fra mitt eget ståsted som hjelper i det store helsevesenet, som fungerer både godt og dårlig, vet jeg hvilke utfordringer det kan være forbundet med å se. Det er når det er ekstra vanskelig det er ekstra viktig, men noen ganger går det også helt av seg selv. En god dag på jobben kan det bli når jeg ser pasientlisten om morgenen og kan konstatere at de fleste som kommer er åpne, artikulerte, motiverte, lyttende. Bare et par innslag av de tause, de kverulerende eller offerrolleinnehaverne. De lite meddelsomme svarer med – ja… kanskje det… – Nei…jeg vet ikke, eller – greit. Hvordan har du det? – greit.

Det er tungt og gir en følelse av å komme til kort. Det er så vanskelig å få øye på deg! har jeg lyst å rope, hvor er du hen?, eller, hvorfor kommer du egentlig? Jeg vet at du har det vondt, men…jeg kan ikke utrette mirakler! De tause er vanskelige, de kverulerende er irriterende og lite endringsvillige, og det samme med ”ofrene”, de vil bare ha medlidenhet og sympati. Med mange av disse på listen kan arbeidsdagen bli lang og krevende, og det er jeg som ikke får det til, det merkes i min kropp. De åpne gir meg anledning til å vise hva jeg kan, de får ut det beste av meg, jeg kan få dem til å se seg selv, gjøre viktige erkjennelser, se lyset! Hvem som har blitt sett da, er ikke godt å si, men jeg føler meg i alle fall bedre.

Siri Hustvedt reflekterer i boken Living, Thinking, Looking over ”å se uten å se”, på engelsk to look and not see. Look i denne sammenhengen betyr å se med manglende forståelse eller interesse, eller manglende evne eller vilje til å trekke mening ut av fenomenet. Man kan tenke seg et overfladisk blikk, kanskje til og med ovenfra og ned. See derimot innebærer å rette fokus mot noe(n), med ønske om å forstå eller innse (se inn med andre ord). Det viser seg at i mylderet av fenomener i synsfeltet vårt, ser vi bare det vi har oppmerksomhet mot, det vi har behov for eller ønsker å se fordi det er nødvendig eller gir mening i den aktuelle situasjonen, jfr. hjernens nettverk for oppmerksomhet.

Hvis situasjonen er et travelt legekontor med venterommet fullt, er det ikke urimelig at legen retter oppmerksomheten mot laboratoriefunn og røntgenbilder, og forsøke å forstå dem, heller enn å ta inn pasienten der hun eller han sitter. Men det er en avgrenset del av hjernen, den rasjonelle og analytiske hjernebarken, legen da tar i bruk. Det å ta inn, altså se pasienten i betydningen see, må bety at det kobles inn andre hjernenettverk også, de som aktiveres av nysgjerrighet, kreativitet, intuisjon og assosiasjon, empati og visualiseringsevne.

Jeg tenker på begrepet gangsyn, det å ha akkurat så mye lys at du ser hvor du skal sette føttene når det er mørkt, det er avgjørende for å finne frem. Det er hensiktsmessig å ta i bruk og stole på flere sanser enn synet i en slik situasjon. Det er et pluss hvis du har en viss erfaringsbasert kunnskap om hvordan det er å ta seg frem under vanskelige forhold, at du vet noe om å være menneske når det er mørkt, veien er kronglete, ryggsekken tynger og skoene trykker. Etter hvert vil øynene tilpasse seg mørket og fungere bedre, slik den erfarne hjelperens blikk tilpasser seg mennesket foran seg, tilbyr sin støtte og gjør veien videre lettere å gå. Gangsyn er fundamentalt, men andre ledetråder er også tilgjengelige. Det er trist når det er omvendt, når den som søker hjelp må tilpasse seg hjelperen.

Et utsagn om blikkets betydning, også i en av Hustvedts bøker; Når du ser meg, lyder slik: – Vi tolker hverandre med øynene, og anatomisk er de en forlengelse av hjernen. – Når vi møter et blikk ser vi inn i et sinn. Det er psykiateren Erik som sier dette, og han konkluderer videre med at det er svært foruroligende å se et ansikt uten øyne (som i skrekkfilmer), av den enkle grunn at øynene er døren til selvet.

Er det tid til å se inn i et sinn i dagens helsevesen, er rammevilkårene til stede? Professor og spesialist i allmennmedisin Eli Berg har vært opptatt av dette. I 1999 ga hun ut boken Ser du meg doktor. I 2012 kom Sammenhenger, Om erfaring, sykdom og medisinsk praksis. Hun mener at noe må endres i fastlegenes hverdag. For sin egen del setter hun av to dobbelttimer hver dag for å kunne ta i mot pasienter hun har behov for å se ekstra tydelig. Dobbelttimene legger hun til starten på dagen og som de første etter lunsj, hun vil være særlig opplagt, med skjerpet blikk. Hvordan dette påvirker inntjeningen hennes vet jeg ikke, men hun hevder at ”de vanskelige pasientene” ikke er så vanskelige lenger og oppsøker henne langt sjeldnere.

Det kan være fristende å slippe og se enkeltmennesket av og til, og en effektiv måte å unngå det på er å kategorisere, slik jeg gjorde for et øyeblikk siden. Etter mange år i faget kan jeg ane, allerede i første møte, at det blir vanskelig. Jeg merker det mer enn at jeg tenker det, det er kroppen min som forteller meg det. Samtidig vil jeg så gjerne, og jeg håper det er det signalet pasienten oppfatter, av alle de jeg sender ut i rommet mellom oss. Det er gjennom å hjelpe jeg får næring, det er når jeg får til å hjelpe jeg blir bekreftet, i mitt eget hode i alle fall. Sånn sett er jeg litt av en snylter, jeg vokser på at noen trenger meg.

Diagnostisering er også en form for kategorisering, som kan gjøre blind. To smertefulle eksempler er beskrevet i en artikkel av Anna Louise Kirkengen og Eline Thornquist i 2013. Det ene omhandler Christoffer som fikk diagnosen ADHD, han var utsatt for omsorgssvikt og vold og ble til slutt mishandlet til døde, 8 år gammel. Diagnosen sto i veien for det som var åpenbart, det at gutten ikke hadde det bra. Diagnosen virket som en blikkavleder, alle hans reaksjoner, eller mangel på det samme, ble hengt på ADHD-knaggen, uten at noen inn-så, eller forsøkte å se inn i guttens sinn. Siden vi fra fødsel er avhengige av å speile oss i en annens blikk for å etablere jeg-følelse, er det avgjørende at den andre speiler og hva som speiles. Manglende blikk kontakt, avvisning eller forakt i blikket, er døden for spedbarnet, det blir ikke til det det har i seg å bli. I stedet integreres den andres blikk i selv-opplevelsen.[1] Blir det ikke holdt vil det heller ikke oppleve konturene av seg selv som kropp. – Jeg er bare en psyke som det henger en kropp fast i, sa en eldre kvinne til meg en gang.

Tilbake til meg og den vanskelige pasienten, den tause, men en ting først. Wittgenstein sier at ingenting er gjemt, det handler bare om å lære seg å se, det åpenbare, det som viser seg rett foran deg. Det er Vigdis Hjort som formidler dette i et avsnitt i boken Vigdis del for del. Også med henvisning til Wittgenstein lærte jeg, av nå avdøde professor i psykiater Tom Andersen, å ta utgangspunkt i det jeg så, helt konkret. – Ikke let etter noe bakenforliggende, sa han, – om det er noe der vil det komme til syne og du kan forholde deg til det da.

Jeg tar fatt, kvinnen og jeg sitter ovenfor hverandre, med en liten avstand og litt skrått, sånn at jeg ikke skal komme altfor for tett på. Jeg ser på henne som det er så vanskelig å få ordene ut av, jeg forsøker å ta henne inn. Jeg fornemmer smerte i hele fremtoningen, men hva er det jeg ser?

 

Jeg ser at du sitter ytterst på stolen, ryggen din er rett, som en liten soldat i ”giv akt”, samtidig virker du sliten, du er matt i blikket og det ser ut til å koste og holde seg oppe på den måten. Du utnytter verken sitteflaten eller ryggstøtten, bena tvinner du rundt stolbena så bare tærne er i berøring med gulvet, skuldrene er trukket opp og vender litt frem foran brystet. Det jeg ser er at du ikke tar i mot støtten gulvet og stolen tilbyr, det kan se ut som du holder deg fast ved å spenne muskler i bena, ryggen og skuldrene. Hendene dine er urolige, leter de etter et holdepunkt? Blikket ditt flakker og øynene dine møter mine i korte glimt. – Kan jeg stole på deg, opplever jeg at de sier, – er det trygt her? Noen ganger slukner blikket ditt helt, er det når spørsmålene mine blir for vanskelige? Gir du litt opp da?

 

– Det ser ut som du sitter litt ubekvemt på stolen?

 

– Vil du kjenne på hvordan det er å sette bena i gulvet, kjenne at de er der, kan du merke gulvet?

– Nå ber jeg deg sette deg litt inn på stolen og finne ryggstøtten, kan du slippe korsryggen inn mot stolryggen og kjenne at det er støtte for deg der? Nå har du gulvet under føttene og stolen under deg, ryggen kan hvile, hvordan er det?

 

– Bedre sier du.

Du sa ikke greit, du sa bedre. Jeg kunne fornemme skyggen av et smil, et lite glimt i øynene, den knapt hørbare pusten som var der i samme øyeblikk. Min pust slapp også, jeg er like spent som deg, og jeg ble så glad for det nesten umerkelige smilet, vil ikke miste deg nå.

 

Et sted i Skriveboka sier Morken Andersen at hun tror kroppens språk ligger nærmere ”forvandlingsområdet” enn ordenes. Det er veldig sant for en psykomotoriker, nye kroppslige erfaringer skaper endring, endringer som kan gi seg utslag i nye måter å bruke språket på, nye måter å forstå sin virkelighet på . Fordi vi alle er kropper, fordi det er gjennom kroppen vi har tilgang til verden, og gjennom kroppen vi lever i den, ligger det store muligheter for gjenkjenning, innlevelse og medfølelse her. Det vi fanger opp av den andres kroppsspråk, virker ofte mye sterkere på oss enn hva vedkommende uttrykker verbalt, vi stoler mer på det, kroppen lyver ikke sier vi. Det er forvirrende når det spriker mellom det som uttrykkes med ord og det vi ser, det skaper en intern konflikt i nervesystemet til den som uttrykker seg også, det kan bli smertefullt over tid. Så det å ønske seg å bli sett som den man er, er helt på sin plass i biologisk forstand, men vi mener det jo ikke alltid! Vi ønsker ofte å bli sett på som noe annet og mer, sånn som jeg.

 

 

Litteratur

 

Andersen Morken M. (2008) Skriveboka. Oslo: Aschehoug Forlag

Berg E. (1999). Ser du meg doktor. Emilia

Berg E. (2012). Sammenhenger. Oslo: Gyldendal akademisk.

Fadnes B, Leira K, Brodal, P. (2010). Læringsnøkkelen: Om samspill mellom bevegelser, balanse og læring. Oslo: Universitetsforlaget.

Hustvedt S. (2012). Living, Thinking, Looking. London: Sceptre.

Hustvedt S. (2008). Når du ser meg. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Hustvedt S. (2017). Kvinne ser på menn som ser på kvinner: Essays. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Kirkengen A L, Thornquist E. (6. august 2013) Når diagnoser gjør blind.

Tidsskriftet Den Norsk Legeforening, 133/ 2013 (no.14), 1466-8

(3. oktober 2017) DOI: 10.4045/tidsskr.13.0519

 

Schjerven Mollerin K. (2017). Vigdis, del for del. Gyldendal Norsk Forlag AS

 

 

Faglogg til oppgave 2, 1. utg.

 

Bakgrunn og tilblivelse

Da jeg dro hjem fra første samling på studiet i faglitterær skriving var hodet tungt og kroppen matt. Jeg kunne ønske jeg hadde tatt toget i stedet for å kjøre bil, og fått anledning til å samle meg på turen fra Borre og hjem til Asker. Bare sitte stille, la meg transportere, og la alle inntrykk falle på plass. Jeg kjente også på en skrekkblandet fryd; mange av medstudentene virket så flinke, de hadde skrevet mye før og virket trygge både i sine egne bidrag og i måten de meldte tilbake og ga respons på andres tekster på. Samtidig var det inspirerende, jeg var omgitt av hyggelige, kloke og morsomme folk, mange på min egen alder, interessert i det samme som meg, tross ulik faglig bakgrunn.

Den blandede opplevelsen av inspirasjon og tvil; usikkerheten på om jeg hadde noe på dette studiet å gjøre over hodet, var litt av bakteppet da jeg satte meg ned med oppgave 2, et personlig essay. Det ble så tydelig for meg, igjen, dette med å treffe likesinnede, finne tonen, bli engasjert, og like noen, hvor sterkt det ennå virket på meg, godt ut i femtiårene som jeg er. Det var som å begynne i første klasse på nytt, og jeg har begynt i første klasse flere ganger i mitt voksne liv. Tidligere har det likevel alltid vært i klasser av fysioterapeuter eller annet helsepersonell, og det har handlet om å utvide min helsefaglige horisont. Nå var det annerledes, jeg skal lære noe helt nytt, sammen med andre som til daglig holder på med helt andre ting enn meg. Hvem er jeg i denne mengden av kreative og skrivelystne folk, som tilsynelatende har ordet i sin makt, både i skrift og tale?

 

Det gjorde godt å lese i Skriveboka til Merete Morken Andersen (1) – Ikke la deg imponere,

– for å bli god må du må tåle å være dårlig en stund sier hun. Det var trøst i å lese om nybegynnerens posisjon. I det hele tatt er det mye støtte å finne i pensumlitteraturen, i det jeg har lest så langt, det er mye som er lov; å lete etter sin egen stemme, utforske og utfordre sjangre og grenser, starte på null. Lopate (2) skriver noe om det å løfte frem sine begrensninger som essayist, og ta utgangspunkt i det. Var det noe jeg kjente på var det jo begrensninger. Men begrepet essay som betyr ”forsøk”, er tiltalende, det er lov å prøve seg frem.

Ikke desto mindre var det tvilen og sårbarheten i det å vær nybegynner som ga grunnlag for de første avsnittene i oppgave 2. Det hadde vært fint å komme opp med noe litt genialt litt tidlig, sikre seg litt positivitet fra start i den skrivegruppa. Men mens jeg reflekterte over hvorfor det var så viktig for meg, gled tankene, som de ofte gjør, over på pasientene mine. De gjennomlever også disse første møtene, gjerne mange ganger, og ønsker å fremstå i et fordelaktig lys. Og det er en krevende øvelse de står overfor i disse førstegangsmøtene, hos legen, hos spesialisten, hos ulike behandlere. Den samme fortellingen skal gjentas, troverdig og detaljert, korrekt i forhold til historikk og utvikling. Pasienter strever ofte med å bli forstått og trodd, og de ønsker respekt for sin håndtering av liv og smerte, samtidig som de ikke må undergrave behovet for hjelp. Det er gjort studier som viser hvordan kvinner forsøker å fremtre som ”akkurat passe” i sine møter med fastlegen (3). De kler seg pent, men ikke for pent, sminker seg lett, det skal ikke være for mye av noe, men heller ikke for lite, i kampen om respekt og troverdighet. Nok om det.

 

De første avsnittene i teksten var også inspirert av det jeg leste i Når en grevling begynner å grave (4). Igjen tillot faglitteraturen meg å famle. Jeg satte spaden i jorda på den flekken jeg befant meg på, i det øyeblikket jeg satt meg ned for å skrive, startet med de tankene jeg beskrev over, uten en klar formening om hva teksten skulle handle om. Da var det heller ingen mulighet for å sette opp en disposisjon eller lage noen form for struktur. Som sagt dro tankene raskt i retning av alle disse menneskemøtene som mitt arbeid består av, og jeg ser tydeligere nå hvor stor plass disse har i min tankeverden.

Noe av det som opptar meg sterkest for tiden er alle de helt unge som sliter, og hvor stort press som ligger på dem med tanke på hvordan de helst skal fremstå for hverandre. Jeg kunne ha skrevet om ”selfi- kulturen” og belastningen det kan være å eksistere på sosiale medier, men jeg orket ikke, jeg ble matt ved tanken og konkluderte med at det ville bli en tekst full av klisjeer.

Det ble likevel noe i samme gate, ønsket om å bli sett på den gode måten. Faktisk opplevde jeg at det ene tok det andre, at assosiasjonene kom og tok den ene og den andre retningen, det var morsomt, da kunne jeg kjenne en viss flyt. I etterkant er jeg redd for at det kom for mange innspill ”utenfra”, og at det ble lite utdypning og egne refleksjoner over disse innspillene, som å plukke litt herfra og derfra uten å gjøre så mye mer med det. Det får meg også til å lure på om dette er interessant lesning for andre, og om jeg selv hadde fått noe ut av å lesingen.

Den lille dialogen mot slutten kom helt uventet på meg og står litt i kontrast til den selvopptatte innledning, men det er der jeg føler meg mest hjemme i egen tekst, det er der jeg tror jeg er nærmest troverdighet og en viss autoritet. Jeg hadde stor glede av å lese om forvandlingsområdet i Skriveboka (1), særlig dette at kroppens språk ligger nærmere forvandlingsområdet enn ordenes språk (s.659). Skriveren og terapeuten har mange kryssende spor, de ønsker begge å nå frem, treffe, og skape et grunnlag for opplevelse, erkjennelse og endring. Dialogen er essensiell. Ofte har jeg tenkt på det som en velsignelse å kunne begynne med kroppen og se hva det kan sette i gang.

 

Fortellerstemme

Kan jeg noen sinne komme til å skrive om noe annet enn fag, undrer jeg meg. Har jeg i det hele tatt noe å si som ikke omhandler forhold som kommer til syne i min praksis? Fokuset på faglige aspekter kan binde meg opp og begrense meg, det kan jeg kjenne. Så langt har alt jeg har skrevet og publisert vært knyttet til helsefaglige problemstillinger, med de krav og metodiske føringer det som oftest innebærer. I slike tekster er dette lettere å i vareta forholdet mellom nærhet og distanse til stoffet. Både i første og andre skriveoppgave var dette vanskeligere, ikke at det var så bevisstgjort i oppgave 1, men tilbakemeldingene fra skrivegruppa fikk meg til å se det. I oppgave 2 har jeg vært mer bevisst, men opplevde det likevel vanskelig, teksten skal ha et personlig preg, med en tydelig ”jeg-stemme”, likefult skal tematikken behandles i et visst perspektiv. Denne balansen er vanskelig og jeg fikk lyst til å lese Umberto Ecos bok Kunsten å skrive en akademisk oppgave, hovedoppgave og masteroppgave, som Morken Andersen viser til i avsnittet om vannmerke i sakprosatekster.

Mitt essay er både personlig (informalt) og faglig (formalt), sånn som jeg leser det selv. Det er komplisert, og jeg er usikker på om mitt essay består sammendragstesten (1, s.447). Men jeg ser at dette er problematisert i pensumlitteraturen og jeg forstår det sånn at det er anledning til å plassere seg et eller annet sted på linjen mellom de to. Det er vanskelig for meg å se om teksten min i størst grad er preget av det jeg skriver om eller måten jeg skriver om det på. Kanskje svinger den litt frem og tilbake idet jeg starter med et personlig hjertesukk, går over i noen avsnitt hvor jeg henter utsagn og innspill fra mer teoretisk hold, og til slutt vender tilbake til noe svært personlig i måten jeg forsøker å se pasienten på.

Et annet fenomen som jeg vet kan begrense meg, er tanken på at jeg må løse oppgaven slik jeg tror det er forventet fra lærerens side, i første skrivegruppesamling opplevde jeg at medstudentene hadde et friere forhold til dette og var mer spontane og umiddelbare i tekstene sine. Essay-sjangeren inviterer til lekenhet med både innhold og form og tilbyr dermed stor frihet, men det gjør det jo også mer krevende, klare regler er lettere å forhold seg til. Et utslag av samme (tvangs)tanke er behovet for å forklare hvordan jeg har tenkt og løst oppgaven, det brukte jeg mye tid og mange ord på i første oppgave. Jeg må lære meg at teksten må kunne stå for seg selv, på egen ben.

Selv om jeg var mer bevisst forholdet mellom nærhet og distanse i denne oppgaven, er jeg redd for at min stemme kan være moraliserende, jeg har sterke meninger om del forhold i helsevesenet, og mener selv jeg har kunnskap om det jeg snakker om. Men i noen av eksemplene mine, særlig de som omhandler møter mellom lege og pasient, ser jeg at jeg kan mangle den nødvendige distansen, at jeg er preget av alle fortellingene om hastige og lite konstruktive møter, de påvirker meg og jeg har ofte blitt provosert på pasientenes vegne. Samtidig er jeg klar over at jeg får en ensidig versjon av historien. Det hadde virkelig vært interessant å snakke med legene om deres opplevelse av disse møtene, men det er det sjelden anledning til. Jeg vil gjerne lære mer om, og få gode eksempler på etos og autoritet i tekster.

Når jeg leser Spørsmål å stille når du skal gi respons til en fagtekst, blir jeg klar over at jeg ikke har tenkt så mye på målgruppen teksten min henvender seg til. Selv om det er klart uttrykt i oppgaveteksten har jeg glemt det litt, det er i alle fall lite eksplisitt. Implisitt er det nok eget fagfelt jeg henvender meg til, men ønsket om å bli sett er også et allment fenomen, det er viktig i så mange ulike relasjoner.

Jeg er klar over at jeg skriver lange setninger, det er ikke noe jeg gjerne vil unngå, det stemmer med måten min å tenke på tror jeg, og dermed er det kanskje min stemme? Hvis jeg bør unngå det, vil jeg forsøke å gjøre det.

 

 

Litteratur

 

1) Morken Andersen M. (2008). Skriveboka. Oslo: Aschehoug Forlag

 

2) Lopate P. (1994). Introduction. I The Art of the Personal Essay. An Anthology from the Classical Era to the Present. New York: Random House. (K)

 

3) Werner A. (18 oktober 2011). Et sosiologisk perspektiv på legekonsultasjonen. Tidsskriftet Den Norske Legeforening, 131/2011 (No. 20), 2032-4.

( 5.oktober 2017) DOI: 10.4045/tidsskr.11.0037

 

4) Dahle G. (2000). Når en grevling begynner å grave: En undersøkelse av skriveprosessens famlefase. I: S. Lie og I Thowsen, Fagskriving som dialog (s.11- 41) Oslo: Gyldendal akademisk

 

 

[1] I sin siste bok sier Siri Hustvedt: – Babyer ser ut til å ha en visuell-motorisk- sensorisk bevissthet om den andre personens ansikt, det enkelte forskere har kalt en ”lik-meg”- reaksjon som fører til imitasjon, også betegnet som ”primær intersubjektivitet”.