Poesien er det som beskytter språkets anstendighet (Alain Badiou, 2016)

Sandra Lillebø viser til dette sitatet i sin anmeldelse av Aasne Linnestås nye bok Johannas åpenbaringer (Klassekampens bokmagasin, 24/8 -19). Hun skriver – sitatet sier noe viktig om språkets stilling i dag, når både poesi og anstendighet så å si er fraværende størrelser i denne skrikende hurlumheien vi kaller offentlighet.

Uten å ha hatt befatning med bokbransjen, eller forfatter- og forlagsvirksomhet, jeg håper å få det, er det vel riktig å si at bransjen er en del av denne offentligheten. I alle fall har den såkalte virkelighetsdebatten som har gått for seg der, preg av hurlumhei. En hurlumhei (for et utrolig fint ord!) av påstander og meninger om etikk, skjønn, ansvar, forsvarlighet. Ord som sant, virkelig og riktig, kommer til kort i å skulle vise til noe gitt, objektivt og udiskutabelt. Fiksjon er fristilt slike forpliktelser, men gir i de fleste sammenhenger lite mening hvis fortellingen ikke er troverdig. På samme tid kan fiksjonen være sannere enn virkeligheten, er det sagt.

De siste to årene på studiet i faglitterær skriving har lært meg at vi må akseptere disse gråsonene, at vi må leve med de vanskelige grenseoppganger mellom fiksjon og virkelighet, at de nødvendigvis involverer hverandre og tilfører hverandre noe. Men det gjør det ikke lett å være både sannferdig og anstendig, særlig ikke dersom man skal skrive om ting som skjer med virkelige, levende mennesker. Og ikke bare det, men mennesker som er sårbare, som har oppsøkt hjelp, som i fortrolighet har åpnet seg i en terapisituasjon. Det vil være krevende å formidle fra denne konteksten, med sannferdighet og anstendighet som ideal.

Et annet av Lillebøs utsagn er at Linnestås språk søker en sannhet som kan være ydmyk og presis på en gang. Det er en sannhetssøken i selve språket, med andre ord. Hvordan får man til det? Det skulle jeg gjerne lære. Både sitatet og utsagnet innebærer at etikken ligger i selve språket, altså måten det er brukt på, ikke bare i hva det beskriver eller forteller. Og når jeg tenker meg om, har jeg opplevd det som leser, uten at jeg har vært klar over det på samme måte som nå. Jeg tenker for eksempel på Lars Amund Vaages Syngja og Simon Strangers Leksikon om lys og mørke. Det må være når kjærligheten skinner igjennom, er min umiddelbare tanke, når du skjønner at forfatteren skriver av kjærlighet.
Vil noen tro meg hvis jeg sier at jeg skriver av kjærlighet til mine pasienter? Og skinner det igjennom? En pasient sa for kort tid siden at hun var så redd for ikke å bli trodd at hun så seg nødt til å lyve.

Kan jeg skrive om pasientene mine, sannferdig og anstendig, med kjærlighet i tastetrykkene, beskytte dem, yte dem rettferdighet og respekt, og samtidig forplikte meg på det både de og jeg holder som sant? Og kan det publiseres, i hurlumheien av utgivelser, og bli noe de selv kan stå for, slik at det er sin egen stemme de hører. Og uten at andre lesere sitter igjen med en følelse av å ha fått små fliker av sannhet, men kan tro på, ta til seg, og gjøre seg nytte av det skrevne?