Jack Hart (2011) viser til skuespillforfatteren Lajos Egri når han beskriver tema som tekstens eller teaterstykkets underliggende premiss, fundamentet som det hviler på og springer ut i fra. Premisset speiler forfatterens oppfatninger og syn på verden, og er slik å finne i forfatterens indre, ikke i det ytre. Hva den enkelte forfatter gjør til tema i sin fortelling, avslører med andre ord vedkommendes verdigrunnlag, og det perspektiv han/hun betrakter fenomenet fra. Slik jeg oppfatter det, kan tema da oppfattes både som fortellingens kilde, altså som utslag av forfatterens interesser og verdier, og som noe som utkrystalliserer seg underveis ettersom historie blir fortalt.

Hart beskriver det siste med et godt eksempel (fortellingen om Gary Wall, s. 136), og viser til hvordan han og en medforfatter diskuterte seg frem til hva historien de fortalte egentlig handlet om, hva som steg frem som en slags overskrift, ”statement”, eller ”lesson to learn”. Dette kunne de enes om fordi de delte et sett av verdier. I neste omgang kunne det definerte tema fungere retningsgivende for hvordan historien ble fortalt, hva det skulle legges vekt på og hva som var mindre viktig.

I sitt foredrag på biblioteket på USN, gir Bjørn Asle Nord uttrykk for det samme. Når han som journalist skal presentere aktuelle hendelser eller fenomener, søker han etter ett eller få ord som kan beskrive hva hendelsen, dypest sett, handler om, for ham. Det blir strukturerende for fortellingen, og sier noe om ham og hans perspektiv på verden. Jeg tenker at det ligger en frihet i dette, fordi det jo vil være flere muligheter. Leseren kan sitte igjen med en annen oppfatning av hva tekstens tema er, uten at det reduserer fortellingen. Når vi skriver om mennesker og ting i en felles virkelighet der ting skjer, har vi altså lov å velge hva som skal gjøres til tema. Slik heves fortellingen, utover det faktiske hendelsesforløpet. Dette virker kanskje elementært for noen, men jeg var glad for å høre det.

Hva er psykomotorisk fysioterapi?

I denne lille filmsnutten om psykomotorisk fysioterapi finns det en hel fortelling. Her er scene, en karakter i konflikt, handling og løsning. Den er mottatt på en måte som tidligere informasjonsbrosjyrer ikke har vært i nærheten av. På andre samling snakket vi om ulike modaliteters semiotiske ressurser i det å skape mening. Denne animasjonen blir mer enn ren informasjon i kraft av disse ressursene.

Se selv ved å trykke på spørsmålet over!

Jeg gledet meg til semesterets første samling, som jeg alltid gjør, men særlig til å møte Kari Hesthamar. Podcasten Elefanten traff meg både tematisk og formmessig. Allerede i introduksjonen, som går igjen fra episode til episode, er hun til stede som seg selv. Hun tar utgangspunkt i et spørsmål med allmenngyldig, menneskelig relevans, og svarer for sin egen del, før hun presenterer oss for sine utvalgte fortellere. Podcasten illustrerer flere sentrale virkemidler radiodokumentaren har til rådighet, for å “skape film på lytternes indre skjerm” slik NRK-veteranen Berit Hedemann beskriver det. Det handler om ordbruk, stemmebruk og annen lyd, og ikke minst om fortelleren, som med disse verktøyene gir bildene utsnitt, farger og perspektiv.

For meg er Kari Hesthamars stemme nok, den er varm, nær og engasjert på en lavmælt måte. Jeg tror også dialekten har sitt å si, stemmen går rett i kroppen på meg. Hun kunne snakket om hva som helst og jeg ville lyttet. Er det førspråklige erfaringer og assosiasjoner i mitt underbevisste univers som kan forklare dette? Hedemann antyder det, hun minner oss på at å tolke stemmebruk er noe av det første vi lærer som spedbarn, lenge før vi skjønner hva ordene betyr, forstår vi hva stemmen betyr. Er det sånn det er med virkemidler, har de alle sammen forankring i vår psyke, slik den har sin forankring i kroppen?

Bare hør!
https://itunes.apple.com/no/podcast/elefanten/id1434054369?l=nb&mt=2&i=1000419010832