Jack Hart (2011) viser til skuespillforfatteren Lajos Egri når han beskriver tema som tekstens eller teaterstykkets underliggende premiss, fundamentet som det hviler på og springer ut i fra. Premisset speiler forfatterens oppfatninger og syn på verden, og er slik å finne i forfatterens indre, ikke i det ytre. Hva den enkelte forfatter gjør til tema i sin fortelling, avslører med andre ord vedkommendes verdigrunnlag, og det perspektiv han/hun betrakter fenomenet fra. Slik jeg oppfatter det, kan tema da oppfattes både som fortellingens kilde, altså som utslag av forfatterens interesser og verdier, og som noe som utkrystalliserer seg underveis ettersom historie blir fortalt.

Hart beskriver det siste med et godt eksempel (fortellingen om Gary Wall, s. 136), og viser til hvordan han og en medforfatter diskuterte seg frem til hva historien de fortalte egentlig handlet om, hva som steg frem som en slags overskrift, ”statement”, eller ”lesson to learn”. Dette kunne de enes om fordi de delte et sett av verdier. I neste omgang kunne det definerte tema fungere retningsgivende for hvordan historien ble fortalt, hva det skulle legges vekt på og hva som var mindre viktig.

I sitt foredrag på biblioteket på USN, gir Bjørn Asle Nord uttrykk for det samme. Når han som journalist skal presentere aktuelle hendelser eller fenomener, søker han etter ett eller få ord som kan beskrive hva hendelsen, dypest sett, handler om, for ham. Det blir strukturerende for fortellingen, og sier noe om ham og hans perspektiv på verden. Jeg tenker at det ligger en frihet i dette, fordi det jo vil være flere muligheter. Leseren kan sitte igjen med en annen oppfatning av hva tekstens tema er, uten at det reduserer fortellingen. Når vi skriver om mennesker og ting i en felles virkelighet der ting skjer, har vi altså lov å velge hva som skal gjøres til tema. Slik heves fortellingen, utover det faktiske hendelsesforløpet. Dette virker kanskje elementært for noen, men jeg var glad for å høre det.