Medisinsk uforklart

 

Første møte

Jeg åpner vinduet og slipper inn den kjølige januarluften. Jeg strammer til trekket på benken og rister puten, legger frem et nytt papirlaken. Jeg lar vannet renne i springen og fyller karaffelen, får øye på meg selv i speilet. Jeg ser en tretthet i øynene og håret er for langt, skal jeg klippe det kort igjen? Hva vil du tenke om meg, du som kommer for første gang, hvem vil du se? Du sto kanskje også foran speilet før du gikk hjemmefra, tenkte du på hvem jeg ville se?

Du skal snakke om det som plager deg, kanskje litt motvillig åpne deg og slippe meg inn i ditt liv, dele din sårbarhet og dine vanskeligheter, med en ukjent. Det er risikabelt, men føles nødvendig, du vet at du trenger hjelp. Dessuten har du gjort det mange ganger før, sittet på et venterom, så fortalt din historie, til den ene og den andre, du er for veteran å regne.

Jeg er også veteran, jeg har vært fysioterapeut i mer enn 30 år. Men som du, kjenner jeg spenningen og den lille uroen ved å møte et menneske for første gang. Jeg har allerede tanker om deg, umiddelbare inntrykk etter telefonsamtalen da vi avtalte tid. Du har ventet i nesten et år, du er tålmodig.

Jeg setter meg ved datamaskinen og skriver ut mitt selvkomponerte skjema, «Første møte». Skriveren får det som den vil; USB´en må ut, og inn igjen. Papiret tikker seg frem; dato, navn og fødselsnummer, sivilstand, barn, yrke og arbeidssituasjon, problemstilling (slik du selv vil formulere den), symptomenes debut, variasjon og karakter, undersøkelser og behandling av det aktuelle, tidligere sykdom, diagnoser, medisinbruk, fastlege. To sider til biografisk informasjon; barndom, ungdomsår og voksen alder, eventuelle belastningsforhold, fysiske, mentale og følelsesmessige. På siste side, forventninger, ønsker og mål.

Jeg får meg ikke til å skrive direkte inn på data, jeg sitter med penn og papir i fanget når vi snakker sammen, bruker den store boka Explain Pain som underlag. Da får jeg både se og høre svarene dine. Det betyr dobbelt arbeid, for det må inn i den elektroniske journalen etterpå. Flere av mine kolleger har det som meg, andre undrer seg over slik mangel på effektivitet, det har noe gammelmodig og utdatert over seg. Det samme gjelder forøvrig gården jeg holder til i, nå skal den rives og snart skal min kollega og jeg over i nye og tidsriktige lokaler, i et svært urbant miljø. Bare det ikke blir for fint.

Jeg lukker vinduet før jeg henter deg på venterommet

–  Hei, er det…….?

–  Du fant frem i denne labyrinten av et hus? Du nikker, vi hilser.

– Velkommen, bli med meg!

 Jeg blir alltid overrasket, det går ikke an å forestille seg et ansikt man aldri har sett. Men før vi er på plass i behandlingsrommet har jeg lagt merke til hvordan du reiser deg, kjent på håndtrykket ditt, temperaturen i håndflaten, merket blikket ditt. Jeg tar inn klesstilen og registrerer at du er av de som har sett oppslaget der vi ber deg ta av deg skoene. Hvis ikke, spør jeg om det er greit at du gjør det.[1]

Jeg viser vei og går foran deg gjennom treningsrommet. Jeg finstemmer sansene mine, jeg er mitt instrument, hendene, øynene og ørene er mine verktøy. Det er du som skal tones inn, du, slik du presenterer deg for meg, menneske til menneske. Og du, filtrert gjennom mitt faglige blikk, mitt kompetanse- og erfaringsunivers. Men jeg må ha oppmerksomhet på meg selv også, ellers varer jeg ikke i dette arbeidet. Jeg må ha tanke for hva som skjer med meg i møte med deg.

Mitt anliggende

Jeg er opptatt av deg som kommer etter å ha forsøkt alt, ”skolemedisinsk” og alternativt, etter å ha vært gjennom utallige utredninger hos like mange spesialister. Deg som nesten har gitt opp, men like gjerne kan stå på en venteliste til psykomotorisk fysioterapi (PMF), mens du forsøker å tenke positivt og leve et liv. Symptomene dine stjeler energi og lyst, tærer på ditt selvbilde og tar fra deg mot. Du har vondt, men smerten lar seg hverken identifisere eller forklare. Du føler deg til bry når du oppsøker fastlegen og har dårlig samvittighet for ikke å bli bra, du vet ikke hva du skal gjøre. Du har tilgang på det jeg tror må være et av verdens beste helsevesen, et helsevesenet som likevel kommer til kort i møte med deg.

Du opptar meg, jeg vil vise deg frem, slik jeg ser deg. Jeg håper at mitt blikk på deg kan bidra til økt forståelse for den store pasientgruppen du representerer. Slik vil denne teksten også handle om meg.

 Jeg

I 1984 ble jeg, 24 år gammel, uteksaminert fra Mensendieck skolen i Oslo, den gang en av landets tre fysioterapiutdanninger. Jeg lærte mye og ivret etter å bruke og dele kunnskap om kroppen. Jeg var sikker på at jeg kunne hjelpe alle.

Vi var drillet i en pedagogisk rettet instruksjon som var spesiell for Mensendieckutdanningen, mine medstudenter og jeg, en teori som på mange måter faller sammen med det vi nå vet om hjernens nevrobiologiske grunnlag for læring. Vi lærte også å «se hele mennesket», i den forstand at vi observerte hele kroppen og dens funksjon, enten det var snakk om symptomer fra en skulder eller et kne. Kjeveproblematikk kan handle om en benlengdeforskjell, nakkesmerter om dårlig hørsel på et øre. Psykososiale forhold ble notert og tatt i betraktning, men ikke gått inn i. Vi skulle ikke opptre som psykologer.

Mensendieckutdanningen representerte en særegen tilnærming til faget, med sin bastante selvhevdelse i norsk fysioterapi, slo den rett inn i våre unge og mottagelige sinn, den gikk oss i blodet. Vi var en liten gruppe studenter, veloppdragne og skoleflinke fulgte vi opplegget og aksepterte metodens og lærernes innflytelse på våre liv. I sports-BH og shorts ble våre kroppslige uregelmessigheter og holdningsmessige unoter eksponert, analysert og diskutert, på daglig basis. Holdningskorrigerende øvelser var sentralt. Med det jeg vet i dag, om sammenhengen mellom kroppsholdning og måten man som individ forholder seg til seg selv og sin verden på, er det all grunn til å stille spørsmål ved et slikt fokus. Uten at det var et uttalt læringsmål, fikk vi rikelig erfaring med det å bli betraktet og vurdert, objektivisert. Mensendieckutdanningen er likevel et solid faglig fundament som jeg fortsatt hviler på, selv om noe har måttet avlæres.

Det tok meg lang tid å erkjenne at det ikke var mulig å hjelpe alle. På tross av iherdig innsats, ble ikke alle pasientene kvitt sine plager. Slik jeg ser det nå, kan det ha vært for iherdig innsats. I timene ga jeg alt, jeg lyttet og så, forklarte, viste og forsto, til siste minutt. Jeg følte meg ansvarlig for det mennesket jeg hadde foran meg, for dets ve og vel så og si. Selv om det var alt for pasienten, var det fysioterapeuten i sentrum; den målrettede, handlekraftige og effektive. Jeg har et klart bilde av meg selv fra den tiden, særlig som sykehusfysioterapeut; sunn og smilende, trappene i tre byks, velmente råd til alle som kom i min vei. Pasientene må ha vært overveldet.

Da jeg siden begynte i privat praksis opplevde jeg at en del av pasientene kviet seg for å avslutte behandlingen, og særlig de som i mine øyne ikke ble bedre. Hva var det? Om symptomene var lettere, var de fortsatt til stede, eller også tilbakevendende. Pasientene var likevel både fornøyde og takknemlige, og det virket heller ikke som om de hadde forventninger om betydelig bedring. Hvordan hadde det seg, jeg hadde jo ikke fått det til? Jeg hadde ikke fått det til. Jeg skaffet meg stadig flere verktøy, fysioterapeuter skal ha rekord i etter- og videreutdanning.

Du

Vi setter oss, jeg gir deg et glass vann, du rekker meg henvisningen fra legen. Jeg trenger knapt se på den, det står ett ord i diagnosefeltet; Myalgi, L18. Jeg spør om du har fått vite hva det betyr og du rister på hodet. Det betyr muskelsmerter, det er det. Det vet du at du har, diagnosen gir deg ingen forklaring i seg selv, den er beskrivende, uspesifikk og romslig. Den kan ha årsak i hele spekteret av menneskelige tilstander og tildragelser som kan sette seg i kroppen i form av muskulær spenning; i nakke, skuldre og armer, i rygg og bekken, føtter, legger og lår. Sammen med myalgi opptrer gjerne hodepine, fordøyelsesbesvær, søvnvansker, konsentrasjonsproblemer og utmattelse, i alle grader og variasjoner.

Samvittighetsfullt svarer du og jeg får fylt ut mitt skjema, fortellingen står for tur, din biografi. Det er den jeg er nysgjerrig på, hva har bragt deg hit, hit i livet, hit til meg? Hvordan har den veien vært, hvordan har du gått den? Hvordan forstår du selv din historie?

Du nøler, hvor skal man begynne når alt henger sammen med alt? Blikket ditt ber om hjelp, – Hva vil du vite, sier det, – Hva kan jeg si her? Jeg hjelper deg litt i gang, så forteller du. Jeg ber deg utdype og gi eksempler, du må tenke etter. Jeg stiller spørsmål du ikke har fått før, du sier ting du ikke har tenkt på tidligere. Du sier ting du har tenkt, men aldri sagt. Du hører deg selv snakke, blir lyttende til din egen historie, det skjer noe da, med deg og med meg. Vi er begge mennesker i verden, din fortelling er unik, men ikke fremmed for meg.

Du kan fortelle om sviktende omsorg, utrygge og uforutsigbare oppvekstsvilkår; foreldre med rusproblematikk og/eller psykisk sykdom. Mobbing, på skolen eller på jobben, noen ganger hjemme. Urimelig arbeidspress, samlivskonflikter, krenkelser og overgrep, tap, grenseløst omsorgsarbeid, fysiske traumer. Listen kan være lang, men inneholder som regel ett eller flere av disse momentene. Når jeg spør, kan du også fortelle om støtte, nærvær, øyeblikk av takknemlighet og glede, vennskap. Noe som bragte deg videre, noe du forsto og tok tak i, mestret. Den listen kan også være lang, eller svært kort, men det er som den ikke eksisterer for deg, du har ikke vært oppmerksom på den, smerten står i veien.

Sykehistorien din kan også handle om en lite ergonomisk arbeidssituasjon, en overanstrengelse eller en skade. Kanskje ble du påkjørt bakfra, flere år tilbake. Det kan ha utløst dine plager, men når jeg får høre din historie, forstår jeg at det kom på toppen av noe, noe som var der hele tiden, eller bygget seg opp, navnløst og uhåndgripelig. Og det som kom på toppen får kanskje altfor stor betydning, for du trenger så sårt en forklaring. Du mangler det språket som kunne forklart deg hvordan kropp og liv speiler hverandre. Det mangler i store deler av helsevesenet også.

Har du et navn på din tilstand, en diagnose som Prolaps, Revmatoid artritt eller Artrose, stiller du i en annen klasse, selv om symptomene kan ligne hverandre og de to sistnevnte er definert som kroniske. Disse tilstandene har «sannhetsvitner», i form av positive røntgenbilder og prøvesvar, du blir trodd uten videre og trenger ikke føre din sak, verken for helsevesen eller NAV. Du er innvilget forståelse, sympati og rettigheter. Det er ingen grunn til å misunne noen disse diagnosene, men uten bevis og uten en forklaring medisinen kan anerkjenne, er du på noen måter verre stilt.

Vi

Livet selv, men ikke minst håndteringen av det, skaper reaksjoner i kroppen vår. Noen ganger går håndteringen på tvers av våre naturlige, fysiologiske og psykologiske behov. Vi lever våre liv i og med kroppen, den er bærer av vår historie, din er deg og min er meg. Håndteringen av livshendelser og livsvilkår sier noe viktig om vår måte å oppfatte oss selv og vår opplevde virkelighet på. Perfeksjonisme, over-yting og handlingstvang er eksempler på hvordan vi, som regel ubevisst, håndterer manglende kontroll (les trygghet), eller et skjørt selvbilde. Vi slipper å kjenne på det som er; uro, angst og nedstemthet, skam eller skamløshet, følelsen av å være lite verdt, annerledes eller ingen.

Dette er noe av det jeg ønsker å hjelpe deg til å se. Endring kan vi bare få til sammen; ved å snakke om ulike måter å tolke og forstå ting på, ved at jeg lar deg prøve ut måter å bevege deg på, ved å la deg oppdage kroppen på nytt gjennom berøring og bruk. Slik kan kontakten mellom din bevissthet og din kropp gjenvinnes og styrkes. Slik kan du bli klar over egne reaksjonsmønstre, kroppslige, mentale og følelsemessige, og forstå at disse er uløselig forbundet med hverandre. Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men sammen kan vi se på muligheter og alternativer. I respekt for og anerkjennelse av din historie, kan du kanskje gi din livsfortelling ny retning. Det er krevende, du vil møte motstand, ikke minst hos deg selv. Det er ikke gitt at kropp og liv blir forstått på denne måten, verken i din omgangskrets, eller i norsk helsevesen, det har du allerede erfart.

Også i våre møter kan relasjonen bli satt på prøve. Gjensidig tillit er en forutsetning, min faglighet og evne til å skape et trygt rom er avgjørende. I en trygg relasjon kan utfordringer bli verdifulle, konflikter la seg åpne opp og utforske i samtalen. Godt håndtert kan det bidra til oppklaring og dypere innsikt, et viktig steg videre. Det krever mot og vilje til oppriktig selvrefleksjon fra oss begge. Det handler mye om hvordan jeg stiller mine spørsmål og tar i mot dine svar. Du kan selv ha kommet til å tvile på gyldigheten av din sykehistorie i møter med helsevesenet, da er det vanskelig å fortelle den igjen. Jeg vet at å bli trodd, er en avgjørende faktor i endringsprosessen.

Meg igjen

I min masteroppgave i helsefagvitenskap fra 2013 var tittelen denne: Den kliniske fortellingen som utgangspunkt for helsefremmende dialog – En kvalitativ studie av pasienters erfaring med fortelling og samtale i psykomotorisk fysioterapi. Jeg intervjuet andre psykomotorikeres pasienter, og fikk bekreftet og utdypet mine tanker om fortellingens helende kraft, også i fysioterapisammenheng. På det tidspunktet hadde jeg praktisert PMF i åtte år, de første to som student under veiledning. Jeg hadde lært å holde meg selv tilbake, tåle taushet og stillstand og la det lille være nok. Jeg skulle ikke ha hovedrollen og totalansvaret. Rollen var mer som tilrettelegger og veileder. Ansvaret lå på etisk og faglig forsvarlighet og det å skape et trygt rom. Jeg hadde lært å forholde meg til kroppens språk på en ny måte; pusten, stemmen, kroppsholdningen, muskelspenningen, de autonome reaksjonene. Og uten det objektiviserende blikket, det objektiviserende språket. Det lar seg gjøre.

Min tidlige undring over pasienter som ikke ville slutte i behandling, oppleves langt på vei besvart. Til tross for overdrevet fokus på min egen rolle som handlekraftig hjelper, slapp historiene til, mest på grunn av nysgjerrighet antagelig. Samtidig har jeg hatt en fascinasjon for det ualminnelige i det alminnelige. En fortelling er sjelden alminnelig. Når den får komme til uttrykk, får den fortellerens form, det skapes mening og sammenheng på unikt vis. Fortellinger må forstås på sine egne premisser, da får de sin egen logikk. Det som lar seg forstå er det mulig å akseptere, det aksepterte er mindre truende. Om symptomene ikke forsvant, ble de lettere å leve med.

Neste gang

– Neste gang skal vi undersøke og starte arbeidet med kroppen. Vi skal la det ledsages av dine refleksjoner over det du kjenner, det du plutselig husker, det du kommer til å tenke på og assosiere med. Jeg vil få et inntrykk av hvordan du belaster kroppen, i sittende, stående og gående, din evne til å hvile mot et underlag, hvordan du lar deg bevege og hvordan du selv beveger deg. Jeg vil kjenne på musklenes konsistens, og finne ut hvor din muskulære beredskap sitter. Jeg vil registrere hvordan du med pust, mimikk og språk svarer på mine impulser. Det skal bli spennende.

 

Du reiser deg, smiler, takker for timen.

–  Er ikke håndtrykket litt fastere enn i sted…?

 

Faglogg til oppgave 2, V- 18

 Innledende refleksjoner

Det vi er opptatt av har en sterk sammenheng med hvem vi er, eller den vi har blitt, så langt i livet. Vi er i konstant tilblivelse.

Når jeg sier noe om min utvikling som fagperson, gjenspeiler det hva jeg har vært opptatt av. Hva jeg blir opptatt av handler om så mange ting; tid, sted og omstendigheter, tiltrekning og motstand, mine grunnleggende personlighetstrekk, mennesker jeg har møtt, konsekvenser av tenkning og atferd. Er det utelukkende tilfeldighetenes spill, eller kan man ane en retning, noe gitt, som hadde alt dette i seg, slik at det måtte bli sånn? I tilbakeblikk henger hendelser sammen og utgjør en indre logikk, en krono-logikk, hvis man ser sitt liv i narrativt perspektiv (Abbott, 2008). Også der det handler om brudd, en bevisst, villet eller nødvendig, dreining av kursen, vil det finnes en sammenheng. Det er uansett når noe er over og forbi, at man kan se at det som kom, på en eller annen måte hang sammen med det som var.

Dermed er det når en fortelling blir fortalt, dvs. får sin representasjon, at den kan gi mening i en større sammenheng. Dette er ett fundament i tanken om fortellingens helende kraft. Jeg viser til denne tanken i teksten når jeg skriver at pasienten blir lyttende til sin egen fortelling. Det er mange referanser å vise til innenfor narrativ medisin, men her og nå er det mer relevant å vise til Abbott, som hevder at narrativ er et instrument som fremmer aktiv tenkning og problemløsnining, – even as we tell about them or hear them being told (2008, s. 12)

Teksten min, og en vesentlig del av den aktuelle pensumlitteraturen, handler om narrativ, og narrativ diskurs; selve fortellingen og dens representasjon. Også fortellingens forankring i virkeligheten (subjektiv/objektiv?), og hukommelsens lunefullhet er underliggende problemstillinger i denne sammenhengen, noe jeg kommer tilbake til.

Oppgaveteksten er likefrem og gir store valgmuligheter, den ber, i dette tilfelle, om mitt blikk på noe jeg er opptatt av. Det gir nesten samme frihetsfølelse som det å bli bedt om å skrive et personlig essay. Men det må ligge et skille her, en biografisk innfallsvinkel må innebære større grad av virkelighetsforankring og etterrettelighet, slik jeg umiddelbart tenker på det. Samtidig er et essay eksempel på en ikke-narrativ tekst, i følge Abbott. Essayet mangler det doble tidsperspektivet, ekstern og intern tid[2], som narrativ innehar. Essayet har også sin egen individuelle struktur, uavhengig av et hendelsesforløps orden.

Jeg har oppfattet at biografisjangeren har en særskilt tilknytning til det narrative, og at det her er viktig å bevisstgjøre seg på biografens/selvbiografens, eventuelt underliggende, masterplot[3].

 Strukturelle og innholdsmessige valg

Min egen tekst mener jeg kan leses som et narrativ i den forstand at jeg forteller om et første møte, mellom subjekter som handler, det vil si, noe skjer i en bestemt rekkefølge. Innbakt i fortellingen er andre separate narrativ, som når jeg forteller om mitt anliggende, min grunnutdanning og videreutdanning Disse henger ikke sammen med fortellingen om møtet, verken logisk eller i tid, men er likevel med å understøtte en samlet fremstilling av det jeg er opptatt av. Abbott påpeker at det er ulike meninger om hvordan narrativ skal defineres, bredt eller restriktivt, men selv forsvarer han en vid definisjon, og slik jeg forstår det, av pragmatiske årsaker; – hva gjør narrativ for oss, på hvilke måter gir det mening?

Når jeg starter teksten med en scene, er det fordi jeg ønsker å vise frem noe sant, noe som er min virkelighet og som jeg vil vise som den er, med små og sannsynligvis uvesentlige detaljer. Jeg håper å trekke leseren inn i behandlingsrommet på denne måten. Jeg har latt scener og dialoger åpne teksten i tidligere oppgaver også, og må innrømme at jeg er litt redd for å bruke det opp. ”Show, dont tell” er et slags mantra har jeg oppfattet, og dermed er det en fare for å overdrive, tenker mitt kritiske jeg. Men jeg har altså tatt sjansen.

Slik teksten utviklet seg, ble den nærmest en monolog, jeg snakker til et du, men du får ikke svart, det er jeg som forteller, om deg og om meg, selv der det er antydning til dialog, lar jeg ikke den andre få svare, bare nikke eller smile. Samtidig representerer du de mange, en stor pasientgruppe som utgjør en betydelig del av min praksishverdag. Når jeg leser avsnittene der jeg omtaler deg, virker det derfor noe upersonlig, selv om det er en personlig tone jeg forsøker å anlegge. Jeg henvender meg direkte til et du, med ønske om å vise min forståelse for deg. Kanskje blir det nærere når jeg snakker om meg selv, da innfrir jeg et viktig kriterium i den selvbiografiske pakten (Lejeune, 1988), jeg er forfatter, hovedperson og forteller med min egen, 1. persons jeg-stemme.

Komposisjonen var ikke så bevisst, den kom til av seg selv, men fungerer tror jeg. Et fokus på du, jeg og vi understreker det intersubjektive i den terapeutiske relasjonen, noe det er viktig for meg å formidle, ikke minst når det gjelden den pasientgruppen jeg er opptatt av. Et første møte rammer inn teksten, og henspiller samtidig på de mange vanskelige møtene disse pasientene ofte har med helsevesenet. Jeg har skrevet om dette temaet i flere sammenhenger og det opptar meg fremdeles, fordi omfanget og lidelsestrykket er stort, og pasientene ofte oppleves vanskelige å hjelpe, både av fastleger og fysioterapeuter. Ikke minst representerer pasienter med såkalt, ”medisinsk uforklarte fysiske symptomer” (på engelsk MUPS) en betydelig utgiftspost på helse-og sosialbudsjetter. Jeg mener denne gruppen må bli sett, forstått og møtt på en annen måte i norsk helsevesen, men det krever også en utvidet kroppsforståelse i forhold til den som ennå gjør seg gjeldene i medisinsk praksis.

Hvis jeg skal tenke frem mot en masteroppgave, er det å formidle en slik utvidet kroppsforståelse, i form av fortellinger og virkelighetsbeskrivelser fra behandlingsrommet, et ønske, og da rettet til pasientene selv, altså allmennheten. Vi kan alle når som helst bli pasienter. Med samme begrunnelse henvender denne teksten seg til lesere av Tekstualitet.

Når det gjelder språk og stil, forsøker jeg å skrive enkelt, men ser at setningene mine ofte blir lange, med flere komma. Flere steder blir det oppramsing, for å utdype eller peke på alternativer. Jeg ser at det kan gå ut over leservennligheten. I beskrivelsen av skjemaet mitt; Første møte, blir det annerledes tenker jeg, der er en oppramsing naturlig, selv om den ble veldig lang. Kanskje jeg der kunne satt det opp punktvis slik skjemaet faktisk ser ut. Også tittel og overskrifter er svært enkelt formulert, kanskje for enkelt, men jeg ønsker at de kan åpne for undring og flere mulige forventninger til teksten. Det er ikke sikkert det fungerer sånn. En annen usikkerhet går på hva jeg kunne og evt. burde utelate. Jeg tar med digresjoner om hva jeg ser i speilet, om printeren som er vanskelig, eller det at jeg tar opp pasienthistorien (anamnesen) med penn og papir. Tanken er igjen å gjøre situasjonen tydelig og nær, men kanskje blir det for mye?

En utfordring i denne oppgaven har vært å unngå og la min indignasjon over deler av norsk helsevesen komme til syne. Tilslørt kritikk svekker ethos, som når noe kommer til uttrykk med uklar stemme. Gjennom antydning og hentydning svekkes forfatterens tillit og troverdighet. Det lærte jeg gjennom tilbakemelding på min første oppgave på dette studiet, og har siden forsøkt å være meg det bevisst. Om jeg har klart det får skrivegruppa svare på.

En annen utfordring har vært å tydeliggjøre at det er min faglige utvikling, min ”faglige selvbiografi”, som har ført til mitt engasjement for den omtalte pasientgruppen. Det er slik jeg oppfatter det selv, og jeg forsøker å formidle det gjennom å vise til min undring som nyutdannet og uerfaren fysioterapeut. Hvorfor ville ikke pasientene slutte, til tross for tilsynelatende beskjeden eller manglende effekt av behandlingen? Denne undringen ledet til videreutdanningen i PMF, og senere mastergraden i helsefagvitenskap. Jeg ønsket å komme bak symptomene og få en klarere formening om hva som faktisk skjedde, og ikke skjedde, i behandlingsrommet. Jeg har fått noen svar på det, men er usikker på om det kommer til syne i teksten.

 Avsluttende refleksjoner

Ved siden av teorier om fortelling og identitet, fortelling som meningsskapende arbeid og helende kraft, har vi nå også kunnskap om hukommelsens tvilsomme karakter. Kunnskap som sår tvil om minnenes troverdighet. Forestillinger og minner; sanne og falske, gir aktivitet i de samme områder av hjernen (Østby & Østby, 2016). Kan vi stole på en fortelling, vår egen og andres?

– Kroppen lyver ikke, har jeg ofte sagt, til meg selv og til pasientene. Kroppslige uttrykk er sanne i sitt vesen, det er et utsagn jeg gjerne vil holde fast ved. Men det som også er sant, er at kroppen reagerer på en fortolket virkelighet. Fortolkningen kan være basert på negativ læring eller uhensiktsmessig tilpasning. Og hva når kroppen forteller en annen historie enn den som kommer til uttrykk verbalt? Disse spørsmålene må tas i betraktning når jeg og andre helsearbeidere skal forholde oss til pasienters fortelling. Skal vi kreve fysiske bevis, etterrettelighet, etterprøvbarhet? Det er umulig og heller ikke ønskelig. Å bli trodd på sin historie er en forutsetning for håp og tro på endring. Jeg tror likevel vi med fordel kan dele kunnskapen om vår lunefulle hukommelse med pasientene. Vi er ikke slave av våre minner, sier Østby og Østby, de er aktive og rekonstruerte. Det kan jo også være en befrielse.

Å anerkjenne fortellerens måte å betrakte verden på, er å forsone seg med at noe blir vektlagt, noe annet utelatt, altså konstruert. Det tenker jeg på som vilje til å ta inn over seg kompleksiteten i menneskets natur. I medisinen henger vi ennå fast i en tradisjon der det påviselige og etterprøvbare oppfattes som mer gyldig enn det verbalt uttalte, det følte og det opplevde. Og det til tross for at medisinske funn også er gjenstand for tolkning og divergerende oppfatninger. Også medisinen burde hatt sin virkelighetsdebatt, men den mangler språk for det, slik jeg ser det. Når det bastante skillet mellom psyke og soma fortsatt gjør seg gjeldende i medisinsk praksis, og kravet om en lineær kausal forbindelse mellom symptom og (påviselige) tegn fastholdes, mister gråsoner og grensetilfeller sin relevans. Store pasientgrupper blir værende i et Ingenmannsland (Aagesen, 2017) mellom frisk og syk.

Jeg har forsøkt å gi konkrete eksempler på kliniske møter med pasienter i flere av oppgavene mine. Det er også blitt min mer langsiktige plan med dette studiet (les masteroppgave). Fra å delta i en faglig diskurs om det medisinsk uforklarte på vitenskapelige premisser, oppleves det mye mer interessant å formidle erfaringer knyttet til dette på litterært vis, som en form for virkelighetslitteratur, med den friheten litterære virkemidler gir. Når det kommer til debatt og retorikk senere i studiet, kan jeg kanskje hente opp igjen noe av den forståelsen og argumentasjonen som ligger bak mitt engasjement.

 

Litteratur

 Aagesen, H, (2017). Ingenmannsland. Oslo: Geir Støre

Abbott, H P. (2008). ”Narrative and Life”, ”Defining Narrative”, ”The Borders of Narrative” i The Cambridge Introduction to Narrative. Cambridge: Cambridge University Press.

Lejeune, P. (1988). ”The Autobigraphical Pact” i On Autobiography. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Østby, H. og Østby, Y. (2016). ”Gjøkungen. Eller: Når falske minner sniker seg inn i hukommelsen din” i Å dykke etter sjøhester: en bok om hukommelse. Oslo: Cappelen Damm

[1  Jeg har en pasient som ikke syns det er greit, det går fint. Før hun går inn i rommet må jeg også ha snudd speilet mot veggen, hun står på dørstokken og venter hvis jeg har glemt det.

 

[2] Ekstern tid er den tiden det tar å lese/fortelle historien (jfr. narrativ diskurs), mens intern tid er den faktiske tiden hendelsesforløpet i fortellingen tar (jfr. fortellingen)

[3] Her er jeg på tynn is, jeg er ikke sikker på om jeg fullt ut har forstått dette begrepet. Kan det i min tekst ligge under at jeg mener å vite hva et godt terapeutiske møte er, og syns at andre helseaktører skal følge mitt eksempel, noe som igjen innebærer at jeg mener de ikke gjør det?