Abbott, H P. (2008) Closure – The Cambridge Introduction to Narrative
Conflict: the agon (fra Gresk: kamp, konflikt.)
Narrativ er en retorisk resurs, det vil si, det har kraft og kan være et maktmiddel . Et narrativ vil ofte også handle om makt, en konflikt der makt og ulike krefter står på spill. Konflikten strukturerer narrativ (Her kan vi kanskje tenke på Harts narrative kurve?). Karakterene i greske tragedier hadde ulike roller i kampen/konflikten som pågikk; protagonisten (helten) og antagonisten (motparten). Konflikt er så sentralt i fortellingens historie, at man må anta at den har kulturell betydning; å fortelle om konflikter er en måte en kultur kan snakke til seg selv på, for eventuelt å løse konflikter som truer den. Dette dreier seg ikke bare om konflikt mellom karakterer, men konflikter vedr. verdier, ideer, følelser og verdensanskuelser. Hamlet er et eksempel på hvordan en konflikt mellom karakterer, også representerer konflikter i forhold til ulike temaer, i dette tilfellet hevn. Kapittelet fokuserer på den retoriske betydningen av løsning (closure), versus mangel på løsning i narrativ.
Closure and endings
Når fortellingen løser en konflikt, får det sin closure, vanligvis utgjør også dette slutten på fortellingen, men ikke alltid, derfor er det viktig å holde de to begrepene fra hverandre.
Må narrativ ende? Jfr. såpeopera; vi liker fortellingens elementære form; begynnelse, midte og slutt (Aristoreles), men vi liker også å utsette slutten.
Closure, suspense and surprise
”Closure” rommer mer enn en endelig løsning på en konflikt, i løpet av fortellingen kan mange forventninger og usikkerhetsmomenter opptre, som de fleste av oss ønsker å få svar på. Begrepet er best forstått som noe vi søker i narrativ, et behov som forfatteren enten innfrir eller lar vær å innfri, i så fall skapes frustrasjon. Siden vi liker å befinne oss i en viss ubalanse eller spenning, må ikke løsningen komme for fort. Dette kalles ”suspense” og er et viktig virkemiddel. Det andre er ”surprise”. Et godt narrativ inneholder en veksling mellom disse, der leseren holdes i en tilstand av vekslende utålmodighet, overraskelse og tilfredsstillelse. Noen narrativ får ikke en endelig løsning (men de ender jo likevel).
”Decoding narrative” Abbott viser her til Roland Barthes; koder er nødvendig for å forstå narrativ, og å kunne trekke mening ut av det. Barthes nevner fem fundamentale koder som forfatter og leser deler. To av dem er sentrale her; ”the proairetic code” har med forventninger og handlinger å gjøre, og ”the hermeneutic code” som har med spørsmål og svar å gjøre. Narrativ skaper forventninger og stiller spørsmål, som enten tilfredsstiller oss eller skaper frustrasjon. Her er det at tilstedeværelsen eller fraværet av løsning spiller inn; hvis forventningene er innfridd og spørsmålene besvart, har vi en løsning (closure).
”Suspense” og ”Closure” opptrer på to nivåer i narrativ; på et nivå av forventning, og på et nivå av spørsmål.
Closure at the level of expectations
Typen hendelser, eller sekvensen av hendelser, gir oss hint som skaper forventninger, dette i følge forforståtte koder; vi kjenner igjen. Vi forutsetter at fortsettelsen av fortellingen er i tråd med disse kodene (når Askepott møter prinsen, forventer vi at de blir forelsket i hverandre). Forventninger skaper sjangre, i dette tilfellet ”romanse”. Vi lærer tidlig å lese og dekode, ikke bare ord, men hele mønstre av hendelser. Dette er en måte å forstå begrepet Masterplot på; kodede narrative formler som får sin (forventede) løsning. Bekreftelsen av forventningen kan også være smertefull, som når vi forventer et tragisk utfall, som i tragediene.
Forventninger ser ut til å være bygget inn i teksten, men det som gir liv til teksten er også når forventningene ikke blir innfridd, men brutt. Vi opplever ”surprise”. Konklusjonen er at lesere ønsker seg både tilfredsstillelse og frustrasjon, men det er en grense for hvor mye ”surprise” vi tåler. Abbott påpeker at koder og formler er nyttige i forhold til å forstå hvordan forventninger oppstår, men fungerer dårlig i forhold til narrativ i seg selv (her er jeg litt usikker på hva forfatteren mener, se selv på s. 6 i kompendiet, siste avsnitt). Koder og formler som gjelder for narrativ må være tilstrekkelig fleksible, slik at de dekker alle slags variasjoner og detaljer. Vi har også en forventing om å bli overrasket.
Closure at the level of questions
Mens vi forventer løsning på bakgrunn av hva vi forutser, på forrige nivå, vil vi på dette nivået forvente svar på de spørsmål teksten reiser, slik at vi opplyses. Disse to aspektene ligner hverandre og opptrer sammen, men er også hverandres motsetning. Vi kan forvente i stort og smått langs et hendelsesforløp; de kommer til å møte hverandre igjen (smått) eller forventningene baserer seg på sjanger eller masterplott; dette er en tragedie, dermed; hovedpersonen kommer til å dø (stort). Når det gjelder forventninger om svar på spørsmål, for eksempel Hvem gjorde det? krever vi et svar som får oss til å forstå, eventuelt også det som vi ikke forstod tidligere i teksten. I krimsjangeren blir dette tydelig, tråder av informasjon, som av og til også er villedende (suspense), skaper forventning om en endelig løsning. Men spørsmål/svar nivået er aktuelt i alle narrativ; Hvor er vi?, Hva skjer?, Hvem er disse menneskene? I noen av de store fortellingene; Brødrene Karamazov, er spørsmålet stort, og gjør seg gjeldende i en løpende debatt gjennom de ulike fortellingene den store fortellingen består av. Spørsmålet er; whether or not , in the cosmic scheme, anything or everything is permitted (even murder).
Når vi er så opptatt av surprise og suspense, hvorfor ser vi da samme film, eller leser samme bok om igjen flere ganger? Vi er i stand til å leve oss inn i fortellingen igjen og igjen, selv om vi vet hvordan det går, jfr. barn som vil høre den samme historier. Psykologen Richard Gerrig kaller fenomenet ”anomalous suspense”.
The absence of closure
Nettopp fordi løsningen på spørsmål og forventinger ofte uteblir, er det viktig å skille løsning fra slutt. Hendelsesforløpet tar slutt, men en mengde ubesvarte spørsmål henger i luften (se eksempelet Kafka, s. 9 og 10). Ikke bare forblir de ubesvarte, men de åpner opp for de virkelig store spørsmålene; Hvorfor er vi her på jorda i det hele tatt? I følge Abbott er mangelen på løsning et eksakt bilde på menneskets vilkår i verden.
Abbott konkluderer med closure som noe vi søker, på linje med at vi ønsker forventninger innfridd og spørsmål besvart, og kaller dette en menneskelig tilbøyelighet. Her i ligger også den retoriske kraften narrativ har. Forhåpningen om en løsning tilfredsstiller ønsker og behov, ”brings relief to suspense”, og bidrar til klarhet når vi er forvirret. Narrativ normaliserer, og bekrefter masterplots, men det må ikke skje for fort, vi liker å tvile oss frem til (for)løsningen. Men det er stor forskjeller på hva ulike lesere foretrekker (mange klarer ikke Kafka). I tillegg er det slik at noen ser en løsning, der andre ikke ser den, vi leser med andre ord forskjellig. Det er her fortolkning kommer inn (et senere kapittel).
Avslutningsvis lister Porter Abbott opp ulike ressurser til videre lesning, s. 12 og 13.