Pensumsammendrag
The Cambridge Introduction to Narrative
H. Porter Abbott

Kap. 1, Narrative and life
Det universelle ved narrativ
”Sagas, tales, anectotes, a gift for telling stories”. Vi er alle engasjert i narrativ, fra vi begynner å sette sammen ord. Et subjekt etterfulgt av et verb, og vi er i gang med en narrativ diskurs. Narrativ som språket selv, eller det distinkte menneskelige trekk, foregår i all menneskelig diskurs, en sentral funksjon i menneskesinnet, en medfødt gave.

Roland Barthes, s.1: N uttrykt gjennom språk, bilder eller film, i gester, myter, legender, teater, kunst. NB! Narrative sjangre i litteraturen; episke dikt, romaner etc. = N som struktur + N = internasjonale, transhistoriske og transkulturelle.

Også der det ikke er en storyline, men bare en følelse, f. eks uttrykt i et dikt, kan et narrativ skjule seg. Narrative ferdigheter ses hos 3-4 åringer, når de begynner å sette verb sammen med substantiver, ofte i samsvar med de første minnene man har av seg selv som barn. Noen hevder at narrative evner er en forutsetning for hukommelse. Menneskets identitet er tett forbundet med de historiene vi forteller om oss selv, dyptliggende i vår struktur, bygd inn i våre gener.

Narrativ og tid
Hva gjør narrativ for oss? Mange ting, men det viktigste; N organiserer vår forståelse av tid. Vi er den eneste arten med både språk og en bevisst oppmerksomhet på tiden som går. Hendelser kan i seg selv organisere tid. Paul Ricoeur: ”Human time”, tid blir menneskelig i den grad den organisereres narrativt, og, narrativ er meningsfullt i den grad det uttrykker temporal eksistens. Eksempel s. 4, klokketid vs. narrativ tid, som relaterer til hendelser og episoder. Vi kan øke narrativ tid ved å øke kompleksiteten i narrativet, dvs. legge ytterligere informasjon til hendelsen, som en akkumulering av hendelser, (insidenser), narrativet kan strekkes ut, over år og dermed strukturere tiden på nye måter. Narrativ tid er derfor et flytende begrep, men inkluderer også regulær tid, som ”i de følgende månedene skjedde….” begge typer tid har vært med oss siden tidens begynnelse.

Narrativ og persepsjon
”People don´t see the world before their eyes until it´s put in a narrative mode”
narrativ bevissthet, narrativ strukturering, som når vi ser et maleri (av et synkende skip). Vi ser mer enn skipet, vi aner et tidsforløp, narrativ tid, der ulike hendelser ledet opp til det øyeblikket som er fanget i bildet. Som en refleks setter vi narrativ tid inn i statiske scener, både tid og rom. Kraften i et bilde kan ligge i det at det stimulerer våre narrative persepsjoner og forventninger.

Når vi ser oss rundt i verden, forsøker vi å fange den både i tid og rom og det er våre narrative ferdigheter som hjelper oss med det, N gir tiden form. Mening og N er nært forbundet. N er et universelt verktøy for å få vite og for å fortelle, for å ta i mot kunnskap og for å uttrykke den. N kan vekke aktiv tenkning og hjelpe oss å løse problemer, enten vi hører eller forteller, men N kan også ”mørklegge” kunnskap eller gi falsk informasjon.

Kap. 2, Å definere narrativ
Minimum (uenighet blant teoretikere ang. definisjon)
N er en representasjon av en hendelse, eller en serie av hendelser. Når det ikke foreligger en hendelse, eller en aktivitet, snakker vi om en beskrivelse, ”an exposition”, et argument eller lignende. I et narrativ er det noe som skjer. Noen teoretikere krever at et N må bestå av flere hendelser som er årsaksrelatert til hverandre, men her er Porter Abbott uenig, han vil heller kalle dette komplekse utgaver av N, bestående av flere narrative byggesteiner.

Et N må ha en kumulativ effekt, kontinuitet og sammenheng! Vi bruker begrepet N når:
• Teksten er ”compact and definable”; en byggesten for lengre narrative strukturer
• Teksten er ”loose and generally recognizable”; sjangre som tragedier, komedier, episke fortellinger, short stories etc. + andre sjangre innenfor film drama, dikt og prosa; non-fiktiv og fiktiv, stikkord er sammenheng (coherence).

Hva med det som foregår direkte på en scene? Se s. 14-15. Prince 2003; N er en verbal presentasjon og involverer en språklig (lingvistic) fortelling, dvs. N krever en forteller. For andre teoretikere kan fortelleren være skuespilleren eller et kamera, altså noe som brukers for å representere hendelsene i den narrative prosessen. P A aksepterer en vid definisjon av N.
Han sier: Forskjellen på hendelser og deres representasjon, er forskjellen på fortellingen (story) og narrativ diskurs (how the story is conveyed). Se f. eks. på forskjellen mellom presentasjon og representasjon, s. 15. P A går for representasjon, siden alle fortellinger er mediert på en eller annen måte.

Fortelling og narrativ diskurs
Forskjellen går på to typer tid, og to typer rekkefølge/orden, dvs. narrativ kronologi. N er unikt som tekst-type fordi det har en dobbel temporal logikk; ekstern: varigheten av representasjonen (diskurs), og intern; varigheten av hendelsesforløpet plottet består av (story). Ikke-narrative tekster har ikke en intern tids-sekvens, selv om det tar tid å lese dem, f.eks et essay, som har sin egen struktur/orden.

Når vi leser en narrativ tekst er vi klar over tiden det tar og lese, og hvilken orden teksten har, samtidig som vi kan forestille oss hvor lang tid selve hendelsesforløpet tar og hvilken rekkefølge hendelsene kommer i. Det betyr at vi kan se og høre noe på en måte, og forstå dem på en annen, en gave! En hel dags hendelser kan skvises inn i en setning.
Vi kan også fortelle en historie baklengs, og likevel få med oss både timing og kronologi. Vi kan også gjøre andre endringer i den narrative diskursen, som å skifte perspektiv fra 1. til 3. person, og fortsatt holde på den samme historien. Narrativ diskurs er formbar, mens historien er den samme. Hendelsesforløpet, presentasjonen, ”the Story”, kan bare gå i en retning, mens representasjonen (hvordan den enn er mediert)/ den narrative diskursen kan gå i alle retninger. ”The story as separate from the telling of it”, svært viktig for å forstå hvordan narrativ virker!
NB! Begrepsforvirring i det engelske språket! Se rammen på s. 18, men så langt;

Narrativ er representasjonen av hendelser, bestående av fortellingen (the story) og narrativ diskurs. Fortellingen er en hendelse, eller en serie av hendelser (handlingene), og narrativ diskurs er disse handlingene, slik de er representert, formidlet (conveyed).
Fortelling kan inndeles ytterligere; der hendelser utgjør en, og elementer/enheter (entities/existents) en annen. Uten elementer, ingen hendelse, men ikke omvendt, elementer kan forekomme uten hendelser. Elementer kan ofte være karakterer (de har menneskelignende trekk) som handler med en intensjon.
En annen mulig definisjons- ingridiens er setting, narrative world, storyworld, (scene?) P A anser ikke dette som en nødvendig del av definisjonen på narrativ, da det ofte er vanskelig å skille settingen ut fra hva som hender og hvem som agerer. Eks. ”Jeg falt”, er et fullstendig narrativ.

The mediation (construction) of story
Siden vi aldri ser en fortelling direkte, får vi den bare mediert, via en stemme, skrift eller et kamera, altså fortolket. Fortellingen er med andre ord det vi får fortalt, dvs. noe vi konstruerer, en syntese av det vi ser og hører, og hva kommer egentlig først; fortellingen eller diskursen? Er fortellingen noe som pre-eksisterer, før den blir fortalt? Og i så fall, hvor er den først? Fortellingen blir jo til først når den fortelles? Culler; narrativets doble logikk.
Den samme fortellingen kan tilpasses og få svært ulike versjoner (representasjoner), så hva gjør fortellingen autentisk og unik, slik at andre fortellinger ikke kan sies å være den fortellingen? Eller, hva i historien om Askepott gjør at vi ikke kan snakke om en annen historie som en Askepotthistorie, som kanskje inneholder de samme elementene. Eksempler på s. 21. Dette spørsmålet kan ikke besvares fullstendig iflg. PA, bl.a fordi vi leser og fortolker en fortelling forskjellig (perceptual bias), men er likevel interessant. Det at vi oppfatter en fortelling forskjellig er mulig fordi fortellingen alltid er konstruert/formidlet gjennom en narrativ diskurs. Vi er alltid aktive deltagere i narrativ, fordi vi gjennom vår måte å ta imot fortellingen på, konstruerer den ut ifra diskursen. Slik er fortellingen prisgitt mottageren, langt på vei. En god fortelling, som vinner mange tilhørere/lesere, har til en viss grad, og med hell, kontrollert konstruksjonsprosessen.
Kan fortellinger være sanne når de altså er konstruert? Et filosofisk spørsmål, se. S. 22
Konstituerende og supplerende hendelser
hhv: Barthes; nuclei og catalyzers, og Chatman: kernels og satellites. Konstituerende hendelser er avgjørende for fortellingen, uten dem vil ikke fortellingen være den samme. Supplerende hendelser leder ingen vei og kan fjernes uten at det får virkning for fortellingen.
Kan vi da automatisk rangere konstituerende hendelser høyere enn de supplerende? Ikke uten videre; konstituerende hendelser ivaretar sekvensene som bærer fortellingen fremover, men de supplerende er viktige for fortellingens betydning (impact) og mening, for diskursen. Dvs, det er mer til narrativet enn fortellingen, og dette mer kan være det som gir fortellingen tyngde og kraft. (Jfr. filmatiseringer av bøker) Et aktuelt spørsmål vil være hvorfor de supplerende elementene er tatt med fra fortellerens side, hva er det som gjør at de er valgt inn? – Et nyttig spørsmål å stille når man skal tolke/analysere en fortelling. Fortellinger vil alltid være i forandring, som språket selv, eks. ”the Faust Story”, men det vil også alltid være noe gjenkjennelig i fortellingen, som noe konstant i forandringen.

Narrativitet
Noen fortellinger mangler, eller har liten grad av narrativitet, dvs, de oppfattes ikke som N, f. eks. ”Jeg falt”. Graden av narrativitet handler ikke om antall ord eller elementer fortellingen består av, men: et sett av kvaliteter som markerer narrativitet, og graden av disse.
Narrative elementer: en narrativ tråd, et narrativt dilemma, når det spilles på spenning, nysgjerrighet eller overraskelse, årsaks-virknings elementer, evnen til å gi liv til beskrivelsene og formidle gjenkjennelige erfaringer. Graden av narrativitet vil oppleves forskjellig, subjektive responser mao. Gråsoner.

Kapitel 3, The borders of narrativ
Innrammede og innramming av, narrativ
Ett, eller flere N innlemmet i et annet, f. eks. Tusen og en natt. De innlemmede narrativene kan henge sammen, men også være innholdsmessig uavhengige av den ytre rammen. Det ytre N kan spille en avgjørende rolle for tolkningen av de innlemmede N, eller ikke. Narrativ kan være organisert som en kinesisk eske; det ene inni det andre, eller som en tallerkenstabel på en kafé, der et nytt N kommer til syne når du tar ut det som står over (?!?!) se nederst på s. 29.

Paratekst Hvor slutter narrativet og hvor begynner virkeligheten? Narrativet skjer egentlig i våre sinn, påvirket av alt det er pakket inn i og omgitt med.

De ytre grensene for narrativ
Når er noe ikke lenger et narrativ? Spørsmålet ble aktuelt i forbindelse med fremveksten av modernistisk og postmodernistisk eksperimentell fiksjon, men narrativ ”coherence” er fortsatt et krav; en sammenhengende enhet, eller, enhetene i fortellingen må henge sammen. Den narrative diskursen kan imidlertid være usammenhengende, gå frem og tilbake i tid og rom, og inneholde mye mer enn hendelsesforløpet. ”Electric narratives” pusher grensene; ”hypertext narrative” og ”multiplayer role-playing”.

Hypertext linking function: dette avsnittet er ikke beskrevet, jeg falt av når det kom til dataspill, men kan leses på sidene 32 – 34.
Viktig, hold fast ved forskjellen mellom story og narrative diskurs! Da er det lettere å vurdere om en tekst er et narrativ.

Siste spørsmål: Er det narrativ eller er det livet selv? Hvis ting skjer akkurat nå for første gang, er det da et narrativ?
Fortellingen/hendelsene (the story) er noe som er formidlet gjennom narrativet, og synes å komme først, narrativet synes å komme i etterkant, som en re-presentasjon Slik vil verken rolle-spill på data eller selve livet kvalifisere som narrativ, det foreligger ikke en forutgående hendelse.
En fortelling blir en fortelling bare når den fortelles, vi er interessert i narrativet.

*