Hanna[1] går over gulvet, frem og tilbake, sokkelesten på parketten. Det er hun og jeg, hun går, jeg ser på. Det er sen ettermiddagstime, og vi er alene på klinikken. Selv om hun må tåle mitt nærvær som observatør til noe så privat som å bevege seg, ser det ut til at hun er fokusert på selve gåingen. Blikket hennes er konsentrert, innadvendt. Jeg ber henne forsøke å glemme meg, det er knapt mulig. Jeg ber henne rette oppmerksomheten mot det hun kjenner i kroppen, idet hun setter en fot foran den andre og forflytter seg i rommet. Jeg ser at hun strever, det er vanskelig.

− Jeg kjenner ingen ting …

 Selv aner jeg lyden av ukomfortable møter mellom hæler og gulv. Det er som om føttene vegrer seg for å belaste underlaget. Jeg ser flate, litt keitete føtter og stive knær, stramme ryggmuskler, armer som holdes tett inntil kroppen, høye skuldre og en bøyd nakke. Hanna går med bremser på. Jeg holder mine observasjoner for meg selv og inviterer til å prøve en litt tøysete måte å gå på:

− Tenk at du subber i høstløv, i fargerikt, tørt høstløv som du sparker opp og frem foran deg, så det riktig virvler opp! Kanskje kan du høre lyden av det også.

Hanna er med på leken, hun ser på meg og smiler, tær og forfot blir involvert, hælene løftes, ankler, knær og hofteledd kommer i bevegelse, i ryggen ses plutselig en bekymringsløs liten rotasjon, armene henger avspent langs kroppen og pendler med.

− Hva nå da?

− Nå går jeg! Fra å være ingen til å bli føtter som går, det må vel være bra på noen få minutter! Kanskje jeg kan bli meg helt opp?

Ja, tenker jeg, det er virkelig bra, kanskje du kan bli Hanna helt opp, og helt ut til din kropps ytterste grense.

Hanna har lært seg å forsvinne, som en annen Houdini kan hun bli borte på et blunk, men bare for seg selv. Hun lar et usynlig sceneteppe umerkelig falle ned mellom seg og virkeligheten hun står i. Hun holder pusten så lenge hun kan og slipper den lydløst ut, først når det blir tvingende nødvendig. I slike øyeblikk opphører hun å eksistere, hun blir ingen.[2]

Da jeg viste henne inn på kontoret første gang, virket hun rådvill. Hun nølte da jeg bad henne sette seg og fikk panikk i blikket da hun la merke til behandlingsbenken. Siden fikk jeg vite at hun ikke hadde visst hvor hun skulle plassere seg i rommet. Hvis hun satte seg, ville hun skitne til stolen, og hvis hun ble stående, ville hun ta altfor stor plass. Benken måtte hun bare ikke se på.

Hanna lærte seg forsvinningsnummeret allerede i barnehagen. Som voksen har hun hatt god bruk for det, gang på gang, og har dermed fått perfeksjonert ferdigheten. Å ha vært utsatt for overgrep en gang kan gjøre deg overgrepsutsatt. Det skjer noe når du opphører å eksistere, jeg-følelsen forsvinner, kroppens grenser blir utydelige, viljen ligger død. Du er et lett bytte for nestemann.

*

Jeg sitter med penn og papir og vil skrive om skam, slik den kan fortone seg i det alminnelige, og slik den kan gjøre seg gjeldende i terapirommet. Da kommer den gamle hunden min, en engelsk springer spaniel, og legger hode og forlabber i fanget mitt. Det unnslipper henne en liten promp idet hun går opp på to, hun ser ned. Er det mulig tenker jeg. − Skammer du deg? I neste sekund møter hun blikket mitt og logrer. Når man ser litt av det hvite i øynene på en hund, får den ofte et skjelmsk uttrykk. − Du elsker meg du, uansett, ikke sant? − Har du en godbit?

Det hadde vært fint å kunne legge skammen bak seg så umiddelbart, hvis det nå var skam det handlet om med bikkja. Det kan vi visst ikke. Skam går for å være den vanskeligste følelsen å stå i, og samtidig svært vanskelig å riste av seg. Det er selvfølgelig grader av skam, men noen av følelsene våre virker å være mer statiske enn andre, de varer ved og kan komme til å prege vår personlighet. Det ligger i språket når vi snakker om å bære nag, være preget av sorg og å bære skam, eller skammens merke. Også tungsinn snakkes om som en tilstand som henger i, som tåka nedover fjellsidene på Vestlandet. Nysgjerrighet, forventning, iver, hengivenhet og glede synes mer flyktige, mer situasjonsbetinget, selv om vi lett beskriver personer som glade, engasjerte eller nysgjerrige av natur. Kanskje handler det om at de statiske følelsene faktisk holder oss nede. De gjør livet langsommere, mindre dynamisk, flatere. I så fall har de litt død over seg, bitterhet, sorg og skam hemmer livsutfoldelse. Angst og sinne er mer plutselige i sitt uttrykk, ofte kan de lede til handling, en konstruktiv energi som får ting til å skje, som når vi kommer oss unna når noe er farlig, eller med berettiget sinne tar opp kampen og står opp for oss selv når vi er urettmessig behandlet. Men angst kan også virke lammende, vi kan gå i frys og leve i en slags dvaletilstand, litt som å dø det og.

Ofte vil det å snakke om det vi skammer oss over, forsterke ubehaget. Skam er en opplevelse av egen uverdighet, og ikke noe vi ønsker å sette søkelys på. Skam utløser heller ikke medfølelse, eller omsorg, slik sorg og angst kan gjøre, eller respekt, slik sinne kan gjøre. Dermed kan den bli liggende taus i sitt ukomfortable mørke. Men den dype, vedvarende skamfølelsen har sine stemmer, sier Finn Skårderud (2001). Den kan komme til syne på ulike vis; som nøling og sjenanse, overdreven omsorg eller over-yting, raseri, misunnelse, forakt, storhetsforestillinger og skamløshet. Skam kan også ligge maskert bak diagnoser som depresjon, angst og personlighetsforstyrrelser, og er som det fremgår, ikke alltid lett å avdekke. Slik Skårderud beskriver det, kan den like gjerne skjules bak taushet som veltalenhet.

Å kunne snakke om skam i en trygg situasjon kan imidlertid virke frigjørende og være et viktig skritt videre. For å kunne identifisere skam er det nyttig å kjenne til vanlige måter å forholde seg til den på. Håndteringen av skam i sosiale relasjoner plasserer seg langs fire akser, hevder psykolog Geir Berg, og bruker uttrykket «skammens kompass» (Berg 2012). Jeg presenterer dem kort, og vil samtidig presisere at de også må ses på som allmennmenneskelige forsvarsmekanismer. Det betyr at vi alle gjør bruk av dem, i ulik grad og mer eller mindre bevisst. Utstrakt bruk av en eller flere vil imidlertid indikere grunnleggende trekk ved vår personlighet.

Den første formen for skamhåndtering dreier seg om å trekke seg tilbake og skjule seg for andre. Her erkjenner man, og er altså bevisst skammen, og begrenser ubehaget ved å isolere seg i større eller mindre grad. En direkte unnvikelse av skamfølelsen er det når den ikke erkjennes, men holdes borte fra bevisstheten, som ved benekting, ulike former for distraksjon eller rusmisbruk. Skam kan også håndteres ved å projisere den over på andre, gjennom verbale og/eller fysiske utfall, manipulering, hån, baksnakking og utestenging, og, i sin ytterste konsekvens, sadisme. Motsatsen til benekting og projeksjon er selvangrep, skammen erkjennes og man lar seg ydmyke, gjerne for å bevare relasjoner og unngå konflikt. I sin ytterste konsekvens kan det minne om masochisme, uten at det handler om nytelse, men heller et spinkelt håp om endring; at ting kan bli bedre bare en holder ut lenge nok.

For Hanna gjelder nok primært denne siste formen for skamhåndtering, men vi skal se at hun også vil skjule seg og unngår samvær med andre. Det er imidlertid viktig å huske på at vi ikke er våre måter å håndtere livet på. Vi er i konstant tilblivelse, slik Hannas opplevelse av å gå over gulvet viste. I de øyeblikkene tror jeg skammen var fraværende.

*

For å forstå skam som en del av vårt affektive system, vil jeg bringe inn noen refleksjoner av mer overordnet og teoretisk karakter. Den finske psykoanalytikeren Irene Matthis (2005) rydder litt i begrepene følelser, emosjoner og affekt og tydeliggjør deres relasjoner til kropp og bevissthet.

Følelser er bevisste, eller lett tilgjengelige for bevisstheten. De er den familiære, hverdagslige, kanskje relativt overfladiske opplevelsen vi har når vi kjenner glede, overraskelse, frustrasjon eller sinne. Vi blir lett klar over dem, de er subjektive førstepersonserfaringer, men kan snakkes om til andre, eller lyves om. Slik har de også en abstrakt dimensjon. Hvis vi snakker om skam, kan vi kanskje si at det er den lett pinlige episoden vi plutselig befant oss i, og som vi mest effektivt kommer oss ut av ved å le den bort.

Emosjoner kan også bevisstgjøres, for eksempel gjennom terapi, men er ikke nødvendigvis tilgjengelige for oss i øyeblikket. Kanskje kan vi som observatører, fra tredjepersonsperspektivet, se uttrykk for sinne, eller skam, uten at individet selv er klar over det. Vi definerer observasjonen på basis av vår egen erfaring og/eller fagkunnskap, og den universelle oppfatningen av hvordan den aktuelle emosjonen kommer til uttrykk. Emosjoner kan snakkes om som både personlige og universelle erfaringer, men det er altså ikke gitt at emosjonene er bevisste hos den som gir uttrykk for dem, vedkommende kan benekte dem i god tro.

Bevisst erfaring eller ei, følelser og emosjoner er alltid kroppslige, i form av fysiologiske reaksjoner; hjertet som banker, hardt og fort, svetten som pipler frem på pannen, de klamme hendene, rødmen i kinnene. Det er biokjemi i full sving, aktivert av en simultan fortolkning av tegn, hendelser og situasjoner, både i vår indre (kroppen) og vår ytre verden. Både følelser og emosjoner er konkrete, verifiserbare fenomener, vi kan måle blodtrykk, puls og svettesekresjon.

Affekt er i seg selv et rent teoretisk begrep, sier Matthis, og sammenligner det med ord som tyngdekraft og energi. Begge deler eksisterer, men må få et uttrykk før det kan observeres og måles. Følelser og emosjoner er uttrykk for affekt, på samme måte som fysisk aktivitet er et utrykk for energi. Affekt er et grunnleggende menneskelig fenomen, knyttet til biologiske livsprosesser som overlevelse og velvære. Vårt affektive system gjør det mulig for oss å forta mer eller mindre bevisste vurderinger av om noe er farlig eller trygt, ubehagelig eller behagelig, lyst- eller ulystbetont.

Når treåringen «er i affekt», uttrykker hun voldsomme følelser, kanskje raseri over ikke å få viljen sin. Det er tvilsomt at hun i samme øyeblikk reflekterer over sitt raseri, men det gir lite mening å definere det som enten emosjon eller følelse i en slik sammenheng. Det fysiske, kroppslige uttrykket dominerer, det er lett å se for seg ungen på gulvet i butikken, hylende, sparkende, med knyttede never og rødt ansikt. Det skal sies at treåringen allerede kan ha lært; kroppen krever umiddelbar behovstilfredsstillelse i form av en kjærlighet på pinne, og det har vist seg at kraftfulle utbrudd, særlig der det er flere mennesker til stede, gjør jobben.

Når spedbarnet skriker som om det er i livsfare, er det nettopp det det er. Den lille kroppen kan ikke vite at mat og trøst er like om hjørnet, at den hvert øyeblikk vil bli løftet opp, holdt, beroliget og lagt til brystet. Ikke før den har erfart dette gjentatte ganger, kan den dempe litt på uttrykket. Fra å være uten egen evne til å regulere affekt-trykket, vil erfaringer av god ytre regulering bidra til god selvregulering, både når det gjelder fysiologiske og psykologiske behov.

Gjennom livet lærer vi ikke bare affektregulering, men også å holde følelser tilbake, i noen tilfeller i den grad at vi mister kontakt med dem. Ubevisste emosjonelle uttrykk kan imidlertid avsløre oss, som når vi smiler med stramme lepper og et blikk som kan drepe. Fordi vårt affektsystem er så avgjørende for oss, er det i virksomhet hele tiden, mer eller mindre bevisst uttrykt.

Når vi reagerer på utfordrende situasjoner med å fremvise andre følelser (sekundære) enn de opprinnelige (primære), er det til å forstå, sier psykolog Johanne Rogndal (2017). Når skamfølelsen er så uutholdelig, er det ikke rart at vi forsøker å erstatte den. Opplevelsen av å være utilstrekkelig, sammen med frykten for å bli avslørt som skyldig eller lite verdt, er vanskelig å ta inn over seg. Men når det ikke er samsvar mellom det som utspiller seg i vårt indre og det som kommer til uttrykk, innebærer det en intern konfliktsituasjon i kroppen. Det blir forvirring i hjerne og nervesystem, en situasjon hjernen, som kroppens overhode, vil møte med økt kroppslig beredskap; raskere puls, høyere blodtrykk, økt muskulær spenning, raskere og mer overfladisk pust. Over tid utvikles kroppslige symptomer.

Et uttrykk i samsvar med den opprinnelige affektsituasjonen, sammen med en modig selvransakelse og i beste fall aksept av følelsen, kan bidra til forløsning eller regulering av de emosjonelle aspektene, slik gråten virker i sorg og latteren i glede. Heri ligger også skammens potensiale. Å snakke om det skamfulle kan som sagt være frigjørende, pusten slipper bokstavelig talt til i et lettelsens sukk. Det er nyttig å vite noe om hvordan disse ulike aspektene av kropp og følelsesliv henger sammen. Affektbevissthet styrker blant annet evnen til å tolke følelser som bærere av meningsfull informasjon. Å erkjenne egne følelser bidrar til fornemmelsen av å være seg selv og fremmer evnen til selvavgrensning i relasjoner (Monsen og Monsen 2000).

*

Tilbake til skammens vesen, hvilken funksjon har den i våre liv, og hva når den oppstår hos feil person, på feil grunnlag? Skam er som andre følelser viktige veivisere i våre liv. Når skamfølelsen rammer og flammer opp i ansiktet, gjør den hodet varmt og kroppen kald, behovet for å forsvinne fra jordens overflate blir akutt. Skammen er del av vår samvittighet, men den gjør mer av seg, treffer hardere. Dårlig samvittighet, et pinglete spøkelse i sammenligning, kan vi kokettere med, eller elte og kna og nære gjennom grubling. «Vi inviterer den inn på kaffe og vafler» kunne psykiater og indremedisiner Ingvard Wilhelmsen ha sagt.[3]

Skammen er et monster, den inviteres ikke inn. Slipper vi den til, går alle kroppens alarmer, det blinker krise i hele nervesystemet. Vi skjønner at vi har gått grundig over streken. Vi kan ha krenket et menneske som betyr noe for oss, eller handlet på en måte som skaper et negativt inntrykk av oss selv, der vi gjerne skulle fremstått i et fordelaktig lys. Her ligger skammens sentrale funksjon, den hjelper oss å manøvrere i det relasjonelle landskapet, i vårt forhold til andre og oss selv. Det sosiale fellesskapet er avgjørende i et evolusjonsperspektiv. Det sterke ubehaget skammen påfører oss, motiverer til reparasjon av viktige sosiale bånd, og samtidig regulering av selvfølelse og intime forhold.

Et interessant aspekt ved skammen er at den i utgangspunktet er knyttet til positive følelser.

− Den oppstår ikke når vi er likegyldige eller kalde, sier Berg (2012). Det skal interesse, sympati og glede til for at skam utløses, følelser som hører hjemme i kjærlighet og omsorg. Det er når vi selv har forkludret dette positive, eller blitt avvist i vår søken etter det, at skamfølelsen fyller oss.

*

Noen ganger trekker Hanna sjalet sitt over hodet når hun ligger på behandlingsbenken, i fosterstilling. Angsten for å legge seg ned er overvunnet, men hun har yttertøyet på og pledd over seg, hun vil ikke at jeg skal se henne. Gjennom lagene av tekstiler kjenner jeg den skinnmagre kroppen. − Så stram og vond at hun bare måtte komme, sier hun. Hun hater å gå ut av døren på sånne dager, men vet at den varsomme berøringen kan bidra til øyeblikk av kontakt og ro. Hun er et offer i dobbel forstand; først for overgriperens nådeløse fremferd, så for feilplassert skyld og skam. Dette er destruktiv skam, den har ikke noe sunt ved seg.

*

Filosofen Arne Johan Vetlesen (2001) kaller dette skammens paradoks og beskriver det han oppfatter som en transport eller forskyvning av skyld. Han tar utgangspunkt i vår tradisjonelle forståelse av at overgriperen er skyldig og bør skamme seg, altså at skyld og skam hører sammen og er knyttet til ett og samme individ. Når offeret etter ugjerningen står igjen, stigmatisert og som bærer av skammen, har skam og skyld tilsynelatende skilt lag. I ondskap skammer ikke den skyldige seg, men i vår tenkning er skyld og skam heftet til samme person.

Ikke bare offeret selv, men også samfunnet stiller spørsmål ved den som rammes av ondskap: − Er det noe med meg? Og: − Hva er det med deg? − Hvorfor havnet jeg/du i denne situasjonen, kjempet du ikke, er du svak, feig, ville du dette? Vetlesen henter eksempler fra film og litteratur når han analyserer bakgrunnen for disse spørsmålene. Han viser at det er en tendens til å fokusere på scener som peker på overlevelsesmuligheter, og på de som så og benyttet seg av disse, og dermed slapp unna. Det skilles med andre ord på ofre; de som ikke så eller klarte å utnytte mulighetene, og de som så sitt snitt, behersket situasjonen med kløkt og snarrådighet og klarte seg. Også i virkelighetens verden respekterer vi, og liker å identifisere oss med, de sistnevnte, de som mestret og overlevde. Ved at den positive oppmerksomheten forbeholdes disse, blir ofrene «ansiktsløse», eller gjenstand for negativ oppmerksomhet.

Vetlesen trekker paralleller til «survivor syndrome», der overlevende etter krig og katastrofer spør seg: – Med hvilken rett overlevde jeg? Her gjør også skam og skyldfølelse seg gjeldende, og ofte kan disse ha en opplevelse av å leve i stedet for den eller de som omkom. I «offentlige katastrofer» blir overlevere likevel gjenstand for positiv oppmerksomhet fra andre, de er fortsatt helter i samfunnets øyne. De private katastrofene, terroren som finner sted bak lukkede dører, når ikke allmennhetens bevissthet, men i denne sfæren fins en annen type overlevere, de som fra dag til dag mestrer risiko, ondskap og fornedrelse.

Skam avler skam i en selvforsterkende dynamikk og etablerer seg i nervesystemet som læring. I den private terrorens rom lærer offeret seg både å tape og å overleve, men ser sjelden på seg selv som overlever. Den verdiløse, viljeløse og maktesløse «ingen» dominerer ens selvbilde, og siden vi alle gjør det vi kan best, ofrer offeret seg selv. Det vi kan, gir en opplevelse av kontroll og forutsigbarhet, det kjente har noe trygt i seg, om det er aldri så smertefullt.

Men tilintetgjørelse er bokstavelig talt livsfarlig. Kroppen er uavlatelig innstilt på overlevelse, den protesterer og lider på sitt språk når noe går på tvers av denne drivkraften, den skriker sitt tause skrik, den gjør vondt. Skam er en dødbringende erfaring, hevder Skårderud (2001), og å dø av skam en realitet, det forteller Folkehelseinstituttets statistikk over selvmord i Norge (Folkehelseinstituttet 2011), særlig den som omhandler årsaker til at menn tar sine liv. Noen av de kvinnene jeg møter, har også slettet seg selv ut, i skam. Hanna sa det en gang slik:

− Når han legger hånden på skulderen min, vet jeg hva som skjer, jeg går med, uten spørsmål, uten motstand, for jeg er ikke der, det er nesten ingen ting igjen av meg, og jeg orker ikke restene.

 

 

Noter

[1] Hanna er ikke én person, men sammensatt av flere pasienter jeg har møtt i mitt arbeid som psykomotorisk fysioterapeut.

[2] På fagspråket «dissosiasjon», som vil si å splitte opp eller avspalte. Dissosiasjon fungerer som hjernens beskyttelse mot opplevelser og sanseinntrykk som er så sterke at de sprenger vår kapasitet for å håndtere dem på en sammenhengende måte. Dette får konsekvenser for bevissthet, hukommelse, identitet og sansing.

[3] Han brukte dette bildet da han snakket til en pasient om å forholde seg til angst. – Du behøver ikke åpne døren for angsten når den trenger seg på. – Du kan høflig avvise den og fortelle at du er opptatt med andre ting.

 

Litteratur

Berg, G. (2012): Skammens kompass: Fire retninger i en skamproduserende tid. Tidsskrift for Norsk psykologforening 49 (4), s. 360−364

Folkehelseinstituttet (2011): Fakta om selvmord og selvmordsforsøk. Hentet fra https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/selvmord/selvmord-og-selvmordsforsok—fakta (lastet 27.10.2017)

Matthis, I. (2005): Emotional life – a perspective close to the body. The Scandinavian Psychoanalytic Review 28 (1), s. 11−21

Monsen, J.T. og K. Monsen (2000): Affekter og affektbevissthet: Et bidrag til integrerende psykoterapimodell. I A. Holte, G.H. Nielsen og H. Rønnestad (red.): Psykoterapi og psykoterapiveiledning. Teori, empiri og praksis, s. 71−90. Oslo: Gyldendal akademisk

Rogndal, J. (2017): Når vi skammer oss for mye. Hentet fra Psykologisk.no/2017/03/nar-vi-skammer-oss-for-mye/ (lastet 20.10.2017)

Skårderud, F. (2001): Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tidsskrift for Den norske legeforening 121 (13), s. 1613−1617

Vetlesen, A.J. (2001): Skammens paradoks. I T. Wyller (red.): Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Oslo: Fagbokforlaget