Jeg gledet meg til semesterets første samling, som jeg alltid gjør, men særlig til å møte Kari Hesthamar. Podcasten Elefanten traff meg både tematisk og formmessig. Allerede i introduksjonen, som går igjen fra episode til episode, er hun til stede som seg selv. Hun tar utgangspunkt i et spørsmål med allmenngyldig, menneskelig relevans, og svarer for sin egen del, før hun presenterer oss for sine utvalgte fortellere. Podcasten illustrerer flere sentrale virkemidler radiodokumentaren har til rådighet, for å “skape film på lytternes indre skjerm” slik NRK-veteranen Berit Hedemann beskriver det. Det handler om ordbruk, stemmebruk og annen lyd, og ikke minst om fortelleren, som med disse verktøyene gir bildene utsnitt, farger og perspektiv.

For meg er Kari Hesthamars stemme nok, den er varm, nær og engasjert på en lavmælt måte. Jeg tror også dialekten har sitt å si, stemmen går rett i kroppen på meg. Hun kunne snakket om hva som helst og jeg ville lyttet. Er det førspråklige erfaringer og assosiasjoner i mitt underbevisste univers som kan forklare dette? Hedemann antyder det, hun minner oss på at å tolke stemmebruk er noe av det første vi lærer som spedbarn, lenge før vi skjønner hva ordene betyr, forstår vi hva stemmen betyr. Er det sånn det er med virkemidler, har de alle sammen forankring i vår psyke, slik den har sin forankring i kroppen?

Bare hør!
https://itunes.apple.com/no/podcast/elefanten/id1434054369?l=nb&mt=2&i=1000419010832