Den tredje artikkelen jeg publiserte som svar på arbeidskravene i emnet, kalte jeg miljøpolitikkens psykologi. Artikkelen var et forsøk på å formidle en tydelig tendens til å bruke «harde» tvangstiltak i miljø- og samferdselspolitikken, og kontrastere denne tendensen mot «mykere» og mer bemyndigende virkemidler og tiltak som har vært gjennomført internasjonalt, og som har bidratt til en miljøpolitikk på samferdselsområdet som har gitt store miljøgevinster. Gjennom å bemyndige folk til å velge mer miljøvennlige transportalternativer har man oppnådd de miljøgevinstene man ønsket – helt uten å bruke tvangsmidler. Det burde ikke være noen overraskelse at en slik politisk tilnærming til å oppnå miljøgevinster er betydelig mer verdsatt av de som «utsettes» for politikken. Denne artikkelen var den jeg fikk minst respons på. Kanskje klarte jeg ikke å formidle at den kunnskapen som var innhentet for å belyse den «problematiske» tendensen i norsk miljøpolitikk var pålitelig. Kanskje var ikke folk interessert i temaet. Eller kanskje klarte jeg ikke å gjøre temaet tilstrekkelig interessant og relevant.

Miljøpolitikkens psykologi

Hvilke avveininger gjør politikere og samferdselsmyndigheter når de vurderer hvilke virkemidler som må til for å oppnå miljøgevinster, for eksempel gjennom reduksjon av bilbruk? Må slike virkemidler alltid inneholde et element av «tvang»? Eller det mulig å oppnå en reduksjon av bilbruk gjennom virkemidler som hjelper folk til frivillig å velge andre og mer miljøvennlige transportformer?

Dette var spørsmålene det svenske forskningsrådet stilte da de ba oss om å oppsummere internasjonal forskning for å belyse om miljøgevinster kunne oppnås gjennom frivillig reduksjon av bilbruk.

I forskningsrapporten Feasibility of Voluntary Reduction of Private Car Use gjorde vi rede for det vi fant i den internasjonale forskningen på området. Blant annet at «myke» virkemidler som hjalp bilister til frivillig å endre sine reisevaner, ga miljøgevinster gjennom en umiddelbar reduksjon i bilbruk på opptil 30 prosent. I tillegg at disse «myke» virkemidlene hadde en betydelig større aksept i befolkningen enn de «hardere» virkemidlene som alltid innebærer et element av «tvang».

Hvis du vil vite mer om avveiningen mellom «myke» og «harde» virkemidler samt hvilket kunnskapsunderlag som ligger til grunn for miljø- og samferdselspolitikken når det gjelder reduksjon av bilbruk, kan du lese vår korte artikkel Redusert bilbruk på frivillig basis i tidsskriftet Samferdsel: https://samferdsel.toi.no/nr-02/redusert-bilbruk-pa-frivillig-basis-article32343-1458.html.

I den korte artikkelen viser vi at det er mye verdifull kunnskap å hente fra psykologifeltet, blant annet om hvordan reisebehov og reisevaner oppstår, utvikles og opprettholdes, samt hvordan behovene og vanene kan endres gjennom både målrettet informasjon og andre virkemidler som bemyndiger den enkelte til selv å redusere sin bilbruk – det vil si uten at det utøves «tvang».

Hvis du vil gå i dybden og lese enda grundigere om temaet, kan du lese den fullstendige rapporten Feasibility of Voluntary Reduction of Private Car Use: http://kau.diva-portal.org/smash/get/diva2:530114/FULLTEXT02.pdf

Etter at jeg hadde publisert teksten om verdifulle hemmeligheter publiserte jeg også teksten adferdsinformatikk som en kort artikkel på nettstedet LinkedIn, som ytterligere ledd i svare på arbeidskravet i emnet. I denne artikkelen valgte jeg å være fullstendig «tro» mot innholdet i den vitenskapelige artikkelen. Formidlingen ble dermed vanskeligere, nettopp fordi jeg ikke fant noen effektive «formidlingsgrep» som kunne forenkle innholdet og samtidig beholde «sannheten» i det. På denne artikkelen fikk jeg betydelig mindre respons enn på den forrige artikkelen, hvor jeg lett kunne finne frem til et begrep som folk kjente seg igjen i – nemlig begrepet hemmeligheter. I den foreliggende artikkelen derimot, var det nødvendig å formidle et paradigmatisk skifte i måten man designer systemer for interaksjon mellom mennesker og maskiner på. Da ble det nødvendig å introdusere begrepet rasjonell aktør, antatt adferd og faktisk adferd – og da tror jeg rett og slett at leseren slutter å lese. Igjen en erkjennelse om at det er vanskelig (kanskje også umulig) å formidle det som er komplekst på en forenklet måte, uten at noe går tapt. Jeg forsøkte i det minste å bruke begrepet tillit for å skape gjenkjennelse hos leseren, men ettersom jeg ikke har noen systematisk empiri å vise til – annet enn et mindre antall responser på denne artikkelen – er det vanskelig å vite hva slags potensiell effekt dette grepet kan ha hatt.

Adferdsinformatikk

I en nylig publisert vitenskapelig artikkel lanserer vi begrepet Behavioural Computer Science (et begrep vi på norsk har oversatt til adferdsinformatikk) og forklarer hvorfor man bør basere modeller for interaksjoner mellom menneske og teknologi mer på psykologisk vitenskap om menneskers faktiske adferd, fremfor å basere modellene på en grunnleggende antakelse om at menneskelig adferd alltid er rasjonell.

I dag interagerer mennesker med komplekse intelligente systemer på flere og flere områder, fra Smart Living og IoT (Internet of Things) til nasjonal etterretning og sikkerhet. Samtidig interagerer også intelligente systemer med andre intelligente systemer.

Slike komplekse interaksjoner forutsetter at de enkelte aktørene — både mennesker og intelligente systemer — kan ha tillit (eller velge ikke å ha tillit) til de aktørene de interagerer med. For å oppnå tillit er det viktig at både mennesker og komplekse intelligente systemer kan forstå — samt til en viss grad også forutse — de øvrige aktørenes adferd.

Eksisterende modeller for å forstå og forutse interaksjoner i en slik menneske — teknologi kontekst er i hovedsak bygget på en grunnleggende antakelse om at mennesker tenker og handler rasjonelt. Men menneskers adferd kan ofte bryte systematisk med kravet til rasjonalitet, spesielt når informasjonen man skal behandle er for kompleks eller tiden man har til rådighet er for knapp. I situasjoner som disse, er man ofte ikke i stand til å foreta rasjonelle valg og beslutninger.

Dette er en utfordring fordi det bidrar til å redusere forutsigbarheten og tilliten i interaksjonene mellom mennesker og intelligente systemer. Ved design av intelligente systemer må man derfor ta mer hensyn til menneskers og intelligente systemers faktiske adferd, fremfor å basere modellene på grunnleggende antakelser om at adferden er — eller kommer til å være — rasjonell.

For å oppnå slik tillit forutsettes det følgelig at man studerer aktørenes faktiske adferd systematisk og at (de rasjonelle) modellene designes og oppdateres med pålitelig kunnskap om hva som er menneskers og intelligente systemers faktiske adferd i ulike kontekster — det vil si, hvordan de faktisk agerer, i motsetning til hvordan de ideelt sett burde agere.

I artikkelen Behavioural Computer Science: an agenda for combining modeling of human and system behaviours, publisert i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Human-Centric Computing and Information Sciences hos Springer verlag, forklarer vi hvorfor det er viktig å utvikle modeller som tar hensyn til menneskers og intelligente systemers faktiske adferd, fremfor å basere modellene på antakelser om at adferden er — eller kommer til å være — rasjonell.

Vi viser også hvordan en eksisterende interaksjonsmodell kan oppdateres med data om faktisk adferd for å oppnå mer pålitelig kunnskap — og dermed mer tillit og større forutsigbarhet — i interaksjonen mellom mennesker og intelligente systemer.

Artikkelen inngår i prosjektene Oslo Analytics og IoTSec ved Universitetet i Oslo, hvor ett av formålene er å utvikle nye vitenskapelige modeller og metoder for trusselvurderinger og etterretningsanalyse i grenseflaten mellom menneske og teknologi. Kunnskapen er imidlertid også relevant i andre kontekster hvor mennesker og intelligente systemer interagerer.

Hvis du vil vite mer om dette temaet, kan du lese samt laste ned en pdf-versjon av vår fagfellevurderte originalartikkel helt gratis via denne lenken: https://doi.org/10.1186/s13673-018-0130-0

I sommer publiserte jeg først teksten verdifulle hemmeligheter som en kort artikkel på nettstedet LinkedIn, som ledd i arbeidskravet i emnet. Her valgte jeg å nedtone at den vitenskapelige studien dreide seg om etterretningsanalytikeres vurdering av informasjon (etterretninger), og forsøkte heller å lokke til meg leseren ved hjelp av å bruke begrepet hemmeligheter. Dette innebærer at den som kun leser den korte artikkelen, og ikke går videre og leser den fullstendige artikkelen, ikke vil forstå at dette dreier seg om vurdering av en viss type informasjon i en viss type kontekst. Slik sett kan leseren bli forledet til å tro at dette er en generell psykologisk effekt av hemmeligheter som sådan – hvilket jo ikke var det vi faktisk undersøkte. Dermed har jeg potensielt bidratt til en generalisert forståelse av et spesifikt forskningsfunn som er knyttet til en bestemt populasjon og en bestemt kontekst – altså har jeg forenklet og kanskje «forvrengt» sannheten for (om enn ikke fullt ut vellykket) å oppnå formidling til en bredere leserkrets.

Verdifulle hemmeligheter

En vitenskapelig artikkel som nylig er publisert i det internasjonale tidsskriftet Intelligence and National Security rapporterer om den psykologiske effekten av informasjon som er skjult for andre enn en selv, sammenlignet med informasjon som er åpent tilgjengelig for andre.

I et eksperiment vi gjennomførte for å undersøke den psykologiske effekten av henholdsvis skjult informasjon og åpen informasjon, fant vi at deltakerne i eksperimentet vurderte informasjon som bare var tilgjengelig for en selv, som mer verdifull enn informasjon som var åpent tilgjengelig for andre – selv om informasjonen var identisk.

Denne effekten inntraff imidlertid bare når informasjonen var kompleks og ikke når informasjonen var mindre kompleks. Dette indikerer at deltakerne oppfattet aspektet skjult for andre enn en selv som ensbetydende med verdifullt i situasjoner hvor det er kognitivt krevende å tolke innholdet i informasjonen.

Videre var deltakerne mer sikre på sine egne vurderinger når de bedømte verdien av informasjon som var skjult for andre enn en selv, og mer usikre på sine egne vurderinger når de bedømte verdien av informasjon som var åpent tilgjengelig for andre – selv om informasjonen var identisk.

Den opplevde forskjellen mellom verdien av informasjon som oppfattes som eksklusiv for en selv, sammenlignet med verdien av informasjon som oppfattes som åpent tilgjengelig for alle, har implikasjoner for flere typer samfunnsaktiviteter hvor man vurderer informasjon og deretter foretar viktige valg og beslutninger på bakgrunn av hvordan man vurderer informasjonen.

Når andre (ikke-relevante) faktorer enn det faktiske informasjonsinnholdet er med på å påvirke krevende valg og beslutninger, er dette et eksempel på det vi vanligvis kaller et kognitivt bias – altså en systematisk feilbedømmelse. Når disse ikke-relevante faktorene i tillegg bidrar til at man blir sikrere på sin egen vurderingsevne, forsterkes den systematiske feilbedømmelsen.

Vil du vite mer? Da kan du lese artikkelen Seduced by Secrecy – Perplexed by Complexity: Effects of Secret vs Open-Source on Intelligence Credibility and Analytic Confidence, som nylig er publisert i det internasjonale fagfellevurderte tidsskriftet Intelligence and National Security: https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/02684527.2019.1628453?journalCode=fint20

En uvant opplevelse.

På siste samling ble jeg intervjuet av Merete og Iben, men jeg tror ikke jeg kan si noe om hva som var temaet – ettersom jeg ikke vet om intervjuerne ønsker å si noe om dette ennå.

Men det jeg i alle fall kan si, er at det var en overraskende og uvant – men også givende og interessant – opplevelse å få lov til å «tenke høyt» i nærmere halvannen time om et tema som opptar Merete og Iben, uten at jeg hadde mulighet til å forberede meg på å reflektere om dette temaet.

Faktisk var ga det litt selvinnsikt også. Ja, det gjorde det faktisk – og det var herlig å få mulighet til å ventilere litt, selv om jeg på forhånd ikke visste at jeg trengte å ventilere.

I emnet «Fortellende dokumentar» har jeg hatt gleden av å gjenoppdage en film jeg så for lenge siden.

Etter samlingen på «Uro» (eller tidligere steder) pleier jeg å gå tilbake til hotellet for å jobbe litt. Samtidig som jeg jobber, pleier jeg å spise potetgull, laktosefri sjokolade og søte fisker. Dette kan jeg ikke gjøre hjemme, fordi kona mi er bekymret for helsa mi. Men når jeg er hjemmefra, da bare MÅ jeg nyte gleden av å gjøre som jeg vil – og oppleve den litt rare kombinasjonen av nytelse og skamfullhet.

Akkurat denne kvelden var jeg mer sliten enn vanlig – og jeg hadde lyst på et lite avbrekk fra jobben. Så jeg leide meg en film som jeg kom til å huske rett og slett på grunn av dette emnet: Alle presidentens menn. Filmen kan kanskje ikke kalles Fortellende dokumentar, men det er en fantastisk fin film om arbeidsmetodene til de to gravende journalistene som avslørte Watergate-skandalen: Bob Woodward og Carl Bernstein.

Uten vårens emne hadde jeg ikke kommet på å se denne filmen igjen. Det var en fin opplevelse å se filmen med litt andre briller enn hva jeg hadde på den forrige gangen jeg så den – for ganske lenge siden.

På siste samling fikk jeg en liten åpenbaring – igjen.

På «runden» beklaget jeg meg over at jeg ikke klarte å finne frem til en fortellende dokumentar som var interessant nok å analysere. Jeg fortalte at jeg synes «magien» forbundet med å lese hadde blitt borte. At jeg – hver gang jeg leste en ny fortellende dokumenter – endte opp med å tenke at det jeg leste var en typisk «oppskrift». Aha, her setter de en scene i innledningen. Eller, her har de laget bevegelse i scenen. Det er så innmari «oppskrift», altså.

Men så sier Solveig: «jeg tror ikke at det er magien som er borte; jeg tror bare at det du leser ikke er bra nok – at det ikke når helt opp til å være ordentlig bra».

Per Johan følger opp med å si: «du vet, når du får det dramaturgiske blikket – da blir du til en plage for familie og venner».

Så jeg forstod at magien ikke var blitt borte, men at jeg faktisk var i stand til å skille mellom godt og mindre godt håndverk. En liten åpenbaring.

Pensumsammendrag: Hart, kap 12, 13 og 14

Kap 12: Forklarende narrativ

Dette kapitlet handler om å gi faktaopplysninger om en sak ved hjelp av små (og regelmessige) «digresjoner» i den narrative beretningen som er «driveren» i teksten.

Hart åpner kapitlet med å beskrive hvordan en av hans journalist-kollegaer strevet med å formidle den økonomiske krisen i Asia til vestlige avislesere.

Etter litt frem-og-tilbake tenkning fra Harts side – formidlet narrativt og engasjerende av Hart om selve dilemmaet – lander han på at den økonomiske krisen i Asia lar seg best beskrive ved hjelp av en narrativ beretning: Ta utgangspunkt i ett produkt hos én produsent og spor dette produktet gjennom hele handelskjeden. Dette narrativet vil trekke leserens oppmerksomhet mot noe som er nært og virkelig – og ved hjelp av dette illustrere overfor leseren hva saken egentlig dreier seg om: den økonomiske krisen i Asia.

Under parolen «ha mot til å digredere» (hmm, hvor ofte har du lest digresjon i verbform? –selv har jeg aldri hørt det, så jeg måtte faktisk slå det opp) foreslår Hart en teknikk hvor faktaopplysninger legges inn i den narrative beretningen som en slags slentrende sidebemerkninger. Det er altså disse slentrende sidebemerkningene som utgjør de faktiske saksopplysningene i en tekst som ellers drives av et narrativ om en konkret person (helst) eller et konkret produkt.

Harts betegnelse «forklarende narrativ» består av to strukturelle elementer: de saksopplysende digresjonene som er selve kjernen i det forklarende narrativet og den drivende narrative beretningen som skal få leseren til å ville lese om saken.

Det refereres til flere typografiske virkemidler som skiller saksopplysningene i det forklarende narrativet fra den drivende beretningen. Hart anbefaler uansett at det fremgår tydelig i teksten hva som er den drivende beretningen og hva som er saksopplysningene.

I resten av kapitlet er det derimot ikke like tydelig at det må være typografiske virkemidler som «bryter» mellom drivende beretning og saksopplysninger, så det virker som dette «kravet» lar seg løse gjennom ren tekst også.

I kapitlet refererer Hart til noen tilsynelatende ulike strukturelle grep som «fletter» de saksopplysende digresjonene inn i driver-narrativet, men slik jeg ser det er dette «variasjoner over et tema», for kjernen i kapitlet er å skape et samspill mellom det drivende narrativet og de saksopplysende elementene, slik at teksten «flyter naturlig» uten at saksopplysningene blir forstyrrende.

Uten at det sies eksplisitt, tolker jeg Harts beskrivelser som en anbefaling om å «flette faktatekst-boksen» inn i selve teksten, slik at narrativ og saksopplysning smelter sammen.

Hart skriver engasjerende og levende på en måte som gjør det både unaturlig og uhensiktsmessig å «forkorte» hans mange eksempler i denne pensumoppsummeringen, så jeg anbefaler dere å lese ett eller to av de mange korte eksemplene, så vil dere ta poenget kjapt.

Kap 13: Andre narrativ

Dette kapitlet handler om korte scener som fortalt blir formidlet som narrativ og fylt med mening.

Hart åpnet kapitlet med å slå fast at et narrativ i bunn og grunn er sekvenser av handlinger. Han beskriver deretter ulike situasjoner hvor en skrivende person opplever fakta, hendelser eller fenomen som ikke direkte «passer» inn i en (lengre) narrativ beretning, men som den skrivende personen allikevel har en trang til formidle – fordi hendelsen (f eks) har et åpenbart potensial for å la seg formidle gjennom skriverens elegante formuleringer.

(så kan man spørre seg om hendelsen ‘lar seg formidle’ eller om den ‘konstrueres’, men det er en annen sak….)

Selv om ikke alle slike hendelser lar seg formidle, og selv om det ikke finnes et utall format som hendelsen kan la seg formidle i, finnes det i følge Hart i alle fall noen.

Ett eksempel er vignetten, som formidler en enkelt scene som ikke har grunnlag for å utgjøre en lengre narrativ beretning.

Det konkrete eksemplet Hart bruker her, dreier seg om en utsatt flyavgang, hvor de fleste folk ved gate-en gjør som de pleier: er sure, slitne, oppgitte og klagende. Men denne tradisjonelle – og selvsagt forståelige – adferden «brytes» av et par tilsynelatende «slitne» typer som tar frem henholdsvis gitaren og munnspill, overrasker alle de ventende og gretne reisende med å spille og synge på utmerket vis. Det som formidles her er altså hvordan en «ugrei» hendelse transformeres til noe hyggelig ved hjelp av et par folk som «bryter» rutinene. Dere får nesten lese selv, for det gir lite mening å repetere Harts eksempel her. Men eksemplet er lystbetont lesning.

Harts andre eksempel er bookend-narrativet eller «bokstøtte»-narrativet (originalen er «bookend», et begrep som dere kjenner fra før av, men som ikke lar seg oversette uten å bruke mange ord, så jeg tror bookend eller eventuelt «bokperm» kanskje kan funke).

I dette narrativet «pakkes» de nødvendige fakta- og saksopplysningene inn mellom et innledende og avsluttende parti (altså en innledende og en avsluttende bookend) som er narrative og slik sett betydelig mer levende og handlingsdrevne. Harts konkrete eksempel dreier seg om en flom, hvor leserens oppmerksomhet fanges gjennom å innlede med noen «narrative» partier, hvor teksten deretter rapporterer om sakens fakta, for så å runde av med narrative partier igjen. Slik sett ser det ut til at denne typen (bookend-)narrativ er en mer strukturert utgave av digresjonsnarrativet i kapittel 12, hvor saksopplysningene var «flettet», mens de her i kapittel 13 er strukturert mer rundt innledning og avslutning.

Av andre muligheter trekker Hart frem det personlige essayet (som vi kjenner fra før, og som det ikke er nødvendig å repetere her), med sine – naturlig nok – mange personlige refleksjoner om en bestemt tematikk.

Hart beskriver også «column» – altså en tekst på om lag 800 ord, men hvordan oversette til norsk? – som ytterligere en mulighet under paraplyet «andre» narrativer. Kikk på eksemplene, for de lar seg ikke lett repetere i komprimert format her.

Kap 14: Etikk

Dette handler rett og slett om å være ærlig og ikke avvike fra det som er virkelig – altså fra «reality» (men begrepet «virkelighet» problematiseres ikke tilstrekkelig slik jeg ser det).

Hart åpner med å hevde at skriveren har en plikt til å være ærlig og ikke forvrenge virkeligheten. For å oppnå dette må man unngå å skrive noe som er usant og man må sørge for sporbarhet, etterprøvbarhet og transparens. Hart beskriver først noe som er ganske «trivielt», nemlig at eksakte fakta må beskrives på en like eksakt måte, for eksempel temperaturen i en vannkran, et besøk til presidentresidensen, eller en gjenfortelling av et minne.

(eksemplet han bruker om minnet, er å spørre sin far om han virkelig husket det som skjedde ved en bestemt anledning, altså om minnet er korrekt, men det virker underlig at Hart ikke problematiserer farens minne om den samme episoden….dette virker for enkelt).

Hart gir også eksempler på skribenter som bryter «kontrakten» ved å fabrikkere personer eller hendelser for å skape et narrativ i en sak som rapporteres, noe som innebærer at tilliten til skribenten svekkes.

Så kommer en interessant passasje hvor Hart stiller den kreative saksprosaskribenten (creative nonfiction writer) opp mot, på den ene siden journalister og akademikere (Hart bruker begrepet ‘scholar’, som er mer presist enn begrepet ‘akademiker’), og på den andre siden fiksjonsskribenter, hvor den kreative skribenten ikke har samme frihet som den kreative skribenten, men allikevel må formidle på en mer effektiv måte enn ‘akademikeren’, og derved nødvendigvis må bevege seg på en tynn linje mellom å skape «godt driv» i det som formidles, samtidig som det som formidles nødvendigvis må være ‘sant’.

Hart advarer også mot den han kaller spekulasjoner, eller kanskje ‘ekstrapolering’ av en hendelse, og beskriver en lottovinner som hadde tatt med familien sin til Burger King for å feire. Kvinnen klaget over reportasjen fordi skribenten hadde sagt at kvinnen tok med familien sin til Burger King for å feire med «whoppers» (som er en av BKs signaturburgere). At de feire på Burger King bar riktig, men kvinnen var vegetarianer og ville ikke ha på seg at hun hadde spist burger (når hun faktisk hadde spist BKs salat), noe skribenten heller ikke hadde hold for å si. Altså var dette en spekulasjon, som eventuelt – hvis man hadde tatt den med i teksten – også burde vært tydeliggjort som en spekulasjon.

Så følger noen beskrivelser av hvor viktig det er å «vise kortene», altså være transparent nok til at leseren ikke blir ført bak lyset med hensyn til hva som er direkte sitater fra intervjuete personer og hva som er saksopplysninger funnet på annen måte.

Et eksempel som viser likheten mellom etnografisk metode i forskning og fenomenet «immersjon» i fortellende dokumentar er også med, hvor det diskuteres hvor «påkoblet» (immersed) eller «frakoblet» (detached) man bør være i en slik kontekst.

En passasje om tillitsforholdet mellom skribent og kilde følger også, i form av en beretning om en skribent som (kanskje) «forrådte» sin kilde gjennom å konkludere at kilden faktisk var en morder. Denne passasjen er interessant, men mangler en dypere problematisering av begrepet «sannhet» og med hvilken kompetanse skribenten kan konkludere med noe annet enn hva retten har kommet frem til.

Dagboken

Deler av min jobb går ut på å undersøke likheter og forskjeller mellom hva mennesker tenker og hva mennesker gjør. Altså likheter og forskjeller mellom kognisjon og adferd. Både hva folk tenker om det de gjør, og det de faktisk gjør, både i fremtid, nåtid og fortid. Det jeg undersøker er altså forventninger, opplevelser og minner. For en og samme person. Om ett og samme fenomen.

Noen ganger undersøker jeg hva folk tenker akkurat nå, om noe de kommer til å oppleve i fremtiden. Eller jeg undersøker hva de tenker nå, om noe de opplever akkurat nå. Andre ganger hva de tenker akkurat nå, om noe de har opplevd tidligere. Som oftest er jeg interessert i alt dette sett i sammenheng; først forventningene til en fremtidig opplevelse, deretter den faktiske opplevelsen, og senere minnet om den samme opplevelsen.

Ofte finner jeg at folk forventer én ting, opplever noe annet, og har et minne som er annerledes enn både forventningen og opplevelsen. Sagt med andre ord: prospektiv, introspektiv og retrospektiv undersøkelse av noe man egentlig skulle tenke at er én og samme opplevelse, kommer faktisk til uttrykk som tre ulike fenomen.

Til min glede og overraskelse oppdaget jeg på siste samling at biografen bruker metoder som ligner på de metodene jeg selv bruker: Når jeg vil undersøke hvordan folk opplever et fenomen akkurat nå, kan jeg spørre i nåtid og få ganske pålitelige svar. Introspeksjon fungerer vanligvis bra, slik sett. Men når jeg vil undersøke hvordan folks opplevelse av et fenomen faktisk var på et tidspunkt tidligere, akkurat da, den gangen det skjedde, hjelper det ikke alltid å spørre retrospektivt. Da vil jeg kanskje få tilgang til en konstruksjon, altså hvordan personen i dag forstår seg selv og sin egen opplevelse.

Jeg mener ikke å si at en slik konstruksjon ikke er verdifull, for det er den. Men den er verdifull som et retrospektivt narrativ og ikke som en gjengivelse av hva personen faktisk opplevde der og da, den gangen det skjedde. Et slikt narrativ er ofte viktig, men ikke alltid. Ikke alt er konstruksjoner. Eller, hvis alt faktisk er konstruksjoner, er det i alle fall en forskjell på introspektiv og retrospektiv konstruksjon.

Biografen vet også at folks minner kan være upålitelige. Biografen kjenner også til forskjellen på introspektive og retrospektive konstruksjoner. Hun vet at hun kan komme til å få tilgang til et minne som ikke nødvendigvis er representativt for hvordan noe faktisk ble opplevd der og da, den gangen det skjedde. Hun anerkjenner selvsagt dette minnet som del av et viktig narrativ, og at et slikt narrativ selvsagt både er interessant og verdifullt. Men akkurat nå i skriveprosessen ønsker hun også å få tilgang til «hvordan det faktisk ble opplevd» — der og da.

Det er her dagboken kommer inn. Dagboken er verdifull. Den korrigerer for et potensielt upålitelig minne. Dersom den gir tilgang til et narrativ, gir den i alle fall tilgang til et introspektiv narrativ. Det som skjedde der og da. Det kan være nettopp dette biografen leter etter akkurat nå. Dagboken er viktig. For biografen er både biograf og kognisjons- og adferdsforsker.

Sammendrag av Nigel Hamiltons «The shape of a Life»

(ca 2 sider)

Hamilton åpner kapitlet med å kontrastere de ulike biografiske formatene mot hverandre: når du går i gang med en biografi, skal den være et essay, en monografi, en psykoanalytisk studie, en kritisk biografi, et uttømmende portrett, eller et kompositt portrett av den biograferte og den kretsen vedkommende beveget seg i? Dette må biografen ha en formening om.

Når beskriver disse formatene, og samtidig gir det råd å ha en formening om dette, er det nettopp fordi, sier han, at biografen må kunne redegjøre for dette overfor en forelegger. Ellers vil ikke forleggeren være interessert.

Han kontrasterer også «markedets» forventninger til en biografi: en autorisert biograf som har eksklusiv tilgang til et omfattende kildemateriale forventes å skrive en «lengre» og detaljert biografi; en biograf som skal skrive om et menneske som allerede er kjent, kan velge å skrive kortere, samt velge ut en «agenda» – kanskje hente frem enkelte aspekter ved dennes liv som ikke har vært så godt kjent.

Hamilton skiller også mellom biografier som er «generelle» og «brede», det vil si som skal treffe et allment interessert publikum, og som tar for seg «bredden av livet», og biografier som er «spesialiserte», hvor det som eksempel på sistnevnte hentes frem en biografi som tok for seg vennskapet, relasjonen, mellom den biograferte og dennes nære og personlige forbindelse, gjennom studier av korrespondansen, brevvekslingen, mellom disse.

Videre gir han råd om skriveprosessen: Det er ikke slik at research gjøres først og at man deretter setter seg ned og skriver; det er viktig å begynne å skrive samtidig som man gjør research. Biografisk skriving er ikke en prosess hvor de ulike stegene følger etter hverandre, men mer en iterativ, syklisk, prosess hvor en «tar et par steg tilbake» og nøster seg fremover igjen.

Så legger han stor vekt på hvordan biografien designes. Han hevder at en biografi må ha en form for «arkitektur». Her er det flere elementer som er viktige, blant annet at biografien må ha et design og deretter en komposisjon. Hovedmomenter i designet er det Hamilton kaller The Life-Line, hvor fødsel, barndom, skolegang, lærlingetid, yrkesliv, relasjoner, alderdom (og eventuelt) død, beskrives.

Dernest må biografien ha et plott. Her trekker han inn elementer fra fictional narrative, og beskriver fortellende elementer som «funker», for eksempel «konflikt», som kan danne en ramme for beretningen. I følge Hamilton er det syv «arketypiske» plots: overcoming the monster; rags to riches; the quest; voyage and return; comedy; tragedy; og rebirth. Han erklærer det videre som et stort tap at så mange biografier på slutten av de tyvende århundre hadde forlatt slike velfungerende plots for å drive frem en beretning. Her fremholder Hamilton at biografen gjør lurt i å benytte seg av de samme litterære og fortellende virkemidlene som fiksjonslitteraturen bruker.

Hamilton ser ut til å anbefale at en biografi først og fremst bør betjene seg av fortellingens struktur. Som han sier: alle har en livshistorie, alle kan gjenkjenne andre livshistorier, det er livshistorier, beretninger, som gjør at leseren ønsker å fortsette å lese. Det er gjenkjennelser – ikke nødvendigvis konkrete gjenkjennelser av spesifikke hendelser, men gjenkjennelsen av den fortellende rammen, om livshistorien.

Videre fremholder han at biografen blir moralsk ansvarlig overfor leseren, for den historien, eller dne beretningen, biografen velger å holde frem. Noe er holdt tilbake, noe er sterkere betonet. Slike valg må ha en grunn. Denne grunnen er biografens drivkrefter. Biografen må ønske at leseren skal sitte igjen med noe. Dette «noe» er biografen medansvarlig for. Moralsk sett. For det er biografen som har valgt – og valgt bort. Biografien må selvsagt ha noe i seg som beveger leseren. Men for biografen er dette en moralsk balansegang.

Hamilton beskriver en kjent biograf, Lytton Strachey, som, i noe som var ment som noen enkeltstående konvensjonelle og ufarlige «studier» av mennesker i viktoriatiden, endte opp med et grundig dypdykk i viktoriansk kultur og samfunnsliv, hvor både dyder og laster ble eksponert. Hamilton fremholder dette, at biografen kan presentere og fremstille den biograferte når denne er «både på sitt beste og på sitt verste». Ærlighet. Å ikke legge noe mellom.

(i parentes bemerket griper jeg meg i å undres over det dilemmaet som nødvendigvis må oppstå mellom denne ærligheten og det Hamilton skriver foran, om biografens moralske ansvar….)

Selv om Hamilton fremholder ærlighet som viktig, holder han allikevel på viktigheten av å bevege leseren, og kanskje også på hvor viktig det kan være å tilføre noe nytt. Et annet bilde av den biograferte, enn hva leserne visste fra før, eller hva de tidligere antok om den biograferte. Men dette må naturligvis enten kunne belegges med kilder, eller i alle fall må biografen kunne stå inne for sin subjektive tolkning og analyse av materialet. Det må ikke bli sensasjonspreget og spekulativt.

Videre beskriver kapitlene hvilke valg biografen må gjøre etter hvert som arbeidet skrider frem. Det finnes kanskje rikholdige kilder. Hva av dette skal biografen velge å løfte frem og hva skal velges bort. Sentralt i slike valg står leserens behov: Hva trenger leseren å vite; hva trenger leseren ikke nødvendigvis å vite.

Hamilton betoner for øvrig igjen viktigheten av å tilføre noe nytt. Et annet bilde enn hva vi er vant til å høre (det vil si, lese) om den biograferte. Men det må være ærlig.

Han legger igjen vekt på viktigheten av seleksjon: hva velges og hva velges bort, av det materiale som forefinnes.

Til sist i kapitlet fremholder han igjen viktigheten av å beherske fortellerteknikk. Leserens motivasjon må drives av nysgjerrighet. Og spenning. Hamilton anbefaler å ikke være overtydelig i beretningen, men heller bevisst holde informasjon tilbake, nettopp for å holde spenningen og nysgjerrigheten ved like. Men når informasjon holdes tilbake, må biografen presentere det på et senere tidspunkt i beretningen. Det er «kontrakten» med leseren: Jeg leser videre fordi du har lovet å gi meg informasjonen senere i beretningen.

Sammendrag av Nigel Hamiltons «Researching your Subject»

(ca 2 sider)

Hamilton åpner kapitlet med å betone hvor viktig research er for den biografiske sjangeren. Han hevder at research er «optional» for andre disipliner innen for «kunsten», men derimot uunnværlig for biografen. I motsetning til fiksjonsforfatteren er biografens hovedformål å frembringe verifiserbar sannhet.

Han kontrasterer deretter biografen med historikeren, hvor han hevder at sistnevnte ikke er opptatt av mennesket, men av å belyse fenomen, hendelser, trender, for å forstå hvilke samfunnsmessige krefter som var driverne til hendelsene. Mens biografen derimot har et nærmest motsatt formål, hvor det er mennesket som belyses, og hvor fenomen, hendelser, trender, samfunnsmessige krefter, kan forstås som virkende på mennesket. For biografen er det ikke «saken», men mennesket som er i fokus.

Hamilton hevder videre at biografen og biografisk research drives av en nysgjerrighet rettet mot å forstå det individuelle mennesket og dets natur, og derved ikke rettet mot samfunnets og politikkens «upersonlige» drivkraft.

I disse første avsnittene nærmest banker han inn at det aldri er de samfunnsmessige drivkreftene, saken, hendelsen, som er biografens fokus, men mennesket, personen. Hamilton argumenterer overbevisende for sitt ståsted.

Som eksempel bruker han et maleri av Vermeer, med en kvinnelig modell, på en bakgrunn som illustrerer ulike kjennetegn ved samtiden – både politiske, militære og andre. Hva er interessant her? For historikeren er det konteksten. For biografen er det modellen. Hamilton spør «hvem var hun»? «er hun bakerens datter?», «står hun modell mot betaling»? «forventer maleren gjenytelser»? «hva er modellens livshistorie». En treffende illustrasjon på kontrasteringen av historiker (eller samfunnsforsker) og biograf.

(nå er ikke dette en analyse, så jeg lar være å kommentere Hamiltons utsagn og reflektere om disse, selv om jeg mener at han maler med bred pensel og at det han kontrasterer nok er mer nyansert enn det som fremgår i kapitlet; på den annen side har sikkert Hamilton villet forenkle og kontrastere for å «make a point»)

Hamilton beskriver videre biografens gjerning som «en oppdagelsesreise, ikke for biografen selv, men på vegne av andre». Han berører også andre temaer som alltid er viktig i forskning: unngå å lete etter «data» som støtter forforståelsen; vær åpen; let etter data som utfordrer forforståelsen.

Kontrasteringen mellom historiker og biograf er ikke over. Hamilton kontrasterer historikerens trening i å «oppnå distanse» til sitt forskningsobjekt, som en fordel, hvor nettopp viktigheten av objektivitet er internalisert, mens biografens ståsted er mer utfordrende, i det biografens grunnholdning nettopp er at distanse bør unngås. Distanse vanskeliggjør innsikt i mennesket som biograferes.

Videre fremholder Hamilton tre hensyn som viktige. Disse dreier seg om kilder. Det kan se ut til at han fremholder sekundærkilder den fremste, det vil si allerede publisert materiale om et menneske. Dernest primærkilder, det vil si upublisert materiale fra for eksempel personlige arkiver. Til sist muntlige bevis, altså intervjuer med personer som stod den biograferte nær – som altså også er upublisert materiale inntil det kommer på trykk.

Knyttet til kilder beskriver Hamilton en Oxford-berømthet som visstnok foraktet «reserachers» og primærkilder. Vedkommendes oppfatning var at den virkelige forskergjerningen var å tolke materialet, ikke å «finne det frem». Det kunne andre ta seg av.

(det kunne være fristende å kommentere dette også, spesielt i lys av at gjenfinning også innebærer tolkning, både i form av valget av det som letes frem og i form av formidlingen av det som er funnet, men nå er ikke dette en analyse, så….nei)

Hamilton selv erklærer at han verdsetter muntlige bevis; disse tjener riktignok ikke som «objektive bevis», men mer som «personlige vitnesbyrd». Her indikerer Hamilton at han verdsetter det narrative i kildematerialet. I tillegg, sier han, kan intervjuer med slike primærkilder som stod den biograferte nær, bidra til at biografen kan komme til å få tilgang til skriftlig kildemateriale som ingen har sett tidligere. Hamilton har altså en strategisk tilnærming til kildebruk.

Videre fortsetter Hamilton å kontrastere ulike kjente biografers tilnærming til kilder: noen foretrekker «objektive» kilder; andre verdsetter «subjektive» kilder mer.

Han tar igjen opp tråden med kildebruk og viser til at han tidligere var blitt anbefalt å skaffe seg en research assistant når han skulle fremskaffe kilder til en biografi. Hamilton nektet imidlertid dette, ettersom han anså at forskergjerningen var å være tett på kilder, ikke bare tolke det andre hadde funnet frem.

Så bruker Hamilton mange avsnitt på å berette historien om den britiske historikeren David Irving, som er kjent som «holocaustfornekter». Denne historien later det til at Hamilton beretter nettopp for å illustrere uredelighet i forskning, hvor nettopp Irving selv ble dømt for uredelighet samt for å ha produsert falske vitnesbyrd, etter først å ha stevnet en amerikansk historiker som betegnet Irvings egen forskning som uredelig.

(i kommentar bemerket: beretningen om Irving-saken var spennende og interessant lesning, men det er allikevel litt pussig at Hamilton, i en «lærebok» om biografi, nærmest inntar biografens rolle når han beskriver Irving….kan dette ha vært tilsiktet?)

(i tillegg bruker Hamilton mye plass, nærmest en tredjedel av kapitlet, på å beskrive både de økonomiske konsekvensene og andre konsekvenser for både den amerikanske forskeren og dennes forlegger, og jeg griper meg i å spørre meg selv om dette ikke er å introdusere nettopp det Hamilton selv mener at ikke skal være i fokus – nemlig den sterke betoningen av kontekst og ytre omstendigheter….)