Tore Pedersen                                                                                 Personlig essay, samling 2

 

[Strategi for skrivearbeidet, slik jeg har tolket pensumlitteraturen: først et forsøk på å skape en innledende stemning; utgangspunktet for essayet er et fenomen; deretter spørsmål; undring; forsøksvis belysning av fenomenet fra ulike perspektiver; veksling mellom steder; veksling mellom tider; veksling mellom mulige forklaringer; essayet skal ikke handle om den som skriver, men om skriverens undring over et fenomen; bruke seg selv og sine tanker i fenomenets tjeneste, uten at det er en selv som er i fokus; til sist ingen konklusjoner, kun oppsummerende undring]

 

[Min «bestilling»: Har jeg klart å inkorporere de essayistiske kjennetegnene i teksten? Er temaet av interesse uavhengig av skrivemåten? Er skrivemåten egnet til å skape interesse for temaet? ….. tanker og innspill vil både hjelpe meg til både å velge tematikk som det er interesse for samt å bruke de riktige tekstlige virkemidlene for tematikken…..]

 

Flere virkeligheter

 

Jeg vet ikke så mye om Bletchley Park, bare at dette var stedet som under andre verdenskrig skulle komme til å bli et av Storbritannias hemmelige våpen i kampen mot Tyskland. Jeg er ikke lokalkjent i området, og jeg er litt usikker på gangavstanden fra togstasjonen til Bletchley. Derfor har jeg valgt et altfor tidlig tog fra London, slik at jeg ikke risikerer å komme for sent til foredraget og den guidete turen gjennom museet. Dette tidlige toget har jeg valgt til tross for at jeg har med meg både mobil og nettbrett på reisen, og slik sett både kunne ha sjekket togets ankomsttid i rutetabellen på British Railways sine nettsider, samt også gangavstanden fra togstasjonen til Bletchley Park i Google Maps. Museets nettsider ville sannsynligvis også ha inneholdt veibeskrivelse for publikum, om jeg hadde sett nøye nok etter dette. I stedet tok jeg et tidlig tog fra London. Hvorfor, vet jeg ikke. Kanskje jeg er en av dem som finner den moderne teknologien påtrengende, fordi jeg er altfor tilgjengelig til alle døgnets tider? Fordi jeg aldri har fri? Kanskje jeg har en forestilling om at livet kunne vært annerledes hvis jeg ikke alltid hadde vært tilkoblet og tilgjengelig – og hatt tilgang til all verdens søkemotorer og oppslagsverk? Vel, uansett hvordan jeg er skrudd sammen, har jeg nå ankommet Bletchley veldig mye tidligere enn jeg hadde behøvd, så jeg har tilsvarende rikelig med tid før orienteringsforedraget og den etterfølgende guidete turen gjennom museet. Det er skyfritt og varmt og luftig utenfor museet. Ikke fuktig og trykkende, slik London ofte kan være, selv på på godværsdager. Så jeg setter meg på en benk og tar frem min medbragte flaske med smakstilsatt vann. Jordbær, smaker det. Svak jordbærsmak. Det er i grunnen deilig å sitte her ute i det gode været, i landlige og vakre omgivelser, i en slags engelsk hage, og drikke vann med jordbærsmak. Kanskje var det dette jeg ubevisst hadde planlagt for meg selv? At jeg uten å være klar over det, hadde skjønt at det ville komme til å være fint vær, og at det ville finnes et sted her ute, hvor jeg kunne sitte og nyte formiddagen, i selvvalgt stillhet?

Foredragsholderen er en kunnskapsrik mann. Han forteller at han selv har tjenestegjort innenfor noe som ligner på den virksomheten som ble drevet i Bletchley Park under krigen –altså innhenting og dekoding av radiosignaler og tapping av telefonsamtaler og slikt i statens tjeneste – men at han ble pensjonert i fjor og nå holder foredrag og guidete turer i museet, fordi han kjenner denne virksomheten godt. Han forteller en fascinerende historie om det arbeidet som ble drevet her: Tyskland hadde bygget en avansert kodemaskin som ble brukt til kommunikasjon mellom sentrale staber og de stridende avdelingene ute, både på land og i lufta samt på sjøen – og under. Maskinen bar navnet Enigma. Denne maskinen representerte et stort problem for Storbritannia, fordi de krypterte meldingene som ble sendt mellom de tyske avdelingene gjorde det umulig å avdekke når og hvor de tyske angrepene ville finne sted. Britene var opprådd i kampen mot fienden og noe måtte gjøres. Det var den unge matematikeren Alan Turing som skulle vise seg å bli sentral i arbeidet med å redde Storbritannia. Turing ble rekruttert til å arbeide ved Bletchley Park og arbeidet lenge med å konstruere en slags «antagonist-maskin», et «motstandsvåpen»: The Turing Bombe, som i samarbeid med menneskelig kunnskap og tekstanalyse ble i stand til å dekode de tyske meldingene. Derved fikk britene et betydelig informasjonsovertak, ved at de på forhånd kunne vite når og hvor de tyske angrepene ville finne sted.

Det jeg kom til å feste meg spesielt ved under foredraget og den guidete turen gjennom museet, var alle besøkendes særskilte oppmerksomhet om Enigma-maskinen og det jeg oppfattet som en tilsvarende fascinasjon for denne maskinen. Museet hadde utstilt utgaver av maskinen på flere steder og det var temmelig folksomt rundt maskinene. Det var kanskje ikke så rart. Maskinen representerer noe «skummelt» og vi har vel alle en viss fascinasjon for det som er skummelt, både når det gjelder preferanse for kinofilmer og lesing av nyheter i dagsavisene og på nett. Men det som slo meg var at selve «redningsmaskinen» – The Turing Bombe – ikke var gjenstand for noe særlig oppmerksomhet i det hele tatt. Det var altså den tyske krigsmaktens – det vil si fiendens – kodemaskin som tilsynelatende fikk den største oppmerksomheten i museet. Hvorfor var det slik? Hva var det som gjorde at de besøkende beundret og var så fascinert av et instrument som hadde bidratt til å skape så mye død og så mange lidelser for den allierte krigsmakten under andre verdenskrig? Mens det instrumentet som på mange måter representerte «redningen» nærmest ble forbigått (bokstavelig talt) i stillhet?

Dette inntrykket festet seg, og jeg tenker fortsatt på det med ujevne mellomrom. Ettersom krigshistorie ikke er mitt fagfelt, og jeg heller ikke har noen annen faglig tilnærming jeg kan bruke for å forstå dette fenomenet, måtte jeg la det ligge litt – men jeg glemte det ikke helt.

På mitt arbeidssted er vi senere så heldige å få utstilt en Enigma-maskin fra en historisk samling. Denne er plassert i en monter sentralt hos oss. Både ansatte, studenter og besøkende går forbi Enigma med ærefrykt. De stanser alltid opp. Stemningen er andektig. Dette er en historisk gjenstand. Det er ingen kopi. Alle vet at nettopp denne kodemaskinen også har vært brukt til kommunikasjon som del av stridshandlinger under andre verdenskrig. Og jeg tenker igjen: Hvorfor denne fascinasjonen for en maskin som var fiendens fremste middel til å kommunisere med stridende avdelinger om angrep både mot Norge og mot de allierte? Hvorfor ikke en tilsvarende beundring og fascinasjon for The Turing Bombe, som tross alt var den maskinen som var bidro til å forkorte krigen – og derved krigens lidelser? Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor. Hvorfor kunne vi ikke ha hatt en Turing Bombe utstilt? Men hvis Enigma allikevel var der, slik den var i Bletchley Park, ville vel oppmerksomheten allikevel vært på den, og ikke på the Turing Bombe.

Senere ble Bletchley Park gjort til «allmennkunnskap» gjennom filmen The Imitation Game. I denne filmen var det også et fokus på Enigma, men det var allikevel et tydeligere fokus på Alan Turing som menneske. Og på de betydelige utfordringene og anstrengelsene, både menneskelige og teknologiske, som ledet til utviklingen av The Turing Bombe. Selv om filmskaperne hadde sett noe annet – noe mer – enn bare Enigma, bar allikevel statusoppdateringene på sosiale medier preg av en beundring og fascinasjon for Enigma når folk fortalte at de hadde vært på kino og sett filmen. Hvorfor fortsatt Enigma? Hvorfor endte beretningen om mennesket Alan Turing, Bletchley Park og The Turing Bombe opp med igjen å dreie seg om Enigma – denne gåtefulle maskinen med det gåtefulle navnet? Instrumentet som var fiendens redskap? Jeg forstod fortsatt ikke hvorfor.

Så kom jeg en dag, helt uten videre, til å tenke på kristendommens symbol, Korset. Jeg kom til å tenke på at dette Korset kanskje hadde noe til felles med Enigma: Mens Enigma var fiendens instrument i krigen mot de allierte, var Korset også et instrument som ble brukt til tortur og drap i en annen tid. Et instrument som ble brukt mot han som skulle komme til å bli symbolet på kristendommen. Jesus bar korset på vei til Golgata og han døde på korset. Korset er altså et torturinstrument og et drapsinstrument. Men allikevel er Korset de kristnes symbol, og det brukes og tilbes av kristne over hele verden. Det brukes av mange andre også, for den saks skyld, om enn kanskje ikke med tilsvarende bevissthet eller med tilsvarende formål. Så vidt jeg vet er det ett unntak: Jehovas vitner tilber ikke Korset. Men etter hva jeg har hørt skyldes ikke at dette at de ikke tilber torturinstrumentet som sådan, men fordi de mener at Jesus ikke døde på et kors, men derimot ble naglet fast til en loddrett stake eller påle. Det kan altså se ut til at de har «valgt bort» korset som symbol fordi dette var det torturinstrumentet Jesus døde på, men fordi korset nettopp ikke var det instrumentet Jesus døde på.

Kanskje det er en sammenheng mellom Enigma og Korset? Eller kanskje ikke? I Enigmas tilfelle lurer jeg på om fenomenet skyldes en fascinasjon for det som er «skummelt» og «ondt», litt på samme måte som vi alle har en fascinasjon for politibiler, brannbiler, massemordere i filmer og grusomme nyheter (nyheter er riktignok et nøytralt begrep, men innholdet i nyhetene er sjelden lystige) på TV og i dagsavisene. Men når det gjelder korset, lurer jeg på om forklaringen kan være en annen. Altså ikke fascinasjon, men noe annet. Det ville jo være underlig om en hel trosbevegelse kollektivt skulle begynne å tilbe et torturinstrument på grunn av en beundring og fascinasjon for det onde? Nei, det må være noe annet når det gjelder korset. Kan det ha noe med tilgivelse å gjøre? Noe med å vende det andre kinn til? Noe med nåde? Noe med å allikevel elske det som ikke fortjener å bli elsket? Noe med å transformere det onde til noe godt?

Tanken dukker opp igjen når jeg besøker «The Ground Zero Memorial and Museum» i New York City. I selve museet er det et tydelig fokus på redningsfolkene og ofrene, og intet fokus på det som forårsaket lidelsene. Det var ingen terrorister og ingen våpen avbildet eller utstilt. Det nærmeste jeg kom, som kunne assosieres med de som utførte terroren eller deres instrumenter, var en del av det ene flyet. Jeg tror det var en del av en turbinmotor. Flyet var jo ikke konstruert for et terroranslag, og kunne derved vanskelig assosieres med de som utførte terroren. Så altså, intet om det som forårsaket lidelsen, og det slo meg at her inneholdt utstillingene minner om – og eiendeler fra – de som døde i anslaget. Både de som døde fordi de oppholdt seg i bygningene og de som døde i forsøket på å redde dem. Likeledes var det også ved Ground Zero, utenfor museet, der hvor de to bygningene hadde stått, intet som kunne assosieres med de som utførte terroren. Hele Ground Zero var et område som omkranset et minnesmerke – The Well of Tears – som besto av to store vannbrønner plassert der hvor bygningene hadde stått. Ned i disse brønnene strømmet det vann, lik en uendelig strøm av tårer. Derav navnet. Jeg kunne se inngraverte navn på de døde, på ulike plaketter og langs veggene, og det var også skrevet minnekort om og brev til de døde. Men igjen: Intet som kunne bringe tankene over på de som utførte terroren. Det samme så jeg senere samme år, på krigsminnesmerkene i Washington DC. Her er det intet som assosieres med fienden. Intet som kunne assosieres med de eller det som hadde forårsaket lidelse og død. Kun navneplaketter, håndskrevne lapper, meldinger og ytringer til ofrene. Minner om ofrene, og pågående «samtaler» med ofrene. Intet som kan assosieres med fienden. Ingen fascinasjon for gjenstander som bringer skade og død.

Hva er det som skiller disse minnesmerkene i USA fra Enigma og Korset. Er det størrelsen og omfanget? Eller er det kanskje fordi amerikanere tenker annerledes enn europeere? Eller er det bare jeg som blander sammen fenomen som slett ikke hører sammen? Det må være noe som skiller disse fenomenene, uten at jeg ennå klarer å se hva det er. Kanskje er det en forskjell mellom de konkrete historiske hendelsene som nødvendigvis må dokumenteres og kurateres på en «ordentlig måte» i en museal virksomhet (minnesmerkene) og de menneskelige prosesser (for eksempel å gjenskape korset) som i ikke på samme måte er gjenstand for bevisst styring og kontroll. I alle fall inngår museal virksomhet i en tradisjon og struktur som må forholde seg til noen spesifikke rammebetingelser, mens den kollektive menneskelige tanke påvirkes – kanskje eller kanskje ikke – av andre betingelser og derved er et menneskelig-kulturelt fenomen som er mindre kontrollerbart og derved lever sitt eget liv. Men var jeg religionshistoriker ville jeg kanskje oppdage at man på et helt bestemt tidspunkt, som følge av en helt spesifikk votering, vedtok at man skulle bruke korset som symbol….

Senere kom jeg til å undres over hvordan dette ville se ut i Auschwitz, minnesmerket etter konsentrasjonsleiren, som ligger utenfor byen Krakow i Polen. Jeg har aldri besøkt Auschwitz selv, så jeg vet ikke eksakt hva dette minnesmerket inneholder. Kanskje vil det inneholde minner om de menneskene som arbeidet under tvang, og som døde i konsentrasjonsleiren, men muligens vil det også inneholde de redskapene og torturinstrumentene – kanskje også drapsinstrumentene – som leiren bestod av. Men dette vet jeg jo ikke. Jeg er ikke sikker på om det finnes tilgjengelige svar på akkurat det jeg er ute etter å forstå, så jeg skulle gjerne vært og sett dette selv. Observert med egne øyne hvordan de besøkende forholder seg til det de ser og opplever i Auschwitz. Men det er klart: museal virksomhet og menneskelige tankeprosesser er ikke umiddelbart sammenlignbare.

Det jeg fortsatt undres over er allikevel: Hvorfor denne tilsynelatende beundringen og fascinasjonen for det onde i enkelte sammenhenger? Kristendommens symbol var opprinnelig et torturinstrument, mens den gåtefulle Enigma opprinnelig var den tyske krigsmaktens og derved fiendens kommunikasjonsmaskin. Begge er gjenstand for tilbedelse, om enn på hver sin måte. I motsetning til dette kan intet ved Ground Zero assosieres med fascinasjonen for det onde; der er det i hovedsak minner om alle de som døde, og alle de redningsmannskapene som døde i forsøke på å redde andre. Ingen fascinasjon for det onde. I Auschwitz vet jeg ikke hvordan dette henger sammen.

Så jeg undrer fortsatt på hva som kan være årsakene til disse tilsynelatende forskjellene: Har det onde en rolle her eller ikke? Finnes det en fascinasjon for det onde eller ikke? Eller dreier det seg egentlig om to forskjellige fenomen, uten at jeg forstår det? I det ene tilfellet et fenomen som kanskje kan kalles fascinasjon? Og i det andre tilfellet et annet fenomen som går betydelig dypere, som har kommet i stand for å skape mening med noe som egentlig ikke kan forstås. Som har kommet i stand for å utholde det uutholdelige? Jeg vet det fortsatt ikke.

Foreløpig er jeg altså overlatt til mine egne tanker. Jeg har tenkt i ulike retninger. Det finnes jo eksempler på at ord og uttrykk har blitt «overtatt», og meningen med dem «snudd», av de menneskene som opprinnelig var gjenstand for den krenkende effekten av de samme ordene og uttrykkene. Jeg har for eksempel selv observert både norske og amerikanske ungdommer med annen hudfarge enn meg selv, som med stolthet bruker uttrykk – som tidligere ble fremsatt som krenkende uttrykk overfor de samme menneskene – både om seg selv og om hverandre. På samme måte har jeg opplevd unge mennesker som med stolthet bruker uttrykk som tidligere var fremsatt i krenkende hensikt, nettopp for å ta «eierskap» til begrepet og for å understreke at menneskeverd ikke henger sammen med seksuelle preferanser (begrepet seksuelle preferanser er jo dessverre i seg selv en forferdelig reduksjon av menneskelighet), og at de andre ganger bruker uttrykket i sammenhenger hvor formålet med uttrykket er være nøytralt beskrivende.

Kanskje både Korset, Enigma og krenkende verbale uttrykk har noe å gjøre med å transformere noe ondt til noe godt? Noe med å ta eierskap? Noe med å beseire? Noe med å motsette seg urett ved å ta urettens symbol som sitt eget? Er det slik at Kristendommen, ved å ta som symbol det torturinstrumentet Jesus døde på, kan si: «Det onde er beseiret»? Eller: «Vi har erobret det ondes symbol og forandret det til noe godt». Kanskje kan en slik tolkning også gjelde for Enigma-fenomenet og krenkede verbale uttrykk, men den kan nok ikke brukes for å forstå minnesmerket på Ground Zero i New York og krigsminnesmerkene i Washington DC: Hvorfor har ikke disse minnesmerkene erobret det ondes symbol? Hva er det som avgjør om vi velger å erobre det onde, ved å ta det ondes symboler og transformere det til noe godt – og derved altså skape en ny virkelighetsforståelse – fremfor å gjengi virkeligheten som slik den har vært? Og slik den er? Eller i alle fall slik den kan tenkes å være uten samme inngripen og samme «transformasjon».

Dette er spørsmål jeg fortsatt undres over. Jeg har forsøkt å finne svar ved å gå frem på andre måter også. For eksempel har jeg forsøkt å komme nærmere dette fenomenet ved å forsøke å forstå et annet fenomen: det å henge trofeer på veggene i sitt hjem samt rasjonalet for å gjøre noe slikt. Hjorten, elgen, eller kanskje også et eksemplar fra en utrydningstruet art? Det er jo et fullt forståelig rasjonale bak forvaltningen og beskatningen av ulike dyrearter, i den hensikt å sikre nødvendig balanse i økosystemet, samt som ren matsanking, men jeg forstår ikke helt rasjonalet bak det å ta trofeer, stoppe de ut og stille dem frem: «Se på meg! Jeg har drept en elg! Jeg står over dyrene i næringskjeden!» Kan dette ha noe å gjøre med beseiring? Kanskje, men det kan da vel ikke være det onde som er beseiret? I alle fall ikke når det gjelder hjorten eller elgen? Nei, trofeer må appellere til noe mer grunnleggende primitivt og «ikke-menneskelig», på samme måte som når man i andre kulturer har drept sine fiender for deretter å henge hodene deres opp på påler – til skrekk og advarsel. Noe som har å gjøre med å skape frykt. Dette er noe annet enn å omgjøre et torturinstrument som korset til noe som er godt. Eller kanskje ikke? Kanskje betrakter jeg fenomenet ut fra den kulturen jeg selv er den del av, fullstendig blind for at mennesker i andre eller tidligere kulturer kan ha hatt et annet rasjonale? Kanskje er korset blitt et symbol nettopp for å minne oss om at vi alltid skal være i lidelsen? Og hvorfor ikke? Da generalene kom tilbake til Roma etter suksessrike felttog og ble kjørt med vogn på sin seiersrunde, var det jo etter sigende en soldat som stod bak dem i vognen og hvisket noe i øret deres: «Memento Mori – Husk at du skal dø», i betydningen «selv om du føler deg udødelig nå, er du det ikke». I så fall må en slik bevissthet om lidelse ha blitt glemt i vår tid, hvor lidelse ikke er noe «normalt» og hvor man i alle fall ikke skal være i lidelsen. Jeg tror at bevissthet om lidelse henger sammen med ydmykhet, og ydmykhet er ganske uvanlig i våre dager.

Det har ikke vært direkte vellykket å forsøke å innlede til en samtale om spørsmål som dette ved lunsjbordet – eller i en hvilken som helst annen sammenheng, for den saks skyld – så jeg er overlatt til meg selv når jeg grunner over disse tingene. Men jeg skulle gjerne jeg kunne forstått litt mer om hva som leder til at noen fenomen aksepteres, men andre må beseires, at noen virkeligheter kan dokumenteres uendret, mens andre virkeligheter må skapes. Og hva er det som er bestemmende for at enkelte hendelser blir forstått og tolket mer eller mindre «som de er», mens andre hendelser må gjenskapes og «erobres» som symboler, for kanskje å etablere mening eller gjenopprette en slags orden, der hvor mening og orden ikke er tilstede?

Selv tror jeg at jeg er mer egnet til å vise frem den sosiale virkeligheten som «objektivt» eller «intersubjektivt» sett finnes, og derved kan avdekkes, og at andre er bedre rustet enn meg til å tolke og skape mening i den virkeligheten som er avdekket, men som i tillegg må forstås.