Dagboken

Deler av min jobb går ut på å undersøke likheter og forskjeller mellom hva mennesker tenker og hva mennesker gjør. Altså likheter og forskjeller mellom kognisjon og adferd. Både hva folk tenker om det de gjør, og det de faktisk gjør, både i fremtid, nåtid og fortid. Det jeg undersøker er altså forventninger, opplevelser og minner. For en og samme person. Om ett og samme fenomen.

Noen ganger undersøker jeg hva folk tenker akkurat nå, om noe de kommer til å oppleve i fremtiden. Eller jeg undersøker hva de tenker nå, om noe de opplever akkurat nå. Andre ganger hva de tenker akkurat nå, om noe de har opplevd tidligere. Som oftest er jeg interessert i alt dette sett i sammenheng; først forventningene til en fremtidig opplevelse, deretter den faktiske opplevelsen, og senere minnet om den samme opplevelsen.

Ofte finner jeg at folk forventer én ting, opplever noe annet, og har et minne som er annerledes enn både forventningen og opplevelsen. Sagt med andre ord: prospektiv, introspektiv og retrospektiv undersøkelse av noe man egentlig skulle tenke at er én og samme opplevelse, kommer faktisk til uttrykk som tre ulike fenomen.

Til min glede og overraskelse oppdaget jeg på siste samling at biografen bruker metoder som ligner på de metodene jeg selv bruker: Når jeg vil undersøke hvordan folk opplever et fenomen akkurat nå, kan jeg spørre i nåtid og få ganske pålitelige svar. Introspeksjon fungerer vanligvis bra, slik sett. Men når jeg vil undersøke hvordan folks opplevelse av et fenomen faktisk var på et tidspunkt tidligere, akkurat da, den gangen det skjedde, hjelper det ikke alltid å spørre retrospektivt. Da vil jeg kanskje få tilgang til en konstruksjon, altså hvordan personen i dag forstår seg selv og sin egen opplevelse.

Jeg mener ikke å si at en slik konstruksjon ikke er verdifull, for det er den. Men den er verdifull som et retrospektivt narrativ og ikke som en gjengivelse av hva personen faktisk opplevde der og da, den gangen det skjedde. Et slikt narrativ er ofte viktig, men ikke alltid. Ikke alt er konstruksjoner. Eller, hvis alt faktisk er konstruksjoner, er det i alle fall en forskjell på introspektiv og retrospektiv konstruksjon.

Biografen vet også at folks minner kan være upålitelige. Biografen kjenner også til forskjellen på introspektive og retrospektive konstruksjoner. Hun vet at hun kan komme til å få tilgang til et minne som ikke nødvendigvis er representativt for hvordan noe faktisk ble opplevd der og da, den gangen det skjedde. Hun anerkjenner selvsagt dette minnet som del av et viktig narrativ, og at et slikt narrativ selvsagt både er interessant og verdifullt. Men akkurat nå i skriveprosessen ønsker hun også å få tilgang til «hvordan det faktisk ble opplevd» — der og da.

Det er her dagboken kommer inn. Dagboken er verdifull. Den korrigerer for et potensielt upålitelig minne. Dersom den gir tilgang til et narrativ, gir den i alle fall tilgang til et introspektiv narrativ. Det som skjedde der og da. Det kan være nettopp dette biografen leter etter akkurat nå. Dagboken er viktig. For biografen er både biograf og kognisjons- og adferdsforsker.

Sammendrag av Nigel Hamiltons «The shape of a Life»

(ca 2 sider)

Hamilton åpner kapitlet med å kontrastere de ulike biografiske formatene mot hverandre: når du går i gang med en biografi, skal den være et essay, en monografi, en psykoanalytisk studie, en kritisk biografi, et uttømmende portrett, eller et kompositt portrett av den biograferte og den kretsen vedkommende beveget seg i? Dette må biografen ha en formening om.

Når beskriver disse formatene, og samtidig gir det råd å ha en formening om dette, er det nettopp fordi, sier han, at biografen må kunne redegjøre for dette overfor en forelegger. Ellers vil ikke forleggeren være interessert.

Han kontrasterer også «markedets» forventninger til en biografi: en autorisert biograf som har eksklusiv tilgang til et omfattende kildemateriale forventes å skrive en «lengre» og detaljert biografi; en biograf som skal skrive om et menneske som allerede er kjent, kan velge å skrive kortere, samt velge ut en «agenda» – kanskje hente frem enkelte aspekter ved dennes liv som ikke har vært så godt kjent.

Hamilton skiller også mellom biografier som er «generelle» og «brede», det vil si som skal treffe et allment interessert publikum, og som tar for seg «bredden av livet», og biografier som er «spesialiserte», hvor det som eksempel på sistnevnte hentes frem en biografi som tok for seg vennskapet, relasjonen, mellom den biograferte og dennes nære og personlige forbindelse, gjennom studier av korrespondansen, brevvekslingen, mellom disse.

Videre gir han råd om skriveprosessen: Det er ikke slik at research gjøres først og at man deretter setter seg ned og skriver; det er viktig å begynne å skrive samtidig som man gjør research. Biografisk skriving er ikke en prosess hvor de ulike stegene følger etter hverandre, men mer en iterativ, syklisk, prosess hvor en «tar et par steg tilbake» og nøster seg fremover igjen.

Så legger han stor vekt på hvordan biografien designes. Han hevder at en biografi må ha en form for «arkitektur». Her er det flere elementer som er viktige, blant annet at biografien må ha et design og deretter en komposisjon. Hovedmomenter i designet er det Hamilton kaller The Life-Line, hvor fødsel, barndom, skolegang, lærlingetid, yrkesliv, relasjoner, alderdom (og eventuelt) død, beskrives.

Dernest må biografien ha et plott. Her trekker han inn elementer fra fictional narrative, og beskriver fortellende elementer som «funker», for eksempel «konflikt», som kan danne en ramme for beretningen. I følge Hamilton er det syv «arketypiske» plots: overcoming the monster; rags to riches; the quest; voyage and return; comedy; tragedy; og rebirth. Han erklærer det videre som et stort tap at så mange biografier på slutten av de tyvende århundre hadde forlatt slike velfungerende plots for å drive frem en beretning. Her fremholder Hamilton at biografen gjør lurt i å benytte seg av de samme litterære og fortellende virkemidlene som fiksjonslitteraturen bruker.

Hamilton ser ut til å anbefale at en biografi først og fremst bør betjene seg av fortellingens struktur. Som han sier: alle har en livshistorie, alle kan gjenkjenne andre livshistorier, det er livshistorier, beretninger, som gjør at leseren ønsker å fortsette å lese. Det er gjenkjennelser – ikke nødvendigvis konkrete gjenkjennelser av spesifikke hendelser, men gjenkjennelsen av den fortellende rammen, om livshistorien.

Videre fremholder han at biografen blir moralsk ansvarlig overfor leseren, for den historien, eller dne beretningen, biografen velger å holde frem. Noe er holdt tilbake, noe er sterkere betonet. Slike valg må ha en grunn. Denne grunnen er biografens drivkrefter. Biografen må ønske at leseren skal sitte igjen med noe. Dette «noe» er biografen medansvarlig for. Moralsk sett. For det er biografen som har valgt – og valgt bort. Biografien må selvsagt ha noe i seg som beveger leseren. Men for biografen er dette en moralsk balansegang.

Hamilton beskriver en kjent biograf, Lytton Strachey, som, i noe som var ment som noen enkeltstående konvensjonelle og ufarlige «studier» av mennesker i viktoriatiden, endte opp med et grundig dypdykk i viktoriansk kultur og samfunnsliv, hvor både dyder og laster ble eksponert. Hamilton fremholder dette, at biografen kan presentere og fremstille den biograferte når denne er «både på sitt beste og på sitt verste». Ærlighet. Å ikke legge noe mellom.

(i parentes bemerket griper jeg meg i å undres over det dilemmaet som nødvendigvis må oppstå mellom denne ærligheten og det Hamilton skriver foran, om biografens moralske ansvar….)

Selv om Hamilton fremholder ærlighet som viktig, holder han allikevel på viktigheten av å bevege leseren, og kanskje også på hvor viktig det kan være å tilføre noe nytt. Et annet bilde av den biograferte, enn hva leserne visste fra før, eller hva de tidligere antok om den biograferte. Men dette må naturligvis enten kunne belegges med kilder, eller i alle fall må biografen kunne stå inne for sin subjektive tolkning og analyse av materialet. Det må ikke bli sensasjonspreget og spekulativt.

Videre beskriver kapitlene hvilke valg biografen må gjøre etter hvert som arbeidet skrider frem. Det finnes kanskje rikholdige kilder. Hva av dette skal biografen velge å løfte frem og hva skal velges bort. Sentralt i slike valg står leserens behov: Hva trenger leseren å vite; hva trenger leseren ikke nødvendigvis å vite.

Hamilton betoner for øvrig igjen viktigheten av å tilføre noe nytt. Et annet bilde enn hva vi er vant til å høre (det vil si, lese) om den biograferte. Men det må være ærlig.

Han legger igjen vekt på viktigheten av seleksjon: hva velges og hva velges bort, av det materiale som forefinnes.

Til sist i kapitlet fremholder han igjen viktigheten av å beherske fortellerteknikk. Leserens motivasjon må drives av nysgjerrighet. Og spenning. Hamilton anbefaler å ikke være overtydelig i beretningen, men heller bevisst holde informasjon tilbake, nettopp for å holde spenningen og nysgjerrigheten ved like. Men når informasjon holdes tilbake, må biografen presentere det på et senere tidspunkt i beretningen. Det er «kontrakten» med leseren: Jeg leser videre fordi du har lovet å gi meg informasjonen senere i beretningen.

Sammendrag av Nigel Hamiltons «Researching your Subject»

(ca 2 sider)

Hamilton åpner kapitlet med å betone hvor viktig research er for den biografiske sjangeren. Han hevder at research er «optional» for andre disipliner innen for «kunsten», men derimot uunnværlig for biografen. I motsetning til fiksjonsforfatteren er biografens hovedformål å frembringe verifiserbar sannhet.

Han kontrasterer deretter biografen med historikeren, hvor han hevder at sistnevnte ikke er opptatt av mennesket, men av å belyse fenomen, hendelser, trender, for å forstå hvilke samfunnsmessige krefter som var driverne til hendelsene. Mens biografen derimot har et nærmest motsatt formål, hvor det er mennesket som belyses, og hvor fenomen, hendelser, trender, samfunnsmessige krefter, kan forstås som virkende på mennesket. For biografen er det ikke «saken», men mennesket som er i fokus.

Hamilton hevder videre at biografen og biografisk research drives av en nysgjerrighet rettet mot å forstå det individuelle mennesket og dets natur, og derved ikke rettet mot samfunnets og politikkens «upersonlige» drivkraft.

I disse første avsnittene nærmest banker han inn at det aldri er de samfunnsmessige drivkreftene, saken, hendelsen, som er biografens fokus, men mennesket, personen. Hamilton argumenterer overbevisende for sitt ståsted.

Som eksempel bruker han et maleri av Vermeer, med en kvinnelig modell, på en bakgrunn som illustrerer ulike kjennetegn ved samtiden – både politiske, militære og andre. Hva er interessant her? For historikeren er det konteksten. For biografen er det modellen. Hamilton spør «hvem var hun»? «er hun bakerens datter?», «står hun modell mot betaling»? «forventer maleren gjenytelser»? «hva er modellens livshistorie». En treffende illustrasjon på kontrasteringen av historiker (eller samfunnsforsker) og biograf.

(nå er ikke dette en analyse, så jeg lar være å kommentere Hamiltons utsagn og reflektere om disse, selv om jeg mener at han maler med bred pensel og at det han kontrasterer nok er mer nyansert enn det som fremgår i kapitlet; på den annen side har sikkert Hamilton villet forenkle og kontrastere for å «make a point»)

Hamilton beskriver videre biografens gjerning som «en oppdagelsesreise, ikke for biografen selv, men på vegne av andre». Han berører også andre temaer som alltid er viktig i forskning: unngå å lete etter «data» som støtter forforståelsen; vær åpen; let etter data som utfordrer forforståelsen.

Kontrasteringen mellom historiker og biograf er ikke over. Hamilton kontrasterer historikerens trening i å «oppnå distanse» til sitt forskningsobjekt, som en fordel, hvor nettopp viktigheten av objektivitet er internalisert, mens biografens ståsted er mer utfordrende, i det biografens grunnholdning nettopp er at distanse bør unngås. Distanse vanskeliggjør innsikt i mennesket som biograferes.

Videre fremholder Hamilton tre hensyn som viktige. Disse dreier seg om kilder. Det kan se ut til at han fremholder sekundærkilder den fremste, det vil si allerede publisert materiale om et menneske. Dernest primærkilder, det vil si upublisert materiale fra for eksempel personlige arkiver. Til sist muntlige bevis, altså intervjuer med personer som stod den biograferte nær – som altså også er upublisert materiale inntil det kommer på trykk.

Knyttet til kilder beskriver Hamilton en Oxford-berømthet som visstnok foraktet «reserachers» og primærkilder. Vedkommendes oppfatning var at den virkelige forskergjerningen var å tolke materialet, ikke å «finne det frem». Det kunne andre ta seg av.

(det kunne være fristende å kommentere dette også, spesielt i lys av at gjenfinning også innebærer tolkning, både i form av valget av det som letes frem og i form av formidlingen av det som er funnet, men nå er ikke dette en analyse, så….nei)

Hamilton selv erklærer at han verdsetter muntlige bevis; disse tjener riktignok ikke som «objektive bevis», men mer som «personlige vitnesbyrd». Her indikerer Hamilton at han verdsetter det narrative i kildematerialet. I tillegg, sier han, kan intervjuer med slike primærkilder som stod den biograferte nær, bidra til at biografen kan komme til å få tilgang til skriftlig kildemateriale som ingen har sett tidligere. Hamilton har altså en strategisk tilnærming til kildebruk.

Videre fortsetter Hamilton å kontrastere ulike kjente biografers tilnærming til kilder: noen foretrekker «objektive» kilder; andre verdsetter «subjektive» kilder mer.

Han tar igjen opp tråden med kildebruk og viser til at han tidligere var blitt anbefalt å skaffe seg en research assistant når han skulle fremskaffe kilder til en biografi. Hamilton nektet imidlertid dette, ettersom han anså at forskergjerningen var å være tett på kilder, ikke bare tolke det andre hadde funnet frem.

Så bruker Hamilton mange avsnitt på å berette historien om den britiske historikeren David Irving, som er kjent som «holocaustfornekter». Denne historien later det til at Hamilton beretter nettopp for å illustrere uredelighet i forskning, hvor nettopp Irving selv ble dømt for uredelighet samt for å ha produsert falske vitnesbyrd, etter først å ha stevnet en amerikansk historiker som betegnet Irvings egen forskning som uredelig.

(i kommentar bemerket: beretningen om Irving-saken var spennende og interessant lesning, men det er allikevel litt pussig at Hamilton, i en «lærebok» om biografi, nærmest inntar biografens rolle når han beskriver Irving….kan dette ha vært tilsiktet?)

(i tillegg bruker Hamilton mye plass, nærmest en tredjedel av kapitlet, på å beskrive både de økonomiske konsekvensene og andre konsekvenser for både den amerikanske forskeren og dennes forlegger, og jeg griper meg i å spørre meg selv om dette ikke er å introdusere nettopp det Hamilton selv mener at ikke skal være i fokus – nemlig den sterke betoningen av kontekst og ytre omstendigheter….)