Tore Pedersen, skriveoppgave samling 3, analyse av biografisk tekst

 

FAGLOGG

 

Denne gangen har jeg stått fullstendig fast med hensyn til hva slags biografisk eller selvbiografisk tekst jeg skal analysere som samlingens skriveoppgave samt i hvilket perspektiv jeg skal analysere teksten. Derfor har det blitt slik at fagloggen denne gangen blir en «bekjennelse» av de tankevandringene jeg har foretatt mens jeg ikke har klart å bestemme meg for hva og hvordan jeg vil prøve å skrive denne oppgaven. I tillegg er fagloggen veldig kort, i likhet med den etterfølgende teksten, som også er like kort – begge har drøyt 1500 ord hver, slik de står nå. Det jeg prøver å si, er at oppgaven ikke er ferdig, men fortsatt under arbeid. Det jeg først og fremst kunne tenkt meg en tilbakemelding fra gruppa på denne gang, dreier seg ikke om fagloggen eller teksten på «skrivenivå» (og jeg har heller ikke behov for kommentarer om at både loggen og teksten er veldig korte og ufullstendige; det vet jeg så altfor godt selv 😉 dette var et blunkefjes, som dere skjønner). Det jeg ønsker tilbakemelding på, er om den ideen jeg skal forsøke å forklare dere nå, har noe verdi som et forsøksvis pedagogisk grep om en analyse av biografiske tekster. Les bare videre, så vil dere forstå hvordan jeg har tenkt.

 

Min første tanke, etter betydelig famling (og fomling), var at jeg skulle forsøke å analysere en større biografisk tekst i lys av de sjangertaksonomiene pensumet vårt beskriver. Jeg syntes særlig at Egelands sjangergjennomgang og –taksonomi var veldig nyttig, så jeg ville derfor ta utgangspunkt i Egelands beskrivelser, supplert med andre deler av pensum for å forsøke å oppnå den sedvanlige dynamikken (X sier slik, mens Y sier sånn; jeg tolker at….osv) i den kritiske drøftingen av teksten i lys av pensumlitteraturen. Tanken var dermed (Aslaug: right?) å analysere en biografi om Isaac Newton og lete etter biografiske (under)sjangerkjennetegn i teksten og si noe klokt om disse kjennetegnene i lys av Egelands taksonomi og øvrig pensum. Grunnen til at jeg ville velge Newton, var at hans liv og virke er vevet så tett sammen med det temaet som nettopp er min interesse, nemlig vitenskapsfilosofi eller «kunnskap om kunnskap». Men etter å ha fundert mer på dette, innså jeg at det ville bli altfor mye arbeid å skulle finlese en hel biografi på flere hundre sider og finne «spor» etter de ulike (under)sjangerkjennetegnene i hele teksten. Jeg mener fortsatt at det ville vært veldig spennende hvis jeg skulle komme til å oppdage spor i en angivelig vitenskapelig anlagt biografi som trakk teksten i andre retninger, for eksempel hvis biografen «tok seg friheter» med hensyn til å skrive ting som «gikk utover» den rent vitenskapelige. Det ville jo vært en fin indikasjon på at selv vitenskapelige biografer bruker litterære virkemidler for å formidle et liv. Eller eventuelt at en vitenskapelig biografi ikke kun er vitenskapelig, men kanskje er mer tolkningsbasert enn man kanskje kunne forestille seg. Men det å skulle gå løs på en biografisk tekst med dette for øye, ville selvsagt bli en for krevende oppgave for å skrive en analyse på under 3000 ord; tekstutvalget for analysen ville blitt for opplagt selektiv og jeg ville ha hatt problemer med å argumentere for hvorfor jeg hadde valgt å ta med akkurat «disse» delene og ikke andre deler av teksten.

 

Min andre tanke var at jeg kanskje kunne analysere biografiens «blurbs» samt forord og eventuelt andre omtaler. En analyse av slike paratekster kunne vært interessant for å se hvordan andre enn forfatteren selv (f eks forlaget, inviterte fremsnakkere, journalister, bloggere etc) beskrev biografien. Kanskje ville jeg her finne spor som jeg kunne se i lys av Egelands sjangertaksonomi. Men etter å ha tenkt litt på dette, ble jeg usikker på om en slik tilnærming ville være å «snike meg utenom» oppgaven; det skulle jo være en analyse av en (selv)biografisk tekst og ikke analyse av en paratekst. Jeg la derfor fra meg denne tanken også.

 

Etter en stund kom jeg til å tenke på at jeg jo faktisk har (skum)lest flere biografier (kanskje seks eller syv stykker) om Newton og at hver enkelt av disse biografiene, slik jeg litt «lett» og umiddelbart tolker dem, strategisk og overordnet kan passe inn i Egelands (og andres) sjangertaksonomi(er). Én biografi kobler for eksempel Newtons interesser og virke mot frimureriet. Dette passer godt inn i Egelands «spesialiserte biografi». To andre biografier tar spesifikt for seg Newtons interesse for alkymi og religion. Disse passer også inn i den spesialiserte biografien. For øvrig kan minst en av disse også vitne om at biografen har strukket den biografiske beretningen betydelig lenger enn det kildene egentlig tillater, selv om det kanskje ikke er rettferdig å bruke merkelappen «spekulativ». Ytterligere tre biografier kan beskrive som vitenskapelige, i den forstand at de har hatt som prosjekt å beskrive hele mennesket Isac Newton – både hans vitenskapelige, alkymiske og religiøse virke – samtidig som de tenderer til å være psykoanalytisk preget i det de foregir å «forstå» hvilke «krefter» som virket i Newtons sinn. Med tanke på at Newton levde for mer enn 300 år siden, er det for meg uvisst hvordan Newtons (få) publiserte arbeider og hans (mange) upubliserte arbeider kan løsrives fra den konteksten de oppstod i og brukes som vitnesbyrd om hva slags menneske Newton virkelig var. Newton blir tidvis beskrevet som genial, tidvis som nevrotisk og tidvis som mistenksom og nærmest paranoid. Et ensomt og svært dedikert menneske som arbeidet både dag og natt ser ut til å være en fellesnevner som flere biografer har bitt seg merke i. Jeg er uvisst på i hvilken grad primærkildene er opphav til dette eller hvorvidt de ulike biografene har «lånt» materiale fra hverandre. Flere biografer ser for eksempel ut til å ha referert mye til Richard Westfall, som i 1980 publiserte den biografien som i dag står som den mest autoritative: «Never at Rest», en tittel som beskriver både Newton som et rastløst og evig arbeidende menneske, samt også hans arbeid med å forstå planetenes bevegelser, som nettopp også var «aldri i ro». En svært god tittel, synes jeg. Ytterligere en kandidat til lista er en kriminalroman med biografiske trekk: «Dark Matter: the private life of Sir Isaac Newton», skrevet av forfatteren Philip Kerr. Selv om dette er en uttalt roman (forsiden sier: a novel), benytter forfatteren seg av kjente opplysninger om Isaac Newton, som for eksempel hans utseende og hans siste offisielle stilling som «Englands myntmester», og vever dette sammen med fiktive hendelser til en kriminalroman. Dette er et eksempel på at ikke bare vitenskapelig anlagte biografier benytter litterære virkemidler, men at også forfattere av fiksjonslitteratur vever virkelige mennesker og faktiske hendelser inn i fiksjonen.

 

Men altså, for å komme videre med tankespinneriet: Hva om jeg så disse biografiene i et overordnet og strategisk perspektiv og forsøke å se den enkelte biografs «biografi-prosjekt» i lys av Egelands (og andres) sjangertaksonomi(er)? En fordel ved en slik tilnærming ville være å kunne gjøre en mer «holistisk» (i mangel av et bedre ord) analyse av det enkelte biografi-prosjekt. En slik holistisk tilnærming ville allikevel forutsatt at jeg måtte velge ut tekstpassasjer som var representative, men hvis jeg gjorde dette på en etterrettelig måte og opererte med god dokumentasjon, slik at leseren kunne gjenfinne biografiene og gjøre sin egen vurdering av hvorvidt de utvalgte passasjene virkelig var representative for biografien, ville mine analyser kunne imøtegås og kritiseres av andre – selv om de tekstpassasjene som kom til uttrykk gjennom analysene kun var en mindre seleksjon eller et mindre ekstrakt.

 

Ytterligere en tanke som slo meg, var at en slik tilnærming kanskje kunne tjene som en introduksjon til begrepet «sjangertaksonomi». Ved å benytte eksisterende biografier kunne jeg vise leseren ikke bare hvordan disse tekstene kunne forstås i lys av sjangertaksonomiene, men også – eller kanskje mer – hvordan selve konseptet sjangertaksonomi kunne forstås ved å bruke ulike biografier som samme liv som eksempeltekster. Jeg tror at en slik tilnærming kunne være et godt pedagogisk grep som kunne tjene både tekstene som sådan og samtidig bidra til at leseren får et kort innblikk i «biografivitenskapen». Dette grepet har tidligere vært anvendt med svært vellykkede resultater – hvis jeg skal ta utgangspunkt i mine egne opplevelser. For eksempel har Henrik Langeland foretatt det samme pedagogiske grepet ved å skrive om «fortellerkunst» og bruke Per Pettersons «Ut å stjæle hester» som eksempeltekst. Leseren får kunnskap både om fortellerkunsten og Per Pettersons roman. Tilsvarende har en britisk forsker ved navn Andy Field skrevet en både morsom og informativ bok om statistikk ved å ta utgangspunkt i et konkret statistikkverktøy (SPSS). Leseren får kunnskap både om statistikk (som i seg selv er vanskelig å lære) og om statistikkverktøyet. I boken «Discovering statistics using SPSS» hekter Field kunnskap om statistikk på kjente hverdagslige fenomen som leseren kjenner seg igjen i. I stedet for å skrive «innadvendt», slik mange metodebok-forfattere gjør – og i særdeleshet forfattere av statistikkbøker, selv om bøkene innholdsmessig faktisk er veldig gode – hekter man i stedet vanskelig tilgjengelig stoff på «historier». Marit Norunns etterlysning av «julenissen» i min forrige tekst kan også tjene som et godt eksempel på at leseren ønsker noe kjent å knytte det nye og ukjente (og vanskelig tilgjengelige) stoffet på.

 

Så det var dette jeg tenkte å gjøre et forsøk på.

 

Dessverre har jeg brukt altfor mye tid – og faktisk også ulovlig mye tid, tatt i betraktning at teksten skulle ha vært ferdig allerede – på å finne «sporet» i den analysen jeg skal skrive. Følgelig har jeg ingen egentlig tekst å presentere i dag – kun mine tanker om hvordan jeg kan legge opp løpet. På den annen side ser jeg at for eksempel Guro har valgt samme strategi tidligere – ved å redegjøre for strategisk tilnærming til oppgaven – og diskusjonene rundt dette har vært veldig interessante og nyttige, synes jeg. Så nå forsøker jeg meg på det samme. Selv om gruppa egentlig ikke har noen ordentlig tekst fra meg å lese på denne gangen, håper jeg allikevel at jeg kan få noen innspill på min tilnærming til oppgaven. Er jeg helt på bærtur, eller kan dette ha noe for seg? Jeg er helt klar over at 3000 ord ikke er tilstrekkelig for et slikt prosjekt, men jeg tenkte at jeg kanskje kunne lage en kort og litt overordnet fremstilling frem mot eksamen – som jeg eventuelt kan bruke som inspirasjon for senere tekster. Jeg tenker altså på det «pedagogiske» grepet jeg har skissert ovenfor. Skulle dere ikke ha noen kommentarer eller råd til meg, men snarere spørsmål, er jeg veldig glad for å få spørsmål om dette også. Spørsmålene vil også gi meg nyttig input for enten å jobbe videre med teksten – eller skrinlegge dette og forsøke på en annen tilnærming.

 

Så til den (flaut) korte teksten, som egentlig ikke er noen tekst, men kun en skisse (neste side):

TEKST

 

Philip Kerr. «Dark Matter: The private life of Sir Isaac Newton». A novel. Altså utgir boken seg ikke for å være en biografi. Men allikevel en kriminalroman med biografiske trekk og faktiske historiske hendelser vevet inn i historien. En allvitende forteller som er Newtons angivelige assistent ved The Royal Mint. Fiksjon, men altså med mye fakta vevet inn i romanen. Blant annet om Newtons utseende og måte å snakke på. Sikkert basert på portretter av Newton samt andre biografier og andre åpne kilder. Hovedfortellingen er Newton og assistentens jakt på falskmyntnere i The Royal Mint i The Tower of London, hvor Newton var øverste sjef i siste fase av sin karriere. Intet noteapparat. En blanding av portrett med faktiske og til dels sanne opplysninger, og kriminalroman som er fullstendig fiktiv. Ettersom dette er en blanding av ren fiksjon og samtidig korrekte biografiske opplysninger, kan den kategoriseres i Egelands taksnomoi som XXXXX. Philip Kerr er forfatter av flere historiske kriminalromaner.

 

James Gleick. «Isaac Newton». Ingen undertittel som indikerer at dette er en biografi, men det er sannsynligvis implisitt. En kort og lettlest biografi, til tross for at tematikken er vanskelig tilgjengelig. Men James Gleick er forfatter og vitenskapshistoriker som har lykkes godt med å beskrive komplekse fenomen i tidligere utgivelser. Omfattende noteapparat. Forfatteren oppgir også hvilke kilder han har arbeidet etter. Først og fremst står han i takknemlighetsgjeld til Richard Westfall, som var den autoritative Newton-biografen 1980. Gleicks biografi har fokus på Newton som menneske og vitenskapsperson. Men først og fremst på Newtons arbeid. Allikevel, Ensomhet. Geni som ingen forstår. Spørsmålet er om boken handler om et tema hvor inngangen er biografisk eller om det er en biografi som av naturlige årsaker også tar for seg de temaene den biograferte arbeidet med. Forfatteren skriver allvitende om Newton og hva han følte, tenkte og opplevde. Derved har biografien visse trekk som kan kategoriseres i Egelands taksonomi som XX.

 

Richard Westfall. «The Life of Isaac Newton». En forkortet versjon utgitt 1993 av Westfalls tidligere omfattende biografi fra 1980. I denne utgaven er noteapparatet fjernet og har blitt erstattet av et bibliographical essay som over kun et par sider beretter om hvilke hovedverk biografen har benyttet seg av. Denne biografien presenteres som en kondensert tekst, basert på Westfalls autoritative biografi fra 1980, Never at Rest. Forfatteren presenterer både den forkortede biografien og det korte bibliografiske essayet som kondensert, og henviser de leserne som ønsker mer fordypning, til sin biografi Never at Rest.

 

Alain Bauer. «Isaac Newton’s Freemasonry». The alchemy of science and mysticism. Bauers prosjekt er å knytte Isaac Newton opp mot frimureriet, ved å vise til at både Newton og mange av hans samtidige var opptatt av kombinasjonen religion og vitenskap, på samme måte som forvalterne av «den gamle visdommen», altså fra den tiden før religion og vitenskap skilte lag, noe som skjedde omtrent på den tiden Newton var virksom samt forut for Newton, ved opprettelsen av The Royal Society. Det henvises ofte til Newton som «ikke den første vitenskapsmann, men den siste av magikerne», fordi Newton var opptatt av alkymi, selv om alkymi i dag kan forstås (hvis man leter godt nok) som forløperen til moderne kjemi. Altså var Newtons interesse for religion og alkymi ikke en «gal manns interesser», men derimot noe som var – rasjonelt og forståelig, for de som leter godt nok – vevet sammen med hans interesse for vitenskap. Bauers biografi vever Newtons liv inn i et frimurerisk prosjekt og kan derved tolkes som en form for spesialisert biografi, med svært mange kilder og solid dokumentasjon, men allikevel med en noe spekulativ bruk av kilder. For de som har lest Erlend Loes «Organisten» eller sett de to korte filmene om organist Petter Amundsen som blant annet forsøker å bevise at det var Francis Bacon som var den egentlige opphavsmannen til Shakespeares tekster, vil man finne paralleller mellom Bauers biografi og Petter Amundsens prosjekt. Begge har usedvanlig god kildebruk, men tolkningen av kildene er i beste fall selektiv og i verste fall spekulativ. Men allikevel spennende lesning og spennende tanker, hvis man aksepterer dette «universet» av tanker som «prøvende», uten nødvendigvis å tolke det som objektivt sant.

J. Dobbs: «The foundations of Newton’s alchemy, or, the hunting of the greene lyon». Denne biografien er egentlig dels en biografi om Newton og dels en «tematisk biografi» om alkymi før og på Newtons tid. Boken ble publisert i 1975. Det er en svært vanskelig tilgjengelig tekst, som enten retter seg mot fagfeller på området, eller som er skrevet i en svært «innadvendt» stil – eller som er skrevet «to intimidate the readers», slik jeg tolker den, dersom den er rettet mot et allment lesermarked. Svært teknisk, med mange utlegninger om Newtons egne arbeider med alkymi. Omfattende noteapparat, appendiks og bibliografi. Boken kan kanskje kalles en svært spesialisert biografi – men er nok snarere en vitenskapelig monografi over Newtons og andres arbeid med alkymi på 1600-tallet. Denne boka kan også innplasseres fint i Egelands taksonomi, både som vitenskapelig biografi og som spesialisert biografi. Det er også mulig å koble Nigel Hamilton og andre inn for å belyse både denne boka og de øvrige bøkene.

 

John Chambers: «The metaphysical world of Isac Newton: alchemy, prophecy, and the search for lost knowledge». Publisert i 2018. Ytterligere en biografi som tar oss inn i Newtons hemmelige verden, med alkymi og hemmelig visdom som ingredienser. En svært leservennlig skrevet bok og en god leseopplevesle. Chambers har et godt noteapparat og omfattende dokumentasjon. Boken kan kanskje kalles en sekundærbiografi, ettersom den i svært liten grad tar utgangspunkt i Newtons originale arbeider, mens snarere har gjort uttrekk av Newtons «hemmelige» og ukjente interesser fra andre biografier om Newton.

 

John Maynard Keynes: «Newton the Man». Opprinnelig tale skrevet for The Royal Society’s markering av 300-årsdagen for Newtons død. Keynes kjøpte Newtons etterlatte manuskripter på en auksjon hos Sotheby’s på 1930-tallet. Disse hadde i nesten 300 år ligget arkivert hos inntil da ukjente eiere. Keynes kjøp ga et første innblikk inn i Newtons interesser for religion og alkymi. Det sies at manuskriptene, da de ble kjent for bobestyreren etter Newtons død, bevisst ble arkivert og glemt på grunn av manglende forståelse for betydningen: man mente at dette var en «gal manns verk» som ville skade Newtons renomme som den første og største vitenskapsmann i den moderne verden. Keynes tale/tekst er kort nok til å kunne analyseres uttømmende, men jeg har heller valgt å ta den med som eksempel på en annen type biografisk tekst enn den som kommer til uttrykk i den egentlige biografiene.

 

Richard Westfall: «Never at Rest: A biography of Isaac Newton». En autoritativ og anerkjent biografi om Newton, som både blir genierklært og samtidig fremstilt som et nevrotisk og paranoid menneske, som ikke stolte på noen. En vitenskapelig biografi i to betydninger; både vitenskapelig på grunn av sin omfattende dokumentasjon og noteapparat, men også vitenskapelig på grunn av den måten biografien behandler Newtons arbeider på – med en åpenbar innsikt i, og forståelse av, betydningen av Newtons vitenskapelige arbeider. Denne biografien er på en måten en slags «moderbiografi» for andre biografer; det er en rekke andre som tar utgangspunkt i denne biografien og henviser rikelig til den. Slik sett kan man kanskje si at dette er en slags «urbiografi» om Newton og at senere biografier er – ikke etterligninger, men – sekudærberetninger om Newtons liv, alle med et solid utgangspunkt i Westfalls biografi. Westfall – eller kanskje forlaget – så etter hvert behovet for å kondensere biografien og publiserte 15 år etter den første utgivelsen en «lettere» biografi, som både var korter, omskrevet og uten det noteapparat og den dokumentasjonen som ledsaget den opprinnelige biografien. I Egelands (og andres) sjangertaksonomi(er) vil denne også få sin plass, ved at den – selv om den er en forkortet utgave av en opprinnelig mer omfattende biografi – kjennetegnes ved fravær av dokumentasjon og noteapparat, og omarbeidet til å treffe en mer allmenn (mindre spesialisert) leserkrets.

 

Carl Henrik Koch: «Isaac Newton. Geniet og mennesket». Publisert 2013. Koch er dansk filosof og vitenskapshistoriker, og har skrevet den første biografien om Newton på et skandinavisk språk. Dette er en biografi som fanger alle aspekter av mennesket og vitenskapsmannen Newton. Elegant og leservennlig skrevet, på en måte som gjør at «allmenne» lesere vil kunne ha like stort utbytte av materialet som de som er mer «innsatt» i materialet. På samme måte som Westfalls biografi Never at Rest, har også denne biografien både et omfattende noteapparat og solid dokumentasjon, men den er allikevel betydelig mer tilgjengelig enn hva Westfalls opprinnelige biografi var; det er ikke bare fordi den er skrevet på dansk og ikke på engelsk, men rett og slett fordi den behandler sitt materiale på en måte som viser at forfatteren virkelig har tatt hensyn til leseren. Hvis jeg skal forsøke meg på et norsk litterært motstykke til Koch, må det være måten sosiologen og kriminologen Nils Christie skrev på. En leserorientert tekst som ikke forenkler innholdet til noe som reduserer det til noe som er en forvrengning, men derimot behandler og beskriver vanskelig og kompleks materiale på en måte som gjør at det egentlige innholdet ikke går tapt i forenklingens navn. Dette kan kanskje sies å være en slags universalbiografi, som favner alle fasetter av den biograferte.