Tore Pedersen                                                                                             Faglogg, samling 2

 

Jeg er litt ukjent med hvordan fagloggen skal skrives, så jeg prøver meg litt frem her. Når jeg vinner mer erfaring med å skrive faglogg, vil loggen bli mer ”riktig” samt også mer praktisk anvendbar for meg, slik jeg vil også kunne lære mer av de refleksjonene jeg skriver i loggen etter hvert som jeg skriver og etter hvert som refleksjonene melder seg også utenfor skriveprosessen. Rasjonalet bak loggene er vel at disse skal danne grunnlaget for den kritiske artikkelen (?), og da passer det godt – i alle fall for meg – å drive litt «tenkeskriving» eller «innadrettet» skriving i loggsammenheng, for så å stramme opp teksten når den skal inngå i den kritiske artikkelen om egen tekst.

Så dette er altså refleksjoner jeg har gjort meg underveis med arbeidet…….

Initielt bommet jeg litt på den pastisjen vi skulle skrive til første samling. Jeg hadde forberedt meg på å skrive en pastisj over «Havboka», ettersom dette var kommunisert generelt (men sikkert ikke spesifikt) på nettsiden til studiet. Jeg leste derfor Havboka og forberedte meg på å lage en pastisj over denne. Nå synes jeg vel at Havboka i seg selv også har noen av pastisjens karakteristika, og jeg sammenligner den litt med Bill Brysons «En kort historie om nesten alt», som er en vidtomspennende og nærmest tankevandrende bok som søker å forklare det forfatteren støter på (eller velger å støte på) underveis i sin skriving om ulik tematikk. Slett ikke ulikt Morten Strøksnes, slik jeg tolker boka hans. Men vipps, så fikk jeg mail fra HSN, og det var ikke Strøksnes, men Halvorsen som skulle pastisjiseres….sånn kan det gå.

Da jeg leste Halvorsens tekst oppfattet jeg den som litt mer forsøksvis forførende enn hva hun selv ga uttrykk for på foredraget i biblioteket på Bakkenteigen. Skrivestrategien hennes er god, synes jeg. Hun tar utgangspunkt i fenomen og tematikk som folk er opptatt av, som kosthold, økonomi, liv og død, samliv. Hun både reflekterer over dette selv gjennom sine egne tanker om tematikken, samt henter inn det som i godt akademisk språk kalles erfaringsbasert kunnskap, altså hvordan folk som «står i» tematikken opplever dette. Så søker hun råd fra forskere og allmenn tilgjengelig statistikk, og gjør slik sett en «forskningsbasert» vri også. Dette fungerer bra synes jeg, men Halvorsen er samtidig også selektiv i hvordan hun velger ut både egne refleksjoner og andres erfaringer, samt hvem hun velger å «høre på» av forskerrepresentanter. Da blir boken etter mitt syn mer underholdningspreget og mer forførende enn hvordan den kunne ha vært.  Men heldigvis: Halvorsen hadde et svært ærlig syn på dette under foredraget: Hun beskrevet prosjektet sitt som «infotainment» og da falt selvsagt brikkene på plass – i alle fall for meg, som er litt treig når det gjelder å «lese» (eller avkode) sjangere som tilsynelatende handler om noe (for eksempel kunnskap), men egentlig er ment å handel om noe annet (for eksempel underholdning). Jeg er litt enkel sånn….

Min strategi ble derved også kopiere Halvorsens struktur i min pastiasj: noen allmenne fenomen; egne refleksjoner; andres erfaringer; samt forsøksvis noe om hva «forskningen sier», selv om dette egentlig blir for «lett» (i betydningen ikke tungt nok); og til sist noen forsøksvise kommentarer. Denne strukturen fikk jeg til, men jeg fikk ikke til å lage en elegant flyt i det. De ulike bolkene i strategien kom hver for seg, ikke flettet i hverandre, slik Halvorsen gjorde. Jeg skrev om forholdet mellom «kategorier» og «varians», altså at man generelt har en tendens til å ville skape kategorier av noe som er komplekst, og derved se bort fra at kategorier stort sett er konstruksjoner (i alle fall i den sosiale verden) samt derved ses helt bort fra den variansen som selvsagt finnes i alt som eksisterer. Ingen typisk tekst som har underholdningsverdi, men min agenda er egentlig ikke å underholde, men derimot forsøke å bevisstgjøre. Dårlig salgspotensiale, med andre ord….. Men jeg forsøkte å forholde meg til det jeg oppfattet at var Halvorsens «originale mal» og kopierte «malen» så godt jeg kunne. Slik sett må det ha vært innafor, men selvsagt med ulike grader av vellykkethet…..

Opplesingen av teksten var interessant. Da jeg leste teksten hos Norunn, ble jeg overrasket over at den ble oppfattet som morsom. Det var jo slett ikke meningen da jeg skrev den. Ikke trodde jeg den hadde noe potensiale for å være morsom heller. Men jeg er nærsynt og brukte derfor lommelykta på mobilen for å lese. I tillegg satte jeg på «timer» for ikke å gå over tida. Jeg var også litt nervøs, så opplesningen kan derfor ha vært «lettere hektisk». Til sammen kan dette ha bidratt til at teksten ble annerledes muntlig enn skriftlig.

(dette var kun min subjektive opplevelse, men uansett var det veldig hyggelig at teksten ble oppfattet som morsom – for det sier jo noe om hva man tilsiktet eller utilsiktet kan komme til å tilføre sin egen tekst om man skulle presenterer den i annet enn skriftlig format)

Skrivegruppa og skrivelærer var også en konstruktiv ting. Jeg fikk innspill til min egen tekst som jeg ikke en gang hadde tenkt på selv. Både gruppa og lærer ga gode innspill om hvordan jeg kunne vinkle annerledes, flytte tekst, betone enkelte tekstdeler mer, forklare og utdype. Dette gjorde at jeg fikk hjelp til å stille meg utenfor min egen tekst og diskutere den som tekst, istedenfor som noe som vedrørte meg som person. Mer akademisk. Bra. Selv fikk jeg også muligheten til å gjøre det samme med de øvrige i gruppa. Veldig interessant å lese de andres tekster, og i tillegg hyggelig, samt også veldig nyttig (huff, jeg liker ikke ordet «nyttig», men det får passere) for egen læring.

Til samling 2 valgte jeg personlig essay fremfor reiseskildring. Jeg tror vel at formatet reiseskildring og personlig essay kan være «overlappende» i den forstand at begge kan ha innhold som treffer begge sjangerkategorier. Carsten Jensen er vel kanskje et eksempel på dette. Jeg har lest hans to første reiseskildringer og oppfatter disse mer som essayistiske enn som rene reiseskildringer (uten at jeg har dykket veldig presist ned i sjangerkjennetegnene for reiseskildringer).

Men altså, jeg har forsøkt å ta utgangspunkt i et fenomen og drodle rundt spørsmål, undringer, tanker om fenomenet. Forsøkt å veksle mellom fenomenet i tid, samt forsøkt å veksle mellom ulike steder. Lagt vekt på undringen, unngått å konkludere, men latt tanker henge litt igjen i luften, slik at leseren selv kan drodle videre. Jeg har (muligens vellykket, muligens ikke), forsøkt å unngå å ha fokus på meg selv. Min tolkning er at essayisten skal bruke seg selv for å belyse et fenomen. Det er ikke essayisten som person som skal være i fokus, men derimot fenomenet. Personlige erfaringer må derfor beskrives slik at de støtter det som er formålet med essayet, altså må det være fokus på fenomenet.

(Det er jo ingen som er interessert i meg som person – i alle fall så lenge jeg ikke har vært deltaker i Farmen, Robinson eller Paradise Hotel. Eller har blogget om alle mine kvaler når jeg skal gå og handle undertøy eller blogget om alt mulig som jeg ikke har den ringeste peiling på……gammel (vel, ja relativt altså) er jeg også, og det er jo i alle fall intet pluss for å få oppmerksomhet om sin egen person….. Men så er det jo heller ikke min egen person jeg er interessert i å kommunisere, så det passer utmerket å forsøke å holde fokus på et fenomen.)

Jeg tror at jeg i alle fall til en viss grad har fått til dette i det personlige essayet jeg skrev. Nå er det slett ikke slik at jeg på noen måte er fornøyd med det jeg har skrevet, men jeg får det ikke til å bli bedre akkurat i den fasen jeg er i skrivearbeidet nå. Må få det litt på avstand og må få noe input.

Det jeg synes er spesielt vrient, er å unngå at essayet blir for mye «tenkeskriving», altså det flere i pensumlitteraturen beskriver som en «skapende og lærende prosess». Det er jo vel og bra at jeg kan tenkeskrive til meg selv, for å si det slik, men jeg oppfatter at man må ta kontroll over skriveprosessen og bruke de litterære virkemidler som skal til for å sette leseren og leserens mulige behov i fokus. Jeg sliter litt med å klare å skille – også når jeg leser essays – mellom den «tenkeskrivende» teksten og den «endelige» teksten. Jeg antar jo at gode essayister klarer å stille seg utenfor sin egen skriveprosess og ta kontroll på det som skal bli den endelige teksten, men der er ikke jeg. I alle fall ikke ennå. Men kanskje kommer jeg dit. På den annen side sies det jo også at man kan ha ulike strategier i skriving. Noen kan begynne på et «overordnet nivå» og jobbe seg ned i detaljskriving av tekst, mens andre skriver «på mikronivå» og så «løfter» dette etterpå, slik at det inngår forståelig i den overordnede planen. Dette er uvant. Selv har jeg skrevet vitenskapelige artikler innenfor et stramt format, men dette er også vanskelig – spesielt når man går litt «utenfor» den sjangeren man er komfortabel med. Så jeg slår meg til tåls med at den skrivingen vi driver med nå – i dette programmet – også er noe som må læres og at læringen må foregå gjennom «å gjøre» mer enn å «forstå utenfra». Eller, for å si det på NOKUTsk (jeg tenker på «standardiseringen» av læring i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk): Det er ikke tilstrekkelig med (distansert) kunnskap om skriving; det er enda viktigere med ferdigheter – man må altså beherske skrivekunsten (som eksempel: det er viktig å ha den kunnskapen som skal til for å gi hjerte-lungeredning til en person som ikke har puls og som ikke puster, men denne kunnskapen hjelper ikke hvis man ikke også samtidig har de nødvendige ferdighetene – altså at man er i stand til å gjøre utføre hjerte-lungeredning). I mitt hode: skriving er dels vitenskap og dels kunstform.

Andre refleksjoner jeg har om skriveprosessen foreløpig, er disse, som delvis er gjentagende, men delvis er utformet slik nettopp fordi jeg forsøker å forstå min egen skrivestrategi…..:

Utfordringen er å klare å forme min egen tematiske tekst slik at den blir essayistisk, uten at dette virker for klønete eller påfallende. Jeg tror det kreves skriving og trening for å få til dette, og slår meg til tåls med at dette er noe som må ”inn” i både hodet og fingrene, slik at det blir en bevisstgjøring om hvilket ”mindset” man har når man skriver, samt bevissthet om hvilke språklige virkemidler man benytter.

Gjennom skrivingen har også jeg erfart, slik pensumlitteraturen beretter om, at skriving er en skapende prosess. Flere ganger har jeg satt meg ned for å ”skrive tankene ut” på tastaturet, men hver gang opplever jeg noen ”sperrer” og vanskeligheter. Spesielt er det slik at det som var klart i hodet, blir ulogisk og uklart når jeg forsøker å få det ned på tastaturet. Samtidig opplever jeg at tid er en betydningsfull faktor; når jeg får satt av tilstrekkelig tid – og da dreier det seg om i hvert fall flere sammenhengende timer – skjer det noe. Da kommer på en måte strukturen og formuleringene til ”til meg” uten at jeg kan forklare hvordan. Det er jo ikke slik at det jeg skriver er formfullendt på noen måte, men det blir i alle fall bedre – tror jeg – enn når jeg ikke har mange sammenhengende timer hvor jeg jobber konsentrert om teksten.

Det jeg strever mye med, er struktur og en overordnet strategi for teksten. Jeg har på en måte hengt meg litt opp i enkeltformuleringer, setninger og avsnitt, men får liksom ikke helt til den overordnede strukturen. Jeg tror tilnærmingen min er litt for mye ”bottom up” og for lite ”top down” for å bruke et forsøksvis forståelig begrep om hvordan jeg jobber. Men samtidig tenker jeg at det kanskje er mulig å få til noe på denne måten også – i tillegg til at jeg forsøker å bli bedre på å tenke strategisk og overordnet. Selv om jeg synes ”min nåværende måte” å skrive på er litt uegnet for å være virkelig effektiv, opplever jeg i alle fall at det etter hvert danner seg en slags struktur i det jeg skriver. Hvis jeg sammenholder dette med hva pensumlitteraturen sier om skriving, kan det virke som at jeg starter med å skrive direkte, kreativt og refleksjonsbasert – uten noen egentlig overordnet plan – og at jeg deretter forsøker å forme den samme teksten slik at det etter hvert danner seg en form for struktur. Altså: Istedenfor at jeg først skriver en slags tekst til ”meg selv” og deretter lager en ny, strukturert tekst på bakgrunn av refleksjonsnotatene, ser det ut til at jeg omformer teksten underveis, slik at den på en måte omdannes til den endelige teksten.

Den erfaringen jeg har gjort meg med hensyn til tematikk, er at jeg har veldig lyst til å skrive om noe som problematiserer kunnskap. Altså hva kunnskap er, hvordan kunnskap oppfattes, og hvilke former for kunnskap som finnes. Det finnes mange innganger til dette, men jeg har først og fremst vært opptatt av skillet mellom vitenskapsgrener som ikke bruker empiri (f eks logikk, matematikk) og de grenene som trenger empiri for å fastslå kunnskap (f eks adferdsvitenskapene). I denne sammenhengen har jeg for eksempel vært opptatt av at ”Science” gir en type kunnskap eller sannhet, mens ”Arts” gir en annen type sannhet. Begge er selvfølgelig verdifulle, men på hver sin måte, og det er viktig at folk vet hvilken sannhet eller kunnskap hver enkelt gren ”tilbyr”, slik at de ikke forveksler disse sannhetene.

Noen ganger er det slik at man ”avdekker” en sannhet, mens man i andre tilfeller ”skaper” en sannhet. Det er viktig at man ikke tror at man avdekker hvis man i realiteten skaper, og vice versa.

Pensumlitteraturen er til stor glede og nytte for meg. Jeg har lest de fleste tekstene i følge pensumplanen frem mot neste samling og jeg har også lest alt det i kompendiet som er beregnet på neste samling.

Som sagt, fagloggkonseptet er litt uvant og jeg er litt usikker på hva jeg skal skrive. Hittil har jeg skrevet litt etter innfallsmetoden. Sannsynligvis er det også her nødvendig å ha interaksjon med andre lesere i prosessen, selv om den kritiske artikkelen om egen tekst i mindre grad blir gjenstand for diskusjoner (?). Jeg gleder meg i alle fall til samlingen og til å diskutere både mine og andres tekster. Jeg ser at både det å bruke tid for meg selv samt det å snakke med andre om tekstene er verdifullt. At det er en slags dialogisk prosess, for å forsøke meg på noen av begrepene fra pensumlitteraturen. Min faglogg er i essayistisk tradisjon: jeg prøver….

Litteraturen som omhandler metaforer er interessant og jeg klarer fint å relatere den til mitt eget fagfelt. Spesielt er det interessant hvordan metaforer etter hvert internaliseres og integreres i en diskurs, slik at de ikke lenger er ”eksterne” hjelpemidler, men derimot det som brukes for å uttrykke et fagområde.

Den essayisten jeg synes virker mest inspirerende er for øvrig Jon Hellesnes (som muligens ikke er på pensum?). Dette kan jeg relatere til mitt eget fagfelt og mine egne interesser. Selv synes jeg at man kan risikere å ”skape” sannheter i for stor grad dersom man er for mye ”storyteller”. Spesielt er dette relatert til Fløs artikkel, som handler om at: hvis den sannheten man skaper, ikke aksepteres av den populasjonen man beskriver, så blir det et validitetsproblem. Slik jeg forstår Flø, kritiserer han akademia for å ”skape” sannheter som forskningsobjektet ikke kjenner seg igjen i. Problemet, hvis man kan kalle det et problem, er at også Flø kan oppfattes som litt forførerisk i sin stil; hans empiri er veldig begrenset (nærmest N=1) og han er også litt ”storyteller”. På samme måte som Flø sår tvil om hvorvidt akademia har tolket bygda korrekt, hvem kan si hvorvidt Fløs egen historie er representativ for hele bygdefolket? Og for alle kommunale instanser som behandler bygge- og rivesøknader? Dersom Fløs beretning er noe som virkelig uttrykker forskningsobjektets (totalpopulasjonen i ”bygda”) virkelighetsforståelse, er den jo selvsagt valid. Men problemet er jo også at Flø selv kanskje skaper en sannhet som får innpass i bygda på bakgrunn av at det er en flott beretning; folk slutter seg kanskje til den nettopp fordi det er en flott beretning. Men det skal han virkelig ha: Han har vært veldig god til å «make a point» med sin måte å skrive på og han har utfordret formatet i vitenskapelige tekster. Riktignok har han ikke det samme empiriske underlaget som for eksempel kjønnsforskerne hadde på 70-tallet, da man brukte kvantitative metoder og statistikk til å avdekke og «vise frem» kjønnsulikheter og deretter spurte: «Hvorfor er det slik og hva gjør vi med dette?». Nei, Flø har et mer begrenset empirisk underlag (ja, det er dumt å si det, men igjen: N = 1), men han skaper interesse for noe som folk vanligvis ikke er klar over. Forskning avdekker ikke kun den virkeligheten som er; den «skaper» også en ny virkelighet der hvor den ikke tidligere finnes, i den forstand at forskning også kan være en performativ virksomhet som bidrar til en selvoppfyllende profeti: Hvis vi “kjøper” forskningens “beretning”, bidrar vi selv til å opprettholde den nye virkeligheten som er skapt.