Tore Pedersen. Biografisk tekst. Samling 1.

 

Inneholder:

«Lesebestilling»

Biografisk tekst

Faglogg

 

Lesebestilling:

Ligner teksten på en biografisk tekst, slik dere kjenner det fra pensum (jeg skal gladelig innrømme at jeg kun har lest deler av pensum foreløpig)? Har jeg fått med sentrale kjennetegn på en biografi? Er det noe i teksten som du synes er spennende og som du gjerne ville lest mer om? Er det noe som du synes er kjedelig og som du helst ville ha tatt ut? Er det noe du savner, ut fra hva du kanskje selv vet om Newton? Er språket og formidlingen i teksten til hjelp eller til hinder for å beskrive Newton som annerledes enn hva du kanskje visste om ham fra før? Jeg har lyst til å skrive noe «ordentlig» om Newton på et eller annet tidspunkt, og jeg kommer også til å jobbe mer med denne teksten, som foreløpig kun er et utkast, før eksamen, så alle kommentarer mottas med stor takk J

 

 

Biografisk tekst:

 

 

Brobyggeren Isaac

 

Et varslet liv. Da Isaac kom til verden – 25. desember 1642 etter den julianske kalenderen, som England ennå ikke hadde forlatt, men også 4. januar 1643 etter den gregorianske kalenderen, som følgelig ikke var innført – var han både for tidlig født og samtidig født i en turbulent tid hvor de rådende politiske, religiøse og vitenskapelige virkeligheter skulle komme til å bli erstattet av nye virkeligheter; omstendighetene knyttet til Isaacs fødsel var nærmest som et forvarsel om hvordan han skulle komme til å være resten av sitt liv: alltid utålmodig og alltid hvileløst arbeidende – et langt og evig søkende liv i overgangen mellom gamle og nye verdensanskuelser.

 

Woolsthorpe. Isaac kunne ha vokst opp i en familie bestående av en mor og en far som var selveiende bønder i Woolsthorpe i Øst-England, men faren døde noen måneder før Isaac ble født og moren giftet seg på nytt noen år senere. Hennes nye ektemann ønsket ikke at Isaac fulgte med inn i den nye familien; derved ble det til at Isaac fra 1645, da han var blitt tre år gammel, vokste opp sammen med sin mormor, men allikevel i barndomshjemmet som moren hadde overført til ham før hun reiste sin vei. Moren vendte imidlertid tilbake til hjemmet i 1653, da hennes ektemann døde. Med seg hadde hun Isaacs tre nye søsken; to søstre og en bror. Til tross for at Isaac var et vitebegjærlig barn, ble de første årene av hans skolegang ikke beskrevet som noen suksess; han ble i sitt første skoleår i 1654, som 12-åring, rangert som den nest svakeste eleven i sin klasse. Men dette skulle forandre seg; allerede etter noen år med iherdig arbeid hadde han oppnådd status som klassens beste elev. Stor var derfor Isaacs fortvilelse da han i 1659, 17 år gammel, ble tatt ut av skolen og kalt hjem av sin mor til sitt barndomshjem for å lære seg å forvalte eiendommen, med alt som dette innebar av praktisk arbeid. Med hans nyvunne kunnskapstørst var dette en nedslående erfaring; han mistrivdes sterkt, noe som utløste hyppige krangler, både med moren og med de nye søsknene, spesielt søstrene. Isaacs mormor og onkel derimot, som begge nå forstod Isaacs evner betydelig bedre enn hva hans mor gjorde – eller, til tross for at hun forstod, ikke ønsket å verdsette – oppmuntret og bidro til at Isaac igjen fikk lov til å vende tilbake til skolen og forberede seg til senere universitetsstudier.

 

Cambridge. I 1661, ble Isaac, uten økonomisk bistand fra sin mor, til tross for at hun nå var økonomisk godt stilt gjennom arven fra sin avdøde ektemann – og kanskje også fordi hun ikke ønske å oppmuntre Isaac til universitetsstudier – skrevet inn som en «tjenende student». Denne posisjonen innebar at han i studietiden hadde plikter som tjener, både for eldre studenter som forsket og for medstudenter på samme nivå som han selv, samtidig som han også måtte sørge for progresjon i sine studier. Ved Cambridge møtte Isaac en verden hvor universitetsstudier fortsatt var dominert av teologi, som den gang hadde samme status som nåtidens naturvitenskap og medisin. I den grad det var en interesse for matematikk, var dette først og fremst knyttet til praktisk anvendelig matematikk, for eksempel i forbindelse med handel og håndverk, byggevirksomhet og landmåling. Avansert matematikk, både slik vi kjenner det i dag, og slik vi paradoksalt nok kjenner deler av det fra antikken, var fraværende. Det var først ved inngangen til 1700-tallet at matematikk ble verdsatt, og da først og fremst foranlediget av utviklingen innen de teknologiske vitenskapene. Isaacs første studieår ved universitetet ble derved preget både av teologiens fremtredende rolle, og av hans egen gryende interesse for å avdekke naturens hemmeligheter gjennom anvendelse av matematikk, først og fremst inspirert av John Ray, den kommende grunnleggeren av den vitenskapelige botanikk, som var overbevist om at det var en guddommelig visdom som manifesterte seg i naturen. Isaac Newton var derved forankret både i teologi og i den nye vitenskapen – og befant seg slik sett i grenseflaten mellom to fullstendig – i alle fall tilsynelatende – ulike verdensanskuelser.

 

Vitenskapsmennesket. De mange årene ved Cambridge, først som student, senere som ansatt ved universitetet, skulle komme til å forme Newton i hans arbeid med å utvikle de vitenskapelige teoriene han er så kjent for. Først og fremst dreier dette om hans revolusjonerende bidrag til fornyet forståelse av fenomen som gravitasjon, bevegelse og lys. Hans arbeidsmetoder besto først og fremst av en type intellektuell aktivitet, hvor anvendelse av logikk og deduksjon fra premisser til konklusjoner stod sentralt. Dernest gjennomførte han – ofte, men ikke alltid – eksperimenter for å fastslå hvorvidt resultatene fra den intellektuelle tankevirksomheten manifesterte seg også i observerbare fenomen. Newton var slett ikke alene om å gjennomføre det vi i dag kaller empiriske studier; flere av hans samtidige, blant annet i Oxford, var allerede begynt å forstå behovet for å gå bort fra det vi i dag kaller «lenestolforskning» og gjennomføre empiriske studier for å se hvorvidt påstander om naturlige fenomen faktisk forholdt seg slik i virkeligheten også. Betydningen av nettopp empiriske studier stod sentralt ved etableringen av The Royal Society i London i 1660 (opprinnelig: The Royal Society of London for the Improvement of Natural Knowledge»), hvor følgende motto fremholdt som det fremste å strebe etter i vitenskapelig aktivitet: «Nullius in Verba», som oversatt til engelsk betyr «trust no man’s word for it», eller på norsk «ta ingens ord for det», i betydningen: stol ikke på andres påstander om et fenomen, men undersøk saken selv. Som sagt, så gjort; Newton gjennomførte empiriske studier (den gang kalte man det eksperiment, mens vi med dagens vitenskapelige terminologi kanskje ville kalte det for demonstrasjon eller empirisk studie) i den grad dette var mulig, samt i den grad det var nødvendig for å fastslå om den intellektuelle aktiviteten, altså påstandene, holdt stikk. Når det gjaldt Newtons påstander om lysets egenskaper, som for eksempel at hvitt lys ikke egentlig er hvitt, men derimot inneholder et fargespektrum, foretok han empiriske studier ved å sende hvitt lys gjennom et prisme, for derved å observere hvordan lyset oppførte seg etter at det hadde passert gjennom prismet. Når det gjaldt hans påstander om at bevegelse hos fallende legemer ikke er konstant, men derimot eksponentielt økende, som en konsekvens av at legemenes bane er en funksjon av den kraften som påvirker dem, for eksempel at legemer som skytes ut fra en kanon trekkes mot jorden sterkere og sterkere jo mindre «utskytingskraften» virker på dem, gjennomførte han tilsvarende studier med fallende legemer – og fant at påstanden holdt. Dette gav ham holdepunkter for å formulere teorien om gravitasjon. Før Newtons teori om gravitasjon var den rådende vitenskapelige oppfatningen, blant annet fremholdt av Descartes, at universet fungerte etter mekaniske prinsipper, omtrent som et urverk, og at også planetene forholdt seg til den samme plasseringen i «urverket», men med den forskjell at himmelske legemer (planeter) var underlagt andre naturlover enn jordiske legemer. Med Newtons teorier og hans studier, blant annet ved hjelp av sine egenutviklede teleskoper, ble det derimot akseptert at planetenes bane er en funksjon av solens tyngdekraft, på samme måte som legemers bevegelse på jorden er en funksjon av jordens egen tyngdekraft, og at teorien om gravitasjon gjelder overalt. Det er først og fremst disse oppdagelsene Newton er kjent for, og som også har bidratt til den rådende oppfatningen av ham helt frem til 1936; altså at han var den «første vitenskapsmannen», i betydningen den første som forholdt seg til verden med det vi i dag vil kalle et vitenskapelig blikk. Han utviklet pålitelig (i betydningen «sann», selv om vi i dag vet at gjeldende sannheter raskt kan bli forkastet til fordel for nye sannheter gjennom ytterligere nye oppdagelser) kunnskap om verden gjennom anvendelse av vitenskapelige metoder hvor både logikk og empiri hadde sin plass. Men i 1936 skulle dette bildet av Newton komme til å bli forandret, da den britiske økonomen John Maynard Keynes kjøpte Newtons etterlatte – og upubliserte – manuskripter på en auksjon hos Sotheby’s i London.

 

Teologen. Newtons upubliserte manuskripter var skrevet i koder, muligens fordi Newton ikke ville at andre skulle få tilgang til kunnskapen på grunn av kunnskapens verdi, men muligens også fordi han ikke ville det skulle bli kjent at han gjennom hele livet hadde beskjeftiget seg mer med teologiske studier enn med naturvitenskapelige studier. Keynes brukte derfor lang tid på å dekode dokumentene, slik at de kunne leses og forstås. I manuskriptene viste det seg at Newton var unitarist, altså at han avviste kristendommens hellige treenighet hvor Gud er til stede både ved Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Newton var av den oppfatning at Guds vilje var overlevert til Moses gjennom steintavlene, samt senere gjennom evangeliene og åpenbaringen, men at kirkemøtet i Nikea på 300-tallet hadde fattet et vedtak som var i strid med Guds egentlige budskap da de opprettet den hellige treenigheten. I følge Newton var mennesker feilbarlige og derved ikke i stand til å tolke skriftene på riktig måte, ei heller å forvalte skriftene slik de var ment å skulle være, i Guds ånd. Bortsett fra Newton selv, som anså seg kompetent, muligens som den eneste, til å tolke skriftene for derved å avkode Guds lover og sammenholde disse med hvordan de samme lovene manifesterte seg i naturen. Newton hadde ikke den troendes blikk på skriften, men derimot vitenskapsmenneskets blikk; han mente at teologi og vitenskap var naturlig forbundet og ville avdekke Guds plan og naturens hemmeligheter, for derved å forstå hvordan alt egentlig hang sammen. I dag er unitarisme en akseptert del av kristendommen – både Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonene) og Jehovas Vitner er eksempler på unitarisme, på samme måte som Jødedommen og Islam er det. Men Newtons hemmelighold om de teologiske studiene, og spesielt det at han var unitarist, er forståelig i lys av datidens England: Under lover som konsekvent avviste unitarismen – til tross for at teologiske studier hadde en sentral rolles ved universitetene – ville han ha vært forhindret å inneha embete ved universitetet samt, noe han gjorde senere i livet, representere akademia i parlamentet. I tillegg til tap av embete kunne han også risikert omfattende yrkesmessig og sosial utestengelse og kanskje også blitt ansett som forbryter under engelsk lov. Som om ikke dette var nok, hadde Newton også ytterligere en hemmelighet: Han hadde hele sitt liv drevet med omfattende studier innen alkymi.

 

Alkymisten. Nåtidens forståelse av alkymi er at dette er en suspekt geskjeft, basert på overtro samt feilaktige og misforståtte forestillinger om årsakssammenhenger i naturvitenskapelige fenomen. Men i datidens England var det annerledes: alkymi var på mange måter forløperen til moderne vitenskapelig kjemi. Selv om det innen alkymien i datidens England fantes omfattende spekulativt sjarlataneri, på samme måte som det i dag finnes spekulative utøvere av pseudovitenskap, bedrev de seriøse alkymistene omfattende eksperimentering i sin søken etter å forstå naturens – og spesielt metallenes – hemmeligheter. I bunnen av alkymien lå det et ønske om få finne frem til «renhet», noe som gjaldt omdanning av uedle metaller til gull, som er det vi gjerne forbinder med alkymi i dag, men også foredling av kunnskap og av menneskelige egenskaper. Til tross for alkymiens mange mystiske begrep, som for eksempel «de vises sten» – en substans som skulle inneholde den ypperste form av renhet og derved bidra til foredling av metaller – var de vitenskapelig innrettede alkymistens aktiviteter mer systematiske og seriøse. Selv om mange i dag ville betegnet alkymi som en pseudovitenskap, altså en aktivitet som utgir seg for å være vitenskapelig, men som ikke er det, er det riktigere å bruke begrepet protovitenskap om alkymien: En protovitenskap er, i motsetning til pseudovitenskap, en systematisk og seriøs kunnskapssøkende aktivitet – famlende, men allikevel under utvikling på sin vei til å bli en «ordentlig» vitenskap – og slik sett en forløper til noe som kan komme til å bli en egentlig vitenskap. Ettersom det for Newton var helt naturlig å utforske alle mulige sider av «naturlig» kunnskap, burde det heller ikke være noen overraskelse å få vite at han også hadde drevet omfattende eksperimentering innen alkymi. Selv om det kan være dristig å tolke for mye inn i et liv som ble levd for mer enn 300 år siden, kan man allikevel si at det kanskje kan være tilfeldig at Newtons intellektuelle kraftinnsats først og fremst kom til uttrykk som empirisk belagte teorier om lys, bevegelse og gravitasjon, og ikke som teorier innenfor det feltet – alkymi – som skulle komme til å utvikle seg til det vi i dag kjenner som den moderne kjemien.

 

De gamles visdom. Newton var også sterkt påvirket av det flere biografer kaller de gamles visdom. Her stod blant annet egypterne og antikkens tenkere sentralt. Newton mente at de gamles visdom var gått tapt gjennom tidene, på samme måte som han mente at kristendommen hadde tatt feil retning på kirkemøtet i Nikea, hvor treenigheten var blitt vedtatt. Selv om både tidlige biografier og nyere biografier om Newton skaper et bilde av ham som det arketypiske rasjonelle vitenskapsmennesket som lukker døren til fortiden og konsentrerer sin innsats om aktiviteter som skulle komme til å revolusjonere hans samtid og bidra til den moderne vitenskapen slik vi kjenner den i dag, åpnet det seg gjennom Keynes’ auksjonskjøp av hans etterlatte manuskripter, en dør inn til Newtons mange og omfattende kunnskapssøkende aktiviteter, som for eksempel teologi, alkymi og de gamles visdom. Med dagens kunnskap om vitenskapshistorie og vitenskapsteori, både innenfor naturvitenskap, medisin og psykologi, er det allment akseptert at alle vitenskapelig funn og alle vitenskapelige teorier er tentative – ny kunnskap kan når som helst komme til å avløse tidligere kunnskap – men det finnes også en ydmykhet (i alle fall blant seriøse forskere) og en aksept for at tidligere kunnskapsparadigmer må forstås i lys av den tiden de oppstod i. Derved må Newtons fascinasjon for de gamles visdom forstås på den måten at Newton selv forstod nettopp dette: formidling av kunnskap må forstås i kontekst av den samtiden den ble formidlet i. Selv om vi i dag er vel kjent med dette, var det tilsynelatende ikke slik i England; i begeistringen over den nye vitenskapen, ble gammel visdom forkastet ukritisk. Bortsett fra hos Newton.

 

Brobyggeren. De første århundrene etter Newton var både biografiene og samtidens rådende forestilling om Newton at han var den arketypiske representanten for en vitenskap fullstendig preget av rasjonalitet. Men i dag vet vi at det ikke er slik. Newton avviste aldri fortidens kunnskap. Selv om han i korte og intense perioder av livet fordypet seg i vitenskapelige studier av naturlige fenomen som lys, bevegelse og gravitasjon, beskjeftiget han seg allikevel gjennomgående med studier av teologi og alkymi. Mer spekulative, eller i alle fall utforskende, biografer knytter Newton opp også mot Frimureriet, selv om det er vanskelig å belegge dette med pålitelige kilder. Men en slik kobling er uansett ikke så spekulativ som den kan høres ut som; på samme måte som alkymiens prosjekt var foredling av naturen og mennesket og Newtons livsprosjekt var å avkode naturens hemmeligheter, var frimureriets prosjekt også foredling av mennesket gjennom kunnskap om menneskets plass i natur og samfunn. Selv om ikke Newton formelt kan knyttes til den frimureriske bevegelsen, er det allikevel tydelige fellestrekk i det underlaget som har inspirert de respektive livsprosjektene. Med nåtidens øyne kan man kanskje si at Newton kombinerte nye vitenskapelige teorier med mer «uklare» og famlende aktiviteter rettet mot forståelse av den «gamle kunnskapen» som ikke alltid lot seg dokumentere på samme måte som den moderne vitenskapen, hvor sistnevnte kjennetegnes av at alt som ikke kan dokumenteres og måles blir forkastet. Hvis Newton hadde vært medisiner i dag, kunne en rimelig en analogi være at han beskjeftiget seg både med skolemedisin og alternativ medisin, med det formål å forstå hele mennesket. For Newtons livsprosjekt var nettopp å forstå naturen. Eller, som det har blitt sagt, «å fravriste naturen dens hemmeligheter». John Maynard Keynes betegnet i sin tale – skrevet til markeringen av Newtons 300-års dag i The Royal Society i 1942, men utsatt til 1946 på grunn av 2. verdenskrig og fremført av Keynes’ bror i forbindelse med at Keynes selv var gått bort – Newton som: «ikke det første vitenskapsmennesket, men den siste av magikerne». Selv ville jeg heller kalt Newton en intellektuell brobygger, fordi han aldri forkastet fortidens kunnskap, men derimot søkte å inkorporere denne i den nye vitenskapen og derved forvaltet en omfattende og komplett kunnskap i sitt hvileløse og søkende livsprosjekt med å forstå naturen og universet – et prosjekt som varte i nærmere 70 år av Isaacs 84 år lange liv.

 

 

Tore Pedersen. Faglogg. Samling 1.

 

Ettersom jeg er opptatt av å forstå samt formidle ulike former for kunnskap, var det naturlig for meg å ville skrive om noe som har med kunnskap å gjøre, på samme måte som jeg gjordet i det forrige emnet. Biografi er en temmelig ukjent sjanger for meg. Jeg har kun lest en snau håndfull biografier, og har alltid ansett biografier for enten å være for heltedyrkende eller bære for mye preg av å ville rive ned et heltebilde. Sikkert uten å kunne belegge hvorfor jeg har tenkt slik. Jeg har også tenkt at biografi var for mye «konstruksjon» og for lite «fakta»; for mye subjektivitet og for lite objektivitet. Etter forrige emne har jeg imidlertid fått en annen oppfatning av dette; det subjektive er jo faktisk eksplisitt fremelsket i mange av de faglitterære sjangrene. I alle fall er det akseptert med subjektive konstruksjoner, så lenge man kan stå inne for det man skriver og så lenge ens konstruksjoner er rimelig forankret i kildematerialet, enten skriftlige eller muntlige. Det var naturlig å velge en strategi anbefalt av Hamilton, som begynte med «researching your subject», for deretter å konstruere «The shape of a life». I følge Hamilton finnes det en slags mal for hva man i det minste bør ha med i en biografi. Dette dreier seg om en «lifeline», hvor det rimeligvis er nødvendig å ta med opplysninger om barndom, utdanning, relasjoner, lærlingetid, karriere og aldring. I tillegg er det anbefalt å forsøke å skape et plott. Arketypiske plott er beskrevet i Hamiltons kapittel i kompendiet. Jeg valgte å skrive den biografiske teksten rundt Hamiltons første anbefaling, for i det minste å ha en slags struktur i teksten. Deretter valgte jeg en plott som blir beskrevet som «The Quest», altså en slags søken i form av en misjon, et oppdrag eller en jakt. Den personen jeg skriver om er Isaac Newton. Jeg opplever ham som en spennende person som levde i en brytningstid, både politisk, religiøst og vitenskapelig. Samtidig opplever jeg ham som et søkende menneske, alltid på jakt etter den «egentlige» sannheten i alle fenomen. Det at han var opptatt både av vitenskap, teologi og alkymi, herunder også de gamles visdom, som enkelte biografer har valgt å kalle den kunnskapen han var så opptatt av. Det jeg har skrevet er en svært enkel og kort tekst, mer som en slags begynnende skisse til en biografi enn som en egentlig biografi. Jeg har vært opptatt av å forankre det jeg skriver i hva ulike biografer har skrevet om Newton, samt i Newtons skriftlige arbeider, både det han selv har publisert og det andre vitenskapshistoriske forskere har skrevet om både hans publiserte og upubliserte arbeider. Samtidig har jeg vært opptatt av å formidle min egen forståelse av de tekstene jeg har lest. Spesielt har jeg vært opptatt av å formidle de tolkningene jeg har gjort når jeg sammenholder alt det som er skrevet om Newton, hvor det jeg har skrevet kun er et lite ekstrakt, men hvor jeg forsøkt å trekke ut en viktig essens. I alle fall viktig for meg, for det skrive biografier er ikke «kun» en formidlingsprosess, men også en læringsprosess, i følge både Newton og Egeland. Jeg har i tillegg ikke valgt å skrive etter format av den «vitenskapelige» biografien, med omfattende dokumentasjon i form av et stort note- og referanseapparat, men har heller valgt å skrive etter format av den litt «lettere» biografien, hvor det er mer tillatt å være selektiv i hva man velger å legge vekt på, for derved å skape sin egen tolkning av den biograferte. Jeg har derved avstått fra å lage referanser i første omgang, men teksten bygger foreløpig på det jeg har funnet i disse biografiene:

• Carl Henrik Kochs biografi «Newton – Geniet og mennesket».
• Richard Westfalls biografi «Never at rest».
• James Gleicks biografi «Isaac Newton»
• Alain Bauers biografi «Isaac Newton’s Freemasonry»

Samt i disse tekstene, som omhandler vitenskap generelt, men som også omtaler Newton:

• Bill Brysons «Seeing further: The story of science and the royal society»
• Edward Dolnicks «Clockwork Universe: The Royal Society and the birth of the modern world»
• Steven Weinbergs «To explain the world: The history of modern science»
• Sharon Bertsch McGraynes «The Theory that would not die»

Samt på to nettsteder som inneholder Newtons originaltekster med kommentarer:

• The Newton Project, inneholdende Newtons samlede tekster (Oxford & Cambridge universities) http://www.newtonproject.ox.ac.uk/
• Newtons Chymistry, inneholdende Newtons alkymiske tekster (Indiana University) http://webapp1.dlib.indiana.edu/newton/index.jsp

 

Det jeg har vært opptatt av å formidle ut fra min tolkning, er at Newton var et sammensatt menneske og egentlig en brobygger mellom den gamle og den nye verden, i det han mente at vitenskap og teologi måtte sees i sammenheng. I sitt «kunnskapsprosjekt» forsøkte han å flette sammen kunnskapen fra de gamles visdom, fra de bibelske tekstene og fra vitenskapelig tenkning og eksperimentering. Newton var ikke «bare» et rasjonelt vitenskapsmenneske, men også et komplekst menneske som verdsatte alle former for kunnskap, gamle som nye.

 

Korte arbeidsnotater:

 

Født 1642.

Cambridge 1661-

Ble 84 år gammel.

Hjemme 1665-1666 (de største oppdagelsene)

Lys og farger. 1672. Philosophical transactions. Første publikasjon. Ny tradisjon.

 

Principia 1687. Gravitasjon, planeters bevegelse. Avslutning nyskapende fysiker.

Moren døde 1689, Newton 47 år.

Medlem av parlamentet 1689-

Master of the Mint 1699 (kunnskap om mineralogi og kjemi)

President Royal Society 1703

Fortsatt arbeid. Optikk 1704.

Sentralt kjente ting: Gravitasjon, bevegelse, optikk

Hele tiden, men ukjent: Alkymi (kjemi), «de gamle vise» (egypterne) og teologi (Gud)

Uvisst: Frimureri

(avkode naturens hemmeligheter: alt henger sammen. Gud, verdens tilblivelse, naturens orden, alt kan avleses gjennom logikk og eksperimenter (empiri), derav Newtons interesse for alkymi (forløperen til moderne kjemi, organisk og uorganisk), teologi (tilblivelse og orden, også manifestert i naturen) og moderne vitenskap (gravitasjon, bevegelse, optikk), hvor alt henger sammen.

Død 1727.

 

 

Lifeline:

Childhood: Født for tidlig. Svakelig. Forventet å ikke leve. Selvstendige bønder. Faren døde før Newton ble født. Vokste opp sammen med sin mor.

Education: Svak elev. Rangert nest lavest i klassen. Men på Cambridge uni: blomstring.

Relationships: Uvisst, men beskrevet som innadvendt og til dels avvisende.

Apprenticeship: Cambridge og deretter dels samarbeidende og dels selvlært.

Success. Kjent for gravitasjon, bevegelse og optikk (lysets egenskaper).

Aging: 84 år.

Death 1727.

 

Plot:

The Quest

Født prematur. Indikasjon på rastløsthet: Fant seg ikke til rette på skolen. Var på evig søken etter å avkode naturens guddommelige orden. Korresponderte med andre, men var mistenksom overfor andres motiver. Delte sjelden sine arbeider. Måtte overtales til å publisere. Hans mistenksomhet var ikke motivert av personlig «vinning», men av at han mente få var verdige til å få innblikk. Han hadde stor sans for alkymi og de gamles visdom (og teologi).

 

Story:

Conflict: Forsøkte å knytte religion og vitenskap sammen. Så at alt henger sammen. Fant bevis på at alt hang sammen. Brukte ikke som sine samtidige, referanser til antikken for den litterære verdi, men mente oppriktig at antikken hadde svarene. Alkymi som forløperen til kjemi. Alkymi dreier seg ikke kun om foredling av uedle metaller til gull, noe som ville vært en vinningssak. Men om foredling i vid forstand. Foredling av metaller, av kunnskap, av mennesket, av menneskeheten.

 

Resolution: Jeg fant egentlig ingen god beskrivelse som kunne tjene som resolution, bortsett fra min tolkning at Isaac Newton alltid var på søken. Den første vitenskapsmannen, men den siste magikeren.

 

Structure:

Beginning: Fødsel, barndom, Cambridge.

Main part: Cambridge, teologi, alkymi, vitenskap (gravitasjon, bevegelse, lys/optikk)

Resolution: Å binde sammen verden. Å forkaste Descartes mekanistiske verdensbilde. Å mene at alt i naturen har en guddommelig orden. Slik sett overensstemmende både med alkymi, med religion, med frimureri, med et helhetlig syn på vitenskap – og egentlig på kunnskap. Før Newton, helhet, men uvitenskapelige forklaringer. Med Newton: Helhet OG vitenskapelige forklaringer. Etter Newton: spesialisering, fragmenter, dypdykk, isolerte vitenskapelige forklaringer, men ingen helhet. Spesialkunnskap, men ingen visdom.

 

Newton var i utakt med mennesker. I utakt med sin egen fødsel (prematur). I utakt med kalenderen (født i to år, hhv gregoriansk og annen kalender). Misforstått. Skeptisk. Men ikke for egen del. For «saken».