Den tredje artikkelen jeg publiserte som svar på arbeidskravene i emnet, kalte jeg miljøpolitikkens psykologi. Artikkelen var et forsøk på å formidle en tydelig tendens til å bruke «harde» tvangstiltak i miljø- og samferdselspolitikken, og kontrastere denne tendensen mot «mykere» og mer bemyndigende virkemidler og tiltak som har vært gjennomført internasjonalt, og som har bidratt til en miljøpolitikk på samferdselsområdet som har gitt store miljøgevinster. Gjennom å bemyndige folk til å velge mer miljøvennlige transportalternativer har man oppnådd de miljøgevinstene man ønsket – helt uten å bruke tvangsmidler. Det burde ikke være noen overraskelse at en slik politisk tilnærming til å oppnå miljøgevinster er betydelig mer verdsatt av de som «utsettes» for politikken. Denne artikkelen var den jeg fikk minst respons på. Kanskje klarte jeg ikke å formidle at den kunnskapen som var innhentet for å belyse den «problematiske» tendensen i norsk miljøpolitikk var pålitelig. Kanskje var ikke folk interessert i temaet. Eller kanskje klarte jeg ikke å gjøre temaet tilstrekkelig interessant og relevant.

Miljøpolitikkens psykologi

Hvilke avveininger gjør politikere og samferdselsmyndigheter når de vurderer hvilke virkemidler som må til for å oppnå miljøgevinster, for eksempel gjennom reduksjon av bilbruk? Må slike virkemidler alltid inneholde et element av «tvang»? Eller det mulig å oppnå en reduksjon av bilbruk gjennom virkemidler som hjelper folk til frivillig å velge andre og mer miljøvennlige transportformer?

Dette var spørsmålene det svenske forskningsrådet stilte da de ba oss om å oppsummere internasjonal forskning for å belyse om miljøgevinster kunne oppnås gjennom frivillig reduksjon av bilbruk.

I forskningsrapporten Feasibility of Voluntary Reduction of Private Car Use gjorde vi rede for det vi fant i den internasjonale forskningen på området. Blant annet at «myke» virkemidler som hjalp bilister til frivillig å endre sine reisevaner, ga miljøgevinster gjennom en umiddelbar reduksjon i bilbruk på opptil 30 prosent. I tillegg at disse «myke» virkemidlene hadde en betydelig større aksept i befolkningen enn de «hardere» virkemidlene som alltid innebærer et element av «tvang».

Hvis du vil vite mer om avveiningen mellom «myke» og «harde» virkemidler samt hvilket kunnskapsunderlag som ligger til grunn for miljø- og samferdselspolitikken når det gjelder reduksjon av bilbruk, kan du lese vår korte artikkel Redusert bilbruk på frivillig basis i tidsskriftet Samferdsel: https://samferdsel.toi.no/nr-02/redusert-bilbruk-pa-frivillig-basis-article32343-1458.html.

I den korte artikkelen viser vi at det er mye verdifull kunnskap å hente fra psykologifeltet, blant annet om hvordan reisebehov og reisevaner oppstår, utvikles og opprettholdes, samt hvordan behovene og vanene kan endres gjennom både målrettet informasjon og andre virkemidler som bemyndiger den enkelte til selv å redusere sin bilbruk – det vil si uten at det utøves «tvang».

Hvis du vil gå i dybden og lese enda grundigere om temaet, kan du lese den fullstendige rapporten Feasibility of Voluntary Reduction of Private Car Use: http://kau.diva-portal.org/smash/get/diva2:530114/FULLTEXT02.pdf

Etter at jeg hadde publisert teksten om verdifulle hemmeligheter publiserte jeg også teksten adferdsinformatikk som en kort artikkel på nettstedet LinkedIn, som ytterligere ledd i svare på arbeidskravet i emnet. I denne artikkelen valgte jeg å være fullstendig «tro» mot innholdet i den vitenskapelige artikkelen. Formidlingen ble dermed vanskeligere, nettopp fordi jeg ikke fant noen effektive «formidlingsgrep» som kunne forenkle innholdet og samtidig beholde «sannheten» i det. På denne artikkelen fikk jeg betydelig mindre respons enn på den forrige artikkelen, hvor jeg lett kunne finne frem til et begrep som folk kjente seg igjen i – nemlig begrepet hemmeligheter. I den foreliggende artikkelen derimot, var det nødvendig å formidle et paradigmatisk skifte i måten man designer systemer for interaksjon mellom mennesker og maskiner på. Da ble det nødvendig å introdusere begrepet rasjonell aktør, antatt adferd og faktisk adferd – og da tror jeg rett og slett at leseren slutter å lese. Igjen en erkjennelse om at det er vanskelig (kanskje også umulig) å formidle det som er komplekst på en forenklet måte, uten at noe går tapt. Jeg forsøkte i det minste å bruke begrepet tillit for å skape gjenkjennelse hos leseren, men ettersom jeg ikke har noen systematisk empiri å vise til – annet enn et mindre antall responser på denne artikkelen – er det vanskelig å vite hva slags potensiell effekt dette grepet kan ha hatt.

Adferdsinformatikk

I en nylig publisert vitenskapelig artikkel lanserer vi begrepet Behavioural Computer Science (et begrep vi på norsk har oversatt til adferdsinformatikk) og forklarer hvorfor man bør basere modeller for interaksjoner mellom menneske og teknologi mer på psykologisk vitenskap om menneskers faktiske adferd, fremfor å basere modellene på en grunnleggende antakelse om at menneskelig adferd alltid er rasjonell.

I dag interagerer mennesker med komplekse intelligente systemer på flere og flere områder, fra Smart Living og IoT (Internet of Things) til nasjonal etterretning og sikkerhet. Samtidig interagerer også intelligente systemer med andre intelligente systemer.

Slike komplekse interaksjoner forutsetter at de enkelte aktørene — både mennesker og intelligente systemer — kan ha tillit (eller velge ikke å ha tillit) til de aktørene de interagerer med. For å oppnå tillit er det viktig at både mennesker og komplekse intelligente systemer kan forstå — samt til en viss grad også forutse — de øvrige aktørenes adferd.

Eksisterende modeller for å forstå og forutse interaksjoner i en slik menneske — teknologi kontekst er i hovedsak bygget på en grunnleggende antakelse om at mennesker tenker og handler rasjonelt. Men menneskers adferd kan ofte bryte systematisk med kravet til rasjonalitet, spesielt når informasjonen man skal behandle er for kompleks eller tiden man har til rådighet er for knapp. I situasjoner som disse, er man ofte ikke i stand til å foreta rasjonelle valg og beslutninger.

Dette er en utfordring fordi det bidrar til å redusere forutsigbarheten og tilliten i interaksjonene mellom mennesker og intelligente systemer. Ved design av intelligente systemer må man derfor ta mer hensyn til menneskers og intelligente systemers faktiske adferd, fremfor å basere modellene på grunnleggende antakelser om at adferden er — eller kommer til å være — rasjonell.

For å oppnå slik tillit forutsettes det følgelig at man studerer aktørenes faktiske adferd systematisk og at (de rasjonelle) modellene designes og oppdateres med pålitelig kunnskap om hva som er menneskers og intelligente systemers faktiske adferd i ulike kontekster — det vil si, hvordan de faktisk agerer, i motsetning til hvordan de ideelt sett burde agere.

I artikkelen Behavioural Computer Science: an agenda for combining modeling of human and system behaviours, publisert i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Human-Centric Computing and Information Sciences hos Springer verlag, forklarer vi hvorfor det er viktig å utvikle modeller som tar hensyn til menneskers og intelligente systemers faktiske adferd, fremfor å basere modellene på antakelser om at adferden er — eller kommer til å være — rasjonell.

Vi viser også hvordan en eksisterende interaksjonsmodell kan oppdateres med data om faktisk adferd for å oppnå mer pålitelig kunnskap — og dermed mer tillit og større forutsigbarhet — i interaksjonen mellom mennesker og intelligente systemer.

Artikkelen inngår i prosjektene Oslo Analytics og IoTSec ved Universitetet i Oslo, hvor ett av formålene er å utvikle nye vitenskapelige modeller og metoder for trusselvurderinger og etterretningsanalyse i grenseflaten mellom menneske og teknologi. Kunnskapen er imidlertid også relevant i andre kontekster hvor mennesker og intelligente systemer interagerer.

Hvis du vil vite mer om dette temaet, kan du lese samt laste ned en pdf-versjon av vår fagfellevurderte originalartikkel helt gratis via denne lenken: https://doi.org/10.1186/s13673-018-0130-0

I sommer publiserte jeg først teksten verdifulle hemmeligheter som en kort artikkel på nettstedet LinkedIn, som ledd i arbeidskravet i emnet. Her valgte jeg å nedtone at den vitenskapelige studien dreide seg om etterretningsanalytikeres vurdering av informasjon (etterretninger), og forsøkte heller å lokke til meg leseren ved hjelp av å bruke begrepet hemmeligheter. Dette innebærer at den som kun leser den korte artikkelen, og ikke går videre og leser den fullstendige artikkelen, ikke vil forstå at dette dreier seg om vurdering av en viss type informasjon i en viss type kontekst. Slik sett kan leseren bli forledet til å tro at dette er en generell psykologisk effekt av hemmeligheter som sådan – hvilket jo ikke var det vi faktisk undersøkte. Dermed har jeg potensielt bidratt til en generalisert forståelse av et spesifikt forskningsfunn som er knyttet til en bestemt populasjon og en bestemt kontekst – altså har jeg forenklet og kanskje «forvrengt» sannheten for (om enn ikke fullt ut vellykket) å oppnå formidling til en bredere leserkrets.

Verdifulle hemmeligheter

En vitenskapelig artikkel som nylig er publisert i det internasjonale tidsskriftet Intelligence and National Security rapporterer om den psykologiske effekten av informasjon som er skjult for andre enn en selv, sammenlignet med informasjon som er åpent tilgjengelig for andre.

I et eksperiment vi gjennomførte for å undersøke den psykologiske effekten av henholdsvis skjult informasjon og åpen informasjon, fant vi at deltakerne i eksperimentet vurderte informasjon som bare var tilgjengelig for en selv, som mer verdifull enn informasjon som var åpent tilgjengelig for andre – selv om informasjonen var identisk.

Denne effekten inntraff imidlertid bare når informasjonen var kompleks og ikke når informasjonen var mindre kompleks. Dette indikerer at deltakerne oppfattet aspektet skjult for andre enn en selv som ensbetydende med verdifullt i situasjoner hvor det er kognitivt krevende å tolke innholdet i informasjonen.

Videre var deltakerne mer sikre på sine egne vurderinger når de bedømte verdien av informasjon som var skjult for andre enn en selv, og mer usikre på sine egne vurderinger når de bedømte verdien av informasjon som var åpent tilgjengelig for andre – selv om informasjonen var identisk.

Den opplevde forskjellen mellom verdien av informasjon som oppfattes som eksklusiv for en selv, sammenlignet med verdien av informasjon som oppfattes som åpent tilgjengelig for alle, har implikasjoner for flere typer samfunnsaktiviteter hvor man vurderer informasjon og deretter foretar viktige valg og beslutninger på bakgrunn av hvordan man vurderer informasjonen.

Når andre (ikke-relevante) faktorer enn det faktiske informasjonsinnholdet er med på å påvirke krevende valg og beslutninger, er dette et eksempel på det vi vanligvis kaller et kognitivt bias – altså en systematisk feilbedømmelse. Når disse ikke-relevante faktorene i tillegg bidrar til at man blir sikrere på sin egen vurderingsevne, forsterkes den systematiske feilbedømmelsen.

Vil du vite mer? Da kan du lese artikkelen Seduced by Secrecy – Perplexed by Complexity: Effects of Secret vs Open-Source on Intelligence Credibility and Analytic Confidence, som nylig er publisert i det internasjonale fagfellevurderte tidsskriftet Intelligence and National Security: https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/02684527.2019.1628453?journalCode=fint20