Tore Pedersen – skriveoppgave 2 – tema med selvbiografisk inngang – våren 2018
«Lesebestilling»: Det å skrive om et tema og bruke en biografisk eller selvbiografisk inngang viste seg å være en vanskelig øvelse. Fordi jeg kun «kommet i gang» med oppgaven, er den foreliggende teksten «prøvende». Det jeg forsøker å skrive om, er hvor mye vi kan stole på det vi «vet» – altså kunnskap – og hva som skal til for at det vi «vet» kan anses som pålitelig. Beklageligvis har teksten både blitt mer teknisk og mer springende enn hva jeg hadde tenkt.
Fordi oppgaven er veldig uferdig (ikke i tekstomfang, men i kvalitet), er lesebestilling:
- Er det noe tematisk i teksten som vekker interesse?
- Gir teksten sammenhengende mening, eller er det bare virvar?
- Er den selvbiografiske inngangen og avslutningen for «lett»?
KUNNSKAPENS TAKSONOMI
Jeg var han som alltid tvilte
Så lenge jeg kan huske har jeg vært opptatt av visshet, om hva som skal til for at man skal kunne være sikker på noe. Eller kanskje snarere hva som mangler for at man skal kunne oppnå visshet. Slik at man alltid forblir i en tilstand av uvisshet. Jeg kan for eksempel huske at jeg stadig forundret meg over at folk jeg var sammen med på skolen eller på fritiden, alltid fremstod som så sikre på alt. I alle fall slik jeg opplevde det. Mens jeg selv alltid opplevde meg selv som usikker og tvilende på så mye. Det var ikke slik at dette var spesielt ubehagelig for meg. Det var ikke slik at jeg direkte plagdes med å være den som alltid var usikker. Jeg hadde i grunnen blitt vant til at det var slik. Men jeg følte allikevel at det var noe som var «galt». Ikke med meg, men derimot med alle andre. For hvordan var det mulig at alle andre kunne fremstå som så sikre på så mye, når det meste i livet i grunnen er usikkert? Hva var det som gjorde at de andre alltid var så sikre? Når jeg i dag tenker tilbake på dette, er det litt uklart for meg hvordan jeg forsøkte å analysere det den gang. Kanskje forveksler jeg hva jeg tenker i dag, med hva jeg tenkte den gang. Men jeg tror faktisk at jeg allerede den gang puslet med tanken om at det at de var så sikre, kanskje ikke hadde noe å gjøre med det temaet de var så sikre om eller på, men at det heller kunne ha noe å gjøre med dem selv. At noen bare er sikre av natur, uavhengig av hvor rett eller feil de tar om det emnet de er sikre på. Mens andre derimot er usikre av natur, uavhengig av om også de har rett eller tar feil. I dag opplever jeg for eksempel at jeg fortsatt undrer meg over hvordan både arbeidskolleger og venner kan fremstå som så sikre på alt – i alle fall slik jeg opplever det – mens jeg selv aldri er sikker på noen ting. Samtidig vet jeg at det er en forskjell på det å oppleve visshet om noe og det at denne vissheten er berettiget, altså at den er et uttrykk for at man har rett i det man opplever visshet om. Så da er det kanskje slik at de som alltid er sikre, av og til opplever en uberettiget visshet. Mens jeg som alltid er usikker, av og til opplever en uberettiget uvisshet. For når ulike spørsmål eller problemer pløyes litt mer dyptgående, opplever jeg ofte at min uvisshet faktisk er berettiget og at andres visshet var uberettiget; problemet var faktisk ikke så rett frem å tolke, og løsningen var ikke så åpenbar som først antatt. Men hvorfor oppstår denne uberettigede opplevelsen av visshet hos «de andre», men ikke hos meg? Hvilken funksjon har denne opplevelsen, og hva innebærer det å ikke ha den samme opplevelsen? Er opplevelsen av visshet en evolusjonær funksjon som har hatt til hensikt å fremme mestring og redusere eksistensiell angst, og er den slik sett en funksjonell overlevelsesmekanisme i en uviss verden? Hva da med meg som stort sett opplever uvisshet hele tiden, men uten å (ha vett nok til å) oppleve den eksistensielle angsten som vanligvis akkompagnerer uvissheten? Er jeg en «anomali» i evolusjonen? Hva er egentlig min rolle? Jeg innrømmer at jeg – om ikke alltid, så i alle fall veldig ofte – har en sterk følelse av utilfredshet når jeg opplever «de andres» uberettigede visshet. Dette plager meg ikke veldig sterkt, selv om det jo hadde vært hyggelig med slags «oppreisning» – ikke egentlig på vegne av meg selv, men mer på vegne av «saken»; at noen kunne forstå at uvisshet er en både riktig og naturlig tilstand, og at det er vissheten som er det unaturlige. Det er for eksempel ikke visshet som bidrar til å utvikle kunnskap som er pålitelig. Det er derimot uvisshet og tvil som bidrar til pålitelig kunnskap, forutsatt at kunnskapssøkeren klarer å stå i denne uvissheten i sin søken etter en visshet som egentlig er uoppnåelig. I alle fall i «jordiske» anliggender.
Uvisshetens filosofi
For slike som meg – uvisshetens trofaste venner – finnes det heldigvis flere slags måter å søke trøst på innen filosofi og metafysikk. Her snakker man om ulike former for væren, altså hva som kan sies å eksistere. For eksempel representerer den fysiske verdenen én form for væren, mens den sosiale verdenen representerer en annen form for væren: Et fysisk objekt, la oss si en stol, har én type væren i den fysiske verdenen, men en annen type væren i den sosiale verdenen, hvor vi i tillegg til dens fysiske beskaffenhet også tillegger den en betydning. I et klasserom vil en stol ha samme fysiske væren uavhengig av hvor den står plassert, men den samme stolen vil ha ulik sosial betydning og slik sett representere ulike former for væren, avhengig av om stolen brukes av en lærer eller en elev. Julenissen kan også ha ulik væren, avhengig av om vi betrakter julenissen som et fysisk vesen eller som en kollektiv forestilling hos barn. Den som beskjeftiger seg med slike spørsmål er opptatt av ontologi, som er fagtermen for studiet av væren. Innenfor filosofi og metafysikk snakker man også om at man kan oppnå kunnskap om slik væren ved å gå frem på ulke måter, altså med ulike undersøkelsesformer eller metoder. Hvis man søker kunnskap om julenissens fysiske eksistens må man gå frem på andre måter og med andre undersøkelsesmetoder enn om man søker kunnskap om julenissens eksistens som kollektiv forestilling hos barn. I det første tilfellet vil man for eksempel kunne lete etter spor av julenissen på det stedet der hvor julenissen er kjent for å oppholde seg, mens man i det andre tilfellet vil kunne gjennomføre intervjuer av barn for å bli kjent med deres forestillinger. I begge tilfeller er man opptatt av julenissens eksistens, men det er allikevel to ulike former for væren. Disse formene for væren krever ulike undersøkelsesmetoder. Begge undersøkelsesmetoder kan gi oss pålitelig kunnskap, men det er allikevel to ulike former for kunnskap vi oppnår. Den som er opptatt av hvordan man kan undersøke ulike former for væren, er opptatt av det som med en fagterm kalles epistemologi, som altså er det samme som undersøkelsesmåte og metode, altså måter å gå frem på for å oppnå kunnskap om dette noe som vi er interessert i å vite mer om.
Det finnes ulike pålitelige måter å gå frem på, avhengig av om man er interessert i å oppnå kunnskap om det som er allment og universelt eller om man vil oppnå kunnskap om noe som er spesielt og lokalt. Hvis jeg ønsker å oppnå kunnskap om noe som er allment og universelt, for eksempel om utbredelsen av noe i befolkningen, uavhengig av om dette noe er en objektiv tilstand eller en subjektiv opplevelse, men jeg ikke har tilgang til hele den populasjonen hvor fenomenet kan tenkes å eksistere, vil det kunne hjelpe meg om jeg klarer å foreta et utvalg som er representativt for populasjonen. Da vil jeg med ulike grader av visshet, avhengig av hvor presis undersøkelsesmetoden er og hvor representativt utvalget er for populasjonen, kunne generalisere fra funnene i utvalget til populasjonen. Er dette noe til stede i 40 % av utvalget, er det rimelig å tenke at det samme noe også kan være tilstede i 40 % av populasjonen. Forutsetningen for dette er imidlertid at fenomenet noe forstås likt av alle de som undersøkes eller spørres; hvis fenomenet forstås eller tolkes ulikt, vil ikke den kunnskapen som hevdes om utbredelsen av fenomenet være pålitelig.
Men dersom jeg derimot er interessert i å oppnå kunnskap om det som er spesifikt og lokalt, vil det ikke ha noen hensikt å gå frem på samme måte. Hvis jeg for eksempel ønsker å vite noe om hvordan ett bestemt menneske forstår seg selv og sin egen livshistorie, gir det liten mening å undersøke noe som har med utbredelse å gjøre. Da vil det hverken hjelpe med statistikk eller andre former for gjennomsnittstenkning eller «generalisering». Dette ene menneskets forståelse av seg selv og sin egen livshistorie kan kanskje ha mange likhetstrekk med den forståelsen andre mennesker har av seg selv og sine livshistorier. Men når vi søker kunnskap om det spesifikke og lokale er det allikevel ikke det som er poenget; vi er ikke interessert i generell utbredelse, men derimot av et spesifikt livsnarrativ.
Den som synes det er viktig med en forankring i fagterminologi vil finne at, dersom man er opptatt av å frembringe kunnskap om noe som er allment og universelt, for eksempel utbredelsen av et fenomen, har man en nomotetisk tilnærming til det man søker kunnskap om. Er man derimot interessert i å forstå noe som er spesifikt og lokalt, for eksempel hvordan et noe oppleves og forstås av ett enkelt menneske, har man en idiografisk tilnærming til det man søker kunnskap om. Begge tilnærminger er verdifulle, men de er allikevel forskjellige og må ikke forveksles med hverandre. Hvis jeg generaliserer fra det spesifikke og lokale til det allmenne og universelle, kan det bare være fordi det spesifikke og lokale finnes og kan gjenkjennes også utenfor den spesifikke og lokale konteksten. Men før jeg har lov til å generalisere, må jeg undersøke om det lokale faktisk også er universelt. På samme måte som det ikke alltid er holdbart å generalisere fra «lokalt til universelt» uten undesøkelser som understøtter generaliseringen, kan det også være feil å trekke slutninger fra det universelle til det lokale og spesifikke. Det universelle er universelt i kraft av å være en «tendens». Det er slett ikke alle som opplever dette noe som vi har undersøkt på nøyaktig samme måte; det kan være stor variasjon i opplevelsen, selv om den universelle «tendensen» trekker i en tydelig retning. Da blir det tilsvarende feil å hevde at ett spesifikt enkeltmenneske nødvendigvis må oppleve fenomenet på samme måte som det som er gjennomsnittet av alle andres opplevelser. Hvis man ser bort fra varians, som mange faktisk gjør, kan man lett komme til å foreta en feilaktig kategorisering både av fenomener, opplevelser og mennesker.
Den som er interessert i å forankre seg i fagterminologi vil også her kunne finne egnede termer som er beskrivende for de måtene vi trekker slutninger på. Den som foretar mange observasjoner (empiri) og deretter lager en «regel» (teori) på bakgrunn av observasjonene, trekker en induktiv slutning. Fagtermen for denne type slutning er altså induksjon, og gyldigheten av en induktiv slutning henger mye sammen med hva slags type empiri (data) vi har samt av hvor mye empiri vi har. Generalisering er tillatt, men bare under visse betingelser. Den som derimot, med utgangspunkt i flere premisser som er «gitt» i den forstand at de enten er «sanne», allment aksepterte eller rett og slett bare vedtatt eller antatt, trekker en slutning på bakgrunn av premissene, beskjeftiger seg egentlig ikke med empiri (data), men kun med logikk. Hvis slutningen følger logisk av premissene vil konklusjonen være «sann» i den grad premissene er «sanne». Dette kalles en deduktiv slutning, og fagtermen er altså deduksjon. Forskjellen mellom en induktiv slutning og en deduktiv slutning er at den induktive slutningens «sannhet» kun har en grad av sannsynlighet som avhenger av både empiri og undersøkelsesmetoder, og som derved ikke nødvendigvis er «sann», mens en deduktiv slutning alltid sann dersom konklusjonen følger logisk av premissene.
Men denne forskjellen mellom induksjon og deduksjon indikerer også at det er ulike måter å forstå «sannhet» på. Én definisjon av sannhet er for eksempel at en påstand kan sies å være sann dersom påstanden samsvarer med – eller korresponderer med – det vi kan observere. Essensen i en slik forståelse av «sannhet» er korrespondanse, og fagtermen er altså korrespondanseprinsippet for sannhet. Korrespondanseprinsippet henger nært sammen med induktive slutninger i den forstand at en induktiv slutning ofte er en påstand om noe som på en eller annen måte kan observeres. Dermed vil det i mange tilfeller også være mulig å undersøke om påstanden korresponderer med virkeligheten, altså om påstanden er «sann». For deduktive slutninger gir det derimot ingen mening å operere med korrespondanse som kriterium for hvorvidt noe kan anses som «sant». En deduktiv slutning forholder seg egentlig ikke til en «ytre» virkelighet slik en induktiv slutning gjør, men derimot til en «indre» logisk sammenheng – altså koherens – mellom premisser og konklusjon. Dermed er deduksjon en øvelse som kun innbefatter logikk og ikke empiri. I motsetning til induksjonens sannhet-som-korrespondanse, dreier deduksjon seg om sannhet-som-koherens, og fagtermen er koherensprinsippet om sannhet. Men allikevel dreier all kunnskapsgenerering seg i bunn og grunn om en kombinasjon av induktive og deduktive slutninger. En vanlig betegnelse for kunnskapsgenerering med denne kombinasjonen av induksjon og deduksjon er hypotetisk-deduktiv metode, selv om begrepet induksjon dessverre har falt ut av termen. Metoden er pålitelig fordi den både er deduktiv og dermed forholder seg til en indre logikk i slutningene, samtidig som den er induktiv og undersøker om både premissene og konklusjonene i deduksjonen korresponderer med den empirien som kan observeres og dermed er sanne.
Uvisshetens psykologi
Men kunnskap kan også manifestere seg på andre måter enn de metafysiske og filosofiske. Som regel utøver vi ikke nødvendigvis den type øvelser som metafysikken eller filosofien pålegger oss; ofte forholder vi oss heller til kunnskap som noe vi bare «vet», uten at vi helt klarer å gjøre rede for hvorfor vi «vet». Av og til har vi rett når vi «vet»; andre ganger tar vi feil. Uavhengig av om vi har rett eller tar feil, kalles denne type kunnskap intuitiv. Vi bare «vet», uten at vi vet hvorfor. Slik intuitiv kunnskap er ofte et resultat av at hjernen og kroppen vår ubevisst har lært noe, uavhengig av om det vi har lært faktisk er rett. Eller kunnskapen kan være et resultat av evolusjon, for eksempel at genene våre har «lært» å oss være redd for krypdyr, insekter, trange rom og høyder. Eller lært oss å være redd for mørket. Selv om slik kunnskap ikke er «objektivt sann», er dette selvsagt ikke det samme som at kunnskapen ikke er sann for oss. Det er jo uomtvistelig slik at denne kunnskapen er reell for oss, selv om den eventuelt ikke samsvarer med de objektive omstendighetene. Som for eksempel at trange rom, høyder eller mørket egentlig ikke er noe å være redd for. Dette er et eksempel på at mye av den kunnskapen vi har ervervet har kommet til uten at vi er i stand til å kontrollere innlæringen. I motsetning til situasjoner hvor vi bevisst befinner oss i en eksplisitt læringsprosess, som for eksempel når vi på en kontrollert måte forbereder oss til en eksamen ved å lese, forgår mye læring implisitt, uten at vi har bevisst kontroll over den læringen som skjer. Det vi har lært er reelt for oss, uavhengig av om det er «god» læring, som for eksempel de viktige motoriske ferdighetene vi erverver gjennom trening for å utføre en yrkesaktivitet, eller om det er «dårlig» læring, som for eksempel når vi gjennom medieoppslag eller på annen måte lærer at enkelte etniske grupper er mindre pålitelige eller er mindre verdt enn andre etniske grupper.
Både god læring og dårlig læring er et resultat av at hjernen vår – og kroppen vår – er spesielt godt utrustet for nettopp læring. Når læringen er god – og den kunnskapen vi erverver er pålitelig – er dette fordi det vi har lært faktisk «stemmer» og er «riktig». Forutsetningen for slik god læring er at vi er kontinuerlig «kalibrert» mot det som er riktig, for eksempel at vi gjennom treningen frem mot yrkesutøvelsen får «feedback» på hva som er riktig utførelse og hva som er feil utførelse, sett i forhold til den oppgaven som skal løses, slik at vi kan korrigere utførelsen av det vi gjør. Men i situasjoner hvor vi ikke får slik feedback, vil det være vanskelig å oppnå den «gode» læringen. Når feedback ikke er mulig, blir vi prisgitt andre mekanismer som forsterker læringen, for eksempel gjennom nye medieoppslag som bekrefter det vi allerede har «lært». Begrepene subjektiv og objektiv blir gjerne brukt for å skille mellom to typer kunnskap. På den ene side den kunnskapen vi enten er alene om å ha, eller som også andre har, men som «egentlig» ikke er til å stole på fordi den er subjektiv. På den annen side den kunnskapen som er objektivt sann og som derfor burde være til å stole på, selv om få eller ingen faktisk stoler på den. Enten fordi de ikke forstår kunnskapen eller fordi pålitelig kunnskap ikke har noen betydning for dem.
Jeg er fortsatt han som tviler
Da jeg var barn var jeg ofte usikker på omtrent alt. Eller uviss på omtrent alt. Men dette plaget meg egentlig ikke. Jeg aksepterte uvissheten. Det som var verre, var at alle «de andre» var uberettiget sikre og visse på omtrent alt. I alle fall slik jeg så det. Nå, i mitt voksenliv, har jeg forstått at det forholdet jeg har til uvisshet gjør at jeg kanskje kan være egnet til å gjøre andre ting enn det mine nærmeste venner og kolleger er egnet til å gjøre. Der hvor de ønsker visshet og har vanskelig for å tåle uvisshet, trives jeg med uvissheten. Samtidig er «de andre» betydelig bedre egnet enn meg til å «konstruere» visshet og med den største selvfølgelighet peke ut retninger for andre. Det er ikke jeg i stand til. Men det har faktisk blitt slik at jeg liker uvissheten. Ettersom jeg selv mener at det meste i livet er uvisst, er det befriende å forholde seg til situasjoner som bekrefter det jeg allerede vet: at omtrent alt her i livet – og i verden – er uvisst. Derfor kan det være både slitsomt og morsomt når jeg forsøker å forklare for andre, den graden av uvisshet som kan være tilstede i ulike undersøkelsesmetoder eller i ulike typer datamateriale. For eksempel hvor pålitelig eller upålitelig enkelte typer kunnskap er og i hvilken grad vi kan stole på nettopp det foreliggende kunnskapsunderlaget eller de metodene vi bruker for å løse et bestemt problem akkurat nå.
Det finnes mange former for kunnskap. Alle er verdifulle. Men det gjelder å ikke forveksle kunnskapsformene med hverandre. Samt forstå den graden av uvisshet som finnes i alle de ulike formene for kunnskap. I mitt narrativ om min uvisshet er det også en grad av uvisshet om hvorvidt narrativet er pålitelig eller ikke. Om man kan stole på den kunnskapen jeg presenterer, eller om det bare er jeg som konstruerer en beretning om meg selv – for å rettferdiggjøre min uvisshet. Det får vi aldri vite.
FAGLOGG:
Det ble ingen ordentlig faglogg denne gangen. Tekstoppgaven var for krevende å komme i gang med. Ikke det at det tok så forferdelig lang tid å skrive den, men det tok veldig lang tid å komme på noe som det var mulig å skrive om. Spesielt når det gjaldt den biografiske eller selvbiografiske inngangen. Jeg fikk derfor ikke tid til å skrive ordentlig faglogg. Jeg merker at jeg ikke er veldig begeistret for den selvbiografiske inngangen. Derfor var det også vanskelig å motivere seg for å lese pensum om selvbiografi. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om uvisshet/visshet og sannsynlighet gjennom å introdusere hvordan man betraktet sannsynlighet ved inngangen til 1700-tallet, hvor sannsynlighet var knyttet til ulike typer spill. Altså en anvendbar sak som dreide seg om å kunne beregne muligheten for å vinne eller tape i ulike typer spill hvor utfallene var kjent. Som for eksempel terningspill, hvor man vet at utfallene både er kjent og fullstendig uttømmende så lenge man vet at en terning kun kan anta én av seks verdier når den «lander». Derved er sannsynlighetene «kjent». På midten av 1700-tallet var det imidlertid en britisk frikirkelig pastor ved navn Thomas Bayes, som begynte å interessere seg for sannsynlighet i de tilfellene hvor utfallene ikke var kjent og heller ikke var fullstendig uttømmende. Eller hvor man manglet datamateriale for å fastslå sannsynligheten. Mens man tradisjonelt hadde vært opptatt av «objektiv» sannsynlighet, var Bayes opptatt av den man senere kom til å kalle «subjektiv» sannsynlighet: Vi kommer alle i situasjoner hvor vi ikke kan «vite» og hvor vi må «gjette». I slike situasjoner er det viktig at man allikevel har en metode som er så pålitelig som mulig. Eller i alle fall at man kan justere sine sannsynlighetsbedømmelser ut fra nye bevis eller det nye datamaterialet som fremkommer. I dag er denne type sannsynlighet kjent som inverse probability. Når en lege skal diagnostisere en pasient, vil diagnostiseringen ofte foretas på en måte som ligner på den logikken Bayes la til grunn: Legen starter med et utgangspunkt, nemlig pasientens symptomer. Så sammenholder legen pasientens symptomer med de sykdommene man vet at kan frembringe nettopp de samme symptomene, samtidig som man tar i betraktning utbredelsen av de ulike typene sykdom. Sammen med ulike andre tester vil legen til sist foreta en diagnose. Denne diagnosen er altså er resultat av en rekke ulike sannsynligheter for ulike typer sykdom, sammenholdt med pasientens symptomer. Når jeg er opptatt av slike ting, er det mest fordi jeg er oppgitt over «folks» ukritiske forhold til kunnskap. Spesielt i dag, hvor alle kan blogge og hvor «sann» kunnskap nesten ikke eksisterer lenger. Hvor det er den som fremstår som mest «sikker» – og som kanskje er mest «forførerisk» – som vinner frem med sine beretninger. Når det gjelder kunnskap, ser det ut til at jeg har blitt en misantrop. Jeg synes «folk flest» tar til takke med «hva som helst» og at de ikke er tilstrekkelig kritiske. For ikke å snakke om politikere og myndighetsutøvere. Verden vil bedras og alt har blitt underholdning. Det er ikke lenger noe håp for pålitelig kunnskap, ettersom ingen lenger har noe begrep om kildekritikk og kvalitet. Så lenge alt – eller i alle fall mye – dreier seg om å fortelle historier. Slike tanker forsøker jeg å arrestere når jeg skriver denne fagloggen, men jeg klarer ikke helt å holde tanken tilbake. Derfor blir de til tekstlige manifestasjoner av frustrasjoner over verdens ukunnskap. Kanskje er jeg ikke så tilbøyelig til å akseptere uvisshet allikevel? Jo, jeg tror jeg er tilbøyelig til å akseptere uvisshet, men det irriterer meg altså at «folk flest» ikke har noe forhold til kunnskap og til å kunne skille mellom pålitelig og upålitelig kunnskap. Selv mener jeg at narrativer er viktige. Men narrativer er ikke den eneste veien til erkjennelse. Det finnes også «objektive» metoder. Disse fungerer godt når man skal generere pålitelig kunnskap, så lenge de ikke pretenderer å forklare andre kunnskapsdimensjoner, som for eksempel personlige narrativer og forståelse av egen livshistorie. Den som har kommet så langt i fagloggen, vil forstå at denne loggen er en strøm av tanker om prosessen med å skrive selve oppgaveteksten til samlingen. Det er sparsomt med henvisninger til, eller interaksjon med, litteraturen. Slike viktige komponenter i akkurat denne fagloggen må få komme til i neste omgang, når jeg skal ferdigstille eksamensmappen.