Den tredje artikkelen jeg publiserte som svar på arbeidskravene i emnet, kalte jeg miljøpolitikkens psykologi. Artikkelen var et forsøk på å formidle en tydelig tendens til å bruke «harde» tvangstiltak i miljø- og samferdselspolitikken, og kontrastere denne tendensen mot «mykere» og mer bemyndigende virkemidler og tiltak som har vært gjennomført internasjonalt, og som har bidratt til en miljøpolitikk på samferdselsområdet som har gitt store miljøgevinster. Gjennom å bemyndige folk til å velge mer miljøvennlige transportalternativer har man oppnådd de miljøgevinstene man ønsket – helt uten å bruke tvangsmidler. Det burde ikke være noen overraskelse at en slik politisk tilnærming til å oppnå miljøgevinster er betydelig mer verdsatt av de som «utsettes» for politikken. Denne artikkelen var den jeg fikk minst respons på. Kanskje klarte jeg ikke å formidle at den kunnskapen som var innhentet for å belyse den «problematiske» tendensen i norsk miljøpolitikk var pålitelig. Kanskje var ikke folk interessert i temaet. Eller kanskje klarte jeg ikke å gjøre temaet tilstrekkelig interessant og relevant.

Miljøpolitikkens psykologi

Hvilke avveininger gjør politikere og samferdselsmyndigheter når de vurderer hvilke virkemidler som må til for å oppnå miljøgevinster, for eksempel gjennom reduksjon av bilbruk? Må slike virkemidler alltid inneholde et element av «tvang»? Eller det mulig å oppnå en reduksjon av bilbruk gjennom virkemidler som hjelper folk til frivillig å velge andre og mer miljøvennlige transportformer?

Dette var spørsmålene det svenske forskningsrådet stilte da de ba oss om å oppsummere internasjonal forskning for å belyse om miljøgevinster kunne oppnås gjennom frivillig reduksjon av bilbruk.

I forskningsrapporten Feasibility of Voluntary Reduction of Private Car Use gjorde vi rede for det vi fant i den internasjonale forskningen på området. Blant annet at «myke» virkemidler som hjalp bilister til frivillig å endre sine reisevaner, ga miljøgevinster gjennom en umiddelbar reduksjon i bilbruk på opptil 30 prosent. I tillegg at disse «myke» virkemidlene hadde en betydelig større aksept i befolkningen enn de «hardere» virkemidlene som alltid innebærer et element av «tvang».

Hvis du vil vite mer om avveiningen mellom «myke» og «harde» virkemidler samt hvilket kunnskapsunderlag som ligger til grunn for miljø- og samferdselspolitikken når det gjelder reduksjon av bilbruk, kan du lese vår korte artikkel Redusert bilbruk på frivillig basis i tidsskriftet Samferdsel: https://samferdsel.toi.no/nr-02/redusert-bilbruk-pa-frivillig-basis-article32343-1458.html.

I den korte artikkelen viser vi at det er mye verdifull kunnskap å hente fra psykologifeltet, blant annet om hvordan reisebehov og reisevaner oppstår, utvikles og opprettholdes, samt hvordan behovene og vanene kan endres gjennom både målrettet informasjon og andre virkemidler som bemyndiger den enkelte til selv å redusere sin bilbruk – det vil si uten at det utøves «tvang».

Hvis du vil gå i dybden og lese enda grundigere om temaet, kan du lese den fullstendige rapporten Feasibility of Voluntary Reduction of Private Car Use: http://kau.diva-portal.org/smash/get/diva2:530114/FULLTEXT02.pdf