Sammendrag av Nigel Hamiltons «Researching your Subject»

(ca 2 sider)

Hamilton åpner kapitlet med å betone hvor viktig research er for den biografiske sjangeren. Han hevder at research er «optional» for andre disipliner innen for «kunsten», men derimot uunnværlig for biografen. I motsetning til fiksjonsforfatteren er biografens hovedformål å frembringe verifiserbar sannhet.

Han kontrasterer deretter biografen med historikeren, hvor han hevder at sistnevnte ikke er opptatt av mennesket, men av å belyse fenomen, hendelser, trender, for å forstå hvilke samfunnsmessige krefter som var driverne til hendelsene. Mens biografen derimot har et nærmest motsatt formål, hvor det er mennesket som belyses, og hvor fenomen, hendelser, trender, samfunnsmessige krefter, kan forstås som virkende på mennesket. For biografen er det ikke «saken», men mennesket som er i fokus.

Hamilton hevder videre at biografen og biografisk research drives av en nysgjerrighet rettet mot å forstå det individuelle mennesket og dets natur, og derved ikke rettet mot samfunnets og politikkens «upersonlige» drivkraft.

I disse første avsnittene nærmest banker han inn at det aldri er de samfunnsmessige drivkreftene, saken, hendelsen, som er biografens fokus, men mennesket, personen. Hamilton argumenterer overbevisende for sitt ståsted.

Som eksempel bruker han et maleri av Vermeer, med en kvinnelig modell, på en bakgrunn som illustrerer ulike kjennetegn ved samtiden – både politiske, militære og andre. Hva er interessant her? For historikeren er det konteksten. For biografen er det modellen. Hamilton spør «hvem var hun»? «er hun bakerens datter?», «står hun modell mot betaling»? «forventer maleren gjenytelser»? «hva er modellens livshistorie». En treffende illustrasjon på kontrasteringen av historiker (eller samfunnsforsker) og biograf.

(nå er ikke dette en analyse, så jeg lar være å kommentere Hamiltons utsagn og reflektere om disse, selv om jeg mener at han maler med bred pensel og at det han kontrasterer nok er mer nyansert enn det som fremgår i kapitlet; på den annen side har sikkert Hamilton villet forenkle og kontrastere for å «make a point»)

Hamilton beskriver videre biografens gjerning som «en oppdagelsesreise, ikke for biografen selv, men på vegne av andre». Han berører også andre temaer som alltid er viktig i forskning: unngå å lete etter «data» som støtter forforståelsen; vær åpen; let etter data som utfordrer forforståelsen.

Kontrasteringen mellom historiker og biograf er ikke over. Hamilton kontrasterer historikerens trening i å «oppnå distanse» til sitt forskningsobjekt, som en fordel, hvor nettopp viktigheten av objektivitet er internalisert, mens biografens ståsted er mer utfordrende, i det biografens grunnholdning nettopp er at distanse bør unngås. Distanse vanskeliggjør innsikt i mennesket som biograferes.

Videre fremholder Hamilton tre hensyn som viktige. Disse dreier seg om kilder. Det kan se ut til at han fremholder sekundærkilder den fremste, det vil si allerede publisert materiale om et menneske. Dernest primærkilder, det vil si upublisert materiale fra for eksempel personlige arkiver. Til sist muntlige bevis, altså intervjuer med personer som stod den biograferte nær – som altså også er upublisert materiale inntil det kommer på trykk.

Knyttet til kilder beskriver Hamilton en Oxford-berømthet som visstnok foraktet «reserachers» og primærkilder. Vedkommendes oppfatning var at den virkelige forskergjerningen var å tolke materialet, ikke å «finne det frem». Det kunne andre ta seg av.

(det kunne være fristende å kommentere dette også, spesielt i lys av at gjenfinning også innebærer tolkning, både i form av valget av det som letes frem og i form av formidlingen av det som er funnet, men nå er ikke dette en analyse, så….nei)

Hamilton selv erklærer at han verdsetter muntlige bevis; disse tjener riktignok ikke som «objektive bevis», men mer som «personlige vitnesbyrd». Her indikerer Hamilton at han verdsetter det narrative i kildematerialet. I tillegg, sier han, kan intervjuer med slike primærkilder som stod den biograferte nær, bidra til at biografen kan komme til å få tilgang til skriftlig kildemateriale som ingen har sett tidligere. Hamilton har altså en strategisk tilnærming til kildebruk.

Videre fortsetter Hamilton å kontrastere ulike kjente biografers tilnærming til kilder: noen foretrekker «objektive» kilder; andre verdsetter «subjektive» kilder mer.

Han tar igjen opp tråden med kildebruk og viser til at han tidligere var blitt anbefalt å skaffe seg en research assistant når han skulle fremskaffe kilder til en biografi. Hamilton nektet imidlertid dette, ettersom han anså at forskergjerningen var å være tett på kilder, ikke bare tolke det andre hadde funnet frem.

Så bruker Hamilton mange avsnitt på å berette historien om den britiske historikeren David Irving, som er kjent som «holocaustfornekter». Denne historien later det til at Hamilton beretter nettopp for å illustrere uredelighet i forskning, hvor nettopp Irving selv ble dømt for uredelighet samt for å ha produsert falske vitnesbyrd, etter først å ha stevnet en amerikansk historiker som betegnet Irvings egen forskning som uredelig.

(i kommentar bemerket: beretningen om Irving-saken var spennende og interessant lesning, men det er allikevel litt pussig at Hamilton, i en «lærebok» om biografi, nærmest inntar biografens rolle når han beskriver Irving….kan dette ha vært tilsiktet?)

(i tillegg bruker Hamilton mye plass, nærmest en tredjedel av kapitlet, på å beskrive både de økonomiske konsekvensene og andre konsekvenser for både den amerikanske forskeren og dennes forlegger, og jeg griper meg i å spørre meg selv om dette ikke er å introdusere nettopp det Hamilton selv mener at ikke skal være i fokus – nemlig den sterke betoningen av kontekst og ytre omstendigheter….)