Sammendrag av Nigel Hamiltons «The shape of a Life»
(ca 2 sider)
Hamilton åpner kapitlet med å kontrastere de ulike biografiske formatene mot hverandre: når du går i gang med en biografi, skal den være et essay, en monografi, en psykoanalytisk studie, en kritisk biografi, et uttømmende portrett, eller et kompositt portrett av den biograferte og den kretsen vedkommende beveget seg i? Dette må biografen ha en formening om.
Når beskriver disse formatene, og samtidig gir det råd å ha en formening om dette, er det nettopp fordi, sier han, at biografen må kunne redegjøre for dette overfor en forelegger. Ellers vil ikke forleggeren være interessert.
Han kontrasterer også «markedets» forventninger til en biografi: en autorisert biograf som har eksklusiv tilgang til et omfattende kildemateriale forventes å skrive en «lengre» og detaljert biografi; en biograf som skal skrive om et menneske som allerede er kjent, kan velge å skrive kortere, samt velge ut en «agenda» – kanskje hente frem enkelte aspekter ved dennes liv som ikke har vært så godt kjent.
Hamilton skiller også mellom biografier som er «generelle» og «brede», det vil si som skal treffe et allment interessert publikum, og som tar for seg «bredden av livet», og biografier som er «spesialiserte», hvor det som eksempel på sistnevnte hentes frem en biografi som tok for seg vennskapet, relasjonen, mellom den biograferte og dennes nære og personlige forbindelse, gjennom studier av korrespondansen, brevvekslingen, mellom disse.
Videre gir han råd om skriveprosessen: Det er ikke slik at research gjøres først og at man deretter setter seg ned og skriver; det er viktig å begynne å skrive samtidig som man gjør research. Biografisk skriving er ikke en prosess hvor de ulike stegene følger etter hverandre, men mer en iterativ, syklisk, prosess hvor en «tar et par steg tilbake» og nøster seg fremover igjen.
Så legger han stor vekt på hvordan biografien designes. Han hevder at en biografi må ha en form for «arkitektur». Her er det flere elementer som er viktige, blant annet at biografien må ha et design og deretter en komposisjon. Hovedmomenter i designet er det Hamilton kaller The Life-Line, hvor fødsel, barndom, skolegang, lærlingetid, yrkesliv, relasjoner, alderdom (og eventuelt) død, beskrives.
Dernest må biografien ha et plott. Her trekker han inn elementer fra fictional narrative, og beskriver fortellende elementer som «funker», for eksempel «konflikt», som kan danne en ramme for beretningen. I følge Hamilton er det syv «arketypiske» plots: overcoming the monster; rags to riches; the quest; voyage and return; comedy; tragedy; og rebirth. Han erklærer det videre som et stort tap at så mange biografier på slutten av de tyvende århundre hadde forlatt slike velfungerende plots for å drive frem en beretning. Her fremholder Hamilton at biografen gjør lurt i å benytte seg av de samme litterære og fortellende virkemidlene som fiksjonslitteraturen bruker.
Hamilton ser ut til å anbefale at en biografi først og fremst bør betjene seg av fortellingens struktur. Som han sier: alle har en livshistorie, alle kan gjenkjenne andre livshistorier, det er livshistorier, beretninger, som gjør at leseren ønsker å fortsette å lese. Det er gjenkjennelser – ikke nødvendigvis konkrete gjenkjennelser av spesifikke hendelser, men gjenkjennelsen av den fortellende rammen, om livshistorien.
Videre fremholder han at biografen blir moralsk ansvarlig overfor leseren, for den historien, eller dne beretningen, biografen velger å holde frem. Noe er holdt tilbake, noe er sterkere betonet. Slike valg må ha en grunn. Denne grunnen er biografens drivkrefter. Biografen må ønske at leseren skal sitte igjen med noe. Dette «noe» er biografen medansvarlig for. Moralsk sett. For det er biografen som har valgt – og valgt bort. Biografien må selvsagt ha noe i seg som beveger leseren. Men for biografen er dette en moralsk balansegang.
Hamilton beskriver en kjent biograf, Lytton Strachey, som, i noe som var ment som noen enkeltstående konvensjonelle og ufarlige «studier» av mennesker i viktoriatiden, endte opp med et grundig dypdykk i viktoriansk kultur og samfunnsliv, hvor både dyder og laster ble eksponert. Hamilton fremholder dette, at biografen kan presentere og fremstille den biograferte når denne er «både på sitt beste og på sitt verste». Ærlighet. Å ikke legge noe mellom.
(i parentes bemerket griper jeg meg i å undres over det dilemmaet som nødvendigvis må oppstå mellom denne ærligheten og det Hamilton skriver foran, om biografens moralske ansvar….)
Selv om Hamilton fremholder ærlighet som viktig, holder han allikevel på viktigheten av å bevege leseren, og kanskje også på hvor viktig det kan være å tilføre noe nytt. Et annet bilde av den biograferte, enn hva leserne visste fra før, eller hva de tidligere antok om den biograferte. Men dette må naturligvis enten kunne belegges med kilder, eller i alle fall må biografen kunne stå inne for sin subjektive tolkning og analyse av materialet. Det må ikke bli sensasjonspreget og spekulativt.
Videre beskriver kapitlene hvilke valg biografen må gjøre etter hvert som arbeidet skrider frem. Det finnes kanskje rikholdige kilder. Hva av dette skal biografen velge å løfte frem og hva skal velges bort. Sentralt i slike valg står leserens behov: Hva trenger leseren å vite; hva trenger leseren ikke nødvendigvis å vite.
Hamilton betoner for øvrig igjen viktigheten av å tilføre noe nytt. Et annet bilde enn hva vi er vant til å høre (det vil si, lese) om den biograferte. Men det må være ærlig.
Han legger igjen vekt på viktigheten av seleksjon: hva velges og hva velges bort, av det materiale som forefinnes.
Til sist i kapitlet fremholder han igjen viktigheten av å beherske fortellerteknikk. Leserens motivasjon må drives av nysgjerrighet. Og spenning. Hamilton anbefaler å ikke være overtydelig i beretningen, men heller bevisst holde informasjon tilbake, nettopp for å holde spenningen og nysgjerrigheten ved like. Men når informasjon holdes tilbake, må biografen presentere det på et senere tidspunkt i beretningen. Det er «kontrakten» med leseren: Jeg leser videre fordi du har lovet å gi meg informasjonen senere i beretningen.