Dagboken

Deler av min jobb går ut på å undersøke likheter og forskjeller mellom hva mennesker tenker og hva mennesker gjør. Altså likheter og forskjeller mellom kognisjon og adferd. Både hva folk tenker om det de gjør, og det de faktisk gjør, både i fremtid, nåtid og fortid. Det jeg undersøker er altså forventninger, opplevelser og minner. For en og samme person. Om ett og samme fenomen.

Noen ganger undersøker jeg hva folk tenker akkurat nå, om noe de kommer til å oppleve i fremtiden. Eller jeg undersøker hva de tenker nå, om noe de opplever akkurat nå. Andre ganger hva de tenker akkurat nå, om noe de har opplevd tidligere. Som oftest er jeg interessert i alt dette sett i sammenheng; først forventningene til en fremtidig opplevelse, deretter den faktiske opplevelsen, og senere minnet om den samme opplevelsen.

Ofte finner jeg at folk forventer én ting, opplever noe annet, og har et minne som er annerledes enn både forventningen og opplevelsen. Sagt med andre ord: prospektiv, introspektiv og retrospektiv undersøkelse av noe man egentlig skulle tenke at er én og samme opplevelse, kommer faktisk til uttrykk som tre ulike fenomen.

Til min glede og overraskelse oppdaget jeg på siste samling at biografen bruker metoder som ligner på de metodene jeg selv bruker: Når jeg vil undersøke hvordan folk opplever et fenomen akkurat nå, kan jeg spørre i nåtid og få ganske pålitelige svar. Introspeksjon fungerer vanligvis bra, slik sett. Men når jeg vil undersøke hvordan folks opplevelse av et fenomen faktisk var på et tidspunkt tidligere, akkurat da, den gangen det skjedde, hjelper det ikke alltid å spørre retrospektivt. Da vil jeg kanskje få tilgang til en konstruksjon, altså hvordan personen i dag forstår seg selv og sin egen opplevelse.

Jeg mener ikke å si at en slik konstruksjon ikke er verdifull, for det er den. Men den er verdifull som et retrospektivt narrativ og ikke som en gjengivelse av hva personen faktisk opplevde der og da, den gangen det skjedde. Et slikt narrativ er ofte viktig, men ikke alltid. Ikke alt er konstruksjoner. Eller, hvis alt faktisk er konstruksjoner, er det i alle fall en forskjell på introspektiv og retrospektiv konstruksjon.

Biografen vet også at folks minner kan være upålitelige. Biografen kjenner også til forskjellen på introspektive og retrospektive konstruksjoner. Hun vet at hun kan komme til å få tilgang til et minne som ikke nødvendigvis er representativt for hvordan noe faktisk ble opplevd der og da, den gangen det skjedde. Hun anerkjenner selvsagt dette minnet som del av et viktig narrativ, og at et slikt narrativ selvsagt både er interessant og verdifullt. Men akkurat nå i skriveprosessen ønsker hun også å få tilgang til «hvordan det faktisk ble opplevd» — der og da.

Det er her dagboken kommer inn. Dagboken er verdifull. Den korrigerer for et potensielt upålitelig minne. Dersom den gir tilgang til et narrativ, gir den i alle fall tilgang til et introspektiv narrativ. Det som skjedde der og da. Det kan være nettopp dette biografen leter etter akkurat nå. Dagboken er viktig. For biografen er både biograf og kognisjons- og adferdsforsker.