Pensumsammendrag: Hart, kap 12, 13 og 14

 

 

Kap 12: Forklarende narrativ

 

Dette kapitlet handler om å gi faktaopplysninger om en sak ved hjelp av små (og regelmessige) «digresjoner» i den narrative beretningen som er «driveren» i teksten.

 

Hart åpner kapitlet med å beskrive hvordan en av hans journalist-kollegaer strevet med å formidle den økonomiske krisen i Asia til vestlige avislesere.

 

Etter litt frem-og-tilbake tenkning fra Harts side – formidlet narrativt og engasjerende av Hart om selve dilemmaet – lander han på at den økonomiske krisen i Asia lar seg best beskrive ved hjelp av en narrativ beretning: Ta utgangspunkt i ett produkt hos én produsent og spor dette produktet gjennom hele handelskjeden. Dette narrativet vil trekke leserens oppmerksomhet mot noe som er nært og virkelig – og ved hjelp av dette illustrere overfor leseren hva saken egentlig dreier seg om: den økonomiske krisen i Asia.

 

Under parolen «ha mot til å digredere» (hmm, hvor ofte har du lest digresjon i verbform? –selv har jeg aldri hørt det, så jeg måtte faktisk slå det opp) foreslår Hart en teknikk hvor faktaopplysninger legges inn i den narrative beretningen som en slags slentrende sidebemerkninger. Det er altså disse slentrende sidebemerkningene som utgjør de faktiske saksopplysningene i en tekst som ellers drives av et narrativ om en konkret person (helst) eller et konkret produkt.

 

Harts betegnelse «forklarende narrativ» består av to strukturelle elementer: de saksopplysende digresjonene som er selve kjernen i det forklarende narrativet og den drivende narrative beretningen som skal få leseren til å ville lese om saken.

 

Det refereres til flere typografiske virkemidler som skiller saksopplysningene i det forklarende narrativet fra den drivende beretningen. Hart anbefaler uansett at det fremgår tydelig i teksten hva som er den drivende beretningen og hva som er saksopplysningene.

 

I resten av kapitlet er det derimot ikke like tydelig at det må være typografiske virkemidler som «bryter» mellom drivende beretning og saksopplysninger, så det virker som dette «kravet» lar seg løse gjennom ren tekst også.

 

I kapitlet refererer Hart til noen tilsynelatende ulike strukturelle grep som «fletter» de saksopplysende digresjonene inn i driver-narrativet, men slik jeg ser det er dette «variasjoner over et tema», for kjernen i kapitlet er å skape et samspill mellom det drivende narrativet og de saksopplysende elementene, slik at teksten «flyter naturlig» uten at saksopplysningene blir forstyrrende.

 

Uten at det sies eksplisitt, tolker jeg Harts beskrivelser som en anbefaling om å «flette faktatekst-boksen» inn i selve teksten, slik at narrativ og saksopplysning smelter sammen.

 

Hart skriver engasjerende og levende på en måte som gjør det både unaturlig og uhensiktsmessig å «forkorte» hans mange eksempler i denne pensumoppsummeringen, så jeg anbefaler dere å lese ett eller to av de mange korte eksemplene, så vil dere ta poenget kjapt.

 

Kap 13: Andre narrativ

 

 

Dette kapitlet handler om korte scener som fortalt blir formidlet som narrativ og fylt med mening.

 

Hart åpnet kapitlet med å slå fast at et narrativ i bunn og grunn er sekvenser av handlinger. Han beskriver deretter ulike situasjoner hvor en skrivende person opplever fakta, hendelser eller fenomen som ikke direkte «passer» inn i en (lengre) narrativ beretning, men som den skrivende personen allikevel har en trang til formidle – fordi hendelsen (f eks) har et åpenbart potensial for å la seg formidle gjennom skriverens elegante formuleringer.

 

(så kan man spørre seg om hendelsen ‘lar seg formidle’ eller om den ‘konstrueres’, men det er en annen sak….)

 

Selv om ikke alle slike hendelser lar seg formidle, og selv om det ikke finnes et utall format som hendelsen kan la seg formidle i, finnes det i følge Hart i alle fall noen.

 

Ett eksempel er vignetten, som formidler en enkelt scene som ikke har grunnlag for å utgjøre en lengre narrativ beretning.

 

Det konkrete eksemplet Hart bruker her, dreier seg om en utsatt flyavgang, hvor de fleste folk ved gate-en gjør som de pleier: er sure, slitne, oppgitte og klagende. Men denne tradisjonelle – og selvsagt forståelige – adferden «brytes» av et par tilsynelatende «slitne» typer som tar frem henholdsvis gitaren og munnspill, overrasker alle de ventende og gretne reisende med å spille og synge på utmerket vis. Det som formidles her er altså hvordan en «ugrei» hendelse transformeres til noe hyggelig ved hjelp av et par folk som «bryter» rutinene. Dere får nesten lese selv, for det gir lite mening å repetere Harts eksempel her. Men eksemplet er lystbetont lesning.

 

Harts andre eksempel er bookend-narrativet eller «bokstøtte»-narrativet (originalen er «bookend», et begrep som dere kjenner fra før av, men som ikke lar seg oversette uten å bruke mange ord, så jeg tror bookend eller eventuelt «bokperm» kanskje kan funke).

 

I dette narrativet «pakkes» de nødvendige fakta- og saksopplysningene inn mellom et innledende og avsluttende parti (altså en innledende og en avsluttende bookend) som er narrative og slik sett betydelig mer levende og handlingsdrevne. Harts konkrete eksempel dreier seg om en flom, hvor leserens oppmerksomhet fanges gjennom å innlede med noen «narrative» partier, hvor teksten deretter rapporterer om sakens fakta, for så å runde av med narrative partier igjen. Slik sett ser det ut til at denne typen (bookend-)narrativ er en mer strukturert utgave av digresjonsnarrativet i kapittel 12, hvor saksopplysningene var «flettet», mens de her i kapittel 13 er strukturert mer rundt innledning og avslutning.

 

Av andre muligheter trekker Hart frem det personlige essayet (som vi kjenner fra før, og som det ikke er nødvendig å repetere her), med sine – naturlig nok – mange personlige refleksjoner om en bestemt tematikk.

 

Hart beskriver også «column» – altså en tekst på om lag 800 ord, men hvordan oversette til norsk? – som ytterligere en mulighet under paraplyet «andre» narrativer. Kikk på eksemplene, for de lar seg ikke lett repetere i komprimert format her.

Kap 14: Etikk

 

Dette handler rett og slett om å være ærlig og ikke avvike fra det som er virkelig – altså fra «reality» (men begrepet «virkelighet» problematiseres ikke tilstrekkelig slik jeg ser det).

 

Hart åpner med å hevde at skriveren har en plikt til å være ærlig og ikke forvrenge virkeligheten. For å oppnå dette må man unngå å skrive noe som er usant og man må sørge for sporbarhet, etterprøvbarhet og transparens. Hart beskriver først noe som er ganske «trivielt», nemlig at eksakte fakta må beskrives på en like eksakt måte, for eksempel temperaturen i en vannkran, et besøk til presidentresidensen, eller en gjenfortelling av et minne.

 

(eksemplet han bruker om minnet, er å spørre sin far om han virkelig husket det som skjedde ved en bestemt anledning, altså om minnet er korrekt, men det virker underlig at Hart ikke problematiserer farens minne om den samme episoden….dette virker for enkelt).

 

Hart gir også eksempler på skribenter som bryter «kontrakten» ved å fabrikkere personer eller hendelser for å skape et narrativ i en sak som rapporteres, noe som innebærer at tilliten til skribenten svekkes.

 

Så kommer en interessant passasje hvor Hart stiller den kreative saksprosaskribenten (creative nonfiction writer) opp mot, på den ene siden journalister og akademikere (Hart bruker begrepet ‘scholar’, som er mer presist enn begrepet ‘akademiker’), og på den andre siden fiksjonsskribenter, hvor den kreative skribenten ikke har samme frihet som den kreative skribenten, men allikevel må formidle på en mer effektiv måte enn ‘akademikeren’, og derved nødvendigvis må bevege seg på en tynn linje mellom å skape «godt driv» i det som formidles, samtidig som det som formidles nødvendigvis må være ‘sant’.

 

Hart advarer også mot den han kaller spekulasjoner, eller kanskje ‘ekstrapolering’ av en hendelse, og beskriver en lottovinner som hadde tatt med familien sin til Burger King for å feire. Kvinnen klaget over reportasjen fordi skribenten hadde sagt at kvinnen tok med familien sin til Burger King for å feire med «whoppers» (som er en av BKs signaturburgere). At de feire på Burger King bar riktig, men kvinnen var vegetarianer og ville ikke ha på seg at hun hadde spist burger (når hun faktisk hadde spist BKs salat), noe skribenten heller ikke hadde hold for å si. Altså var dette en spekulasjon, som eventuelt – hvis man hadde tatt den med i teksten – også burde vært tydeliggjort som en spekulasjon.

 

Så følger noen beskrivelser av hvor viktig det er å «vise kortene», altså være transparent nok til at leseren ikke blir ført bak lyset med hensyn til hva som er direkte sitater fra intervjuete personer og hva som er saksopplysninger funnet på annen måte.

 

Et eksempel som viser likheten mellom etnografisk metode i forskning og fenomenet «immersjon» i fortellende dokumentar er også med, hvor det diskuteres hvor «påkoblet» (immersed) eller «frakoblet» (detached) man bør være i en slik kontekst.

 

En passasje om tillitsforholdet mellom skribent og kilde følger også, i form av en beretning om en skribent som (kanskje) «forrådte» sin kilde gjennom å konkludere at kilden faktisk var en morder. Denne passasjen er interessant, men mangler en dypere problematisering av begrepet «sannhet» og med hvilken kompetanse skribenten kan konkludere med noe annet enn hva retten har kommet frem til.