På siste samling fikk jeg en liten åpenbaring – igjen.

På «runden» beklaget jeg meg over at jeg ikke klarte å finne frem til en fortellende dokumentar som var interessant nok å analysere. Jeg fortalte at jeg synes «magien» forbundet med å lese hadde blitt borte. At jeg – hver gang jeg leste en ny fortellende dokumenter – endte opp med å tenke at det jeg leste var en typisk «oppskrift». Aha, her setter de en scene i innledningen. Eller, her har de laget bevegelse i scenen. Det er så innmari «oppskrift», altså.

Men så sier Solveig: «jeg tror ikke at det er magien som er borte; jeg tror bare at det du leser ikke er bra nok – at det ikke når helt opp til å være ordentlig bra».

Per Johan følger opp med å si: «du vet, når du får det dramaturgiske blikket – da blir du til en plage for familie og venner».

Så jeg forstod at magien ikke var blitt borte, men at jeg faktisk var i stand til å skille mellom godt og mindre godt håndverk. En liten åpenbaring.