Sjamanen og det litterære kongerike

Det er uke 43 og bokmessa i Frankfurt, hvor Norge i år var offisielt gjesteland, er nå et avsluttet kapittel. I forkant av messen har debatten om deltakelsen rast høyt. Alt fra kostnaden på 53 millioner kroner, hvor 30 av disse måtte tas fra statskassa, til den norske paviljongens utforming og litteraturutvalg, har blitt diskutert. For Norge som kulturnasjon var imidlertid dette en enorm profileringsmulighet på den internasjonale bokarenaen.

Den sammen uka som store deler av forlagsbransjen var på bokmesse, slapp nyheten om Durek Verretts nye bokutgivelse her hjemme. Spirit Hacking, med undertittelen Sjamanistiske metoder for å gjenvinne din personlige kraft, skape indre forvandling og gjøre verden lysere, slippes i norsk utgave 29. oktober på Cappelen Damm. Dagbladets Sigrid Hvidsten kritiserer forlaget som utgiver etter at boka fikk terningkast én i samme avis, og inneholder påstander det ikke finnes noen form for dokumentasjon for. For eksempel skriver sjamanen at «dødelige sykdommer, som kreft, kan oppstå som et resultat av at vi ikke lenger ønsker å leve» (Hvidsten, 2019). Hvidsten viser blant annet til kreftoverlege ved Sykehuset Østfold, Andreas Stenvold, som kaller påstandene direkte farlige.

Cappelen Damm har likevel ikke svart på journalistens spørsmål «om boka skal gis ut som sakprosa, om den er gjennomgått av eksterne fagpersoner, hvilke faglige og etiske vurderinger som er gjort» (Hvidsten, 2019). Det som her er særlig interessant, og som jeg vil sette fingeren på, er hvordan Hvidsten setter forlagets manglende svar i sammenheng med litteraturpolitikk og den norske modellen som formidles på bokmessen i Frankfurt.

Norge har en rekke særordninger på litteraturfeltet. Helge Rønning og Tore Slaatta oppgir eksempler som bokavtale for regulering av fastpris, en innkjøpsordning for bøker til bibliotekene, og momsfritak. De forskjellige verktøyene kan sies å virke sammen, skriver de, «og springer ut av et verdigrunnlag knyttet til språkets egenart, ytringsfrihet, tilgjengelighet, mangfold og litterær kvalitet» (Rønning & Slaatta, 2019, s. 25). Hvidsten på sin side argumenterer for at nevnte forsvar for særordningene bidrar til at det forventes av norske forlag «at de har troverdighet og tyngde. Vi skal kunne ha tiltro til at de gjør veloverveide avgjørelser og kvalitetssikrer utgivelsene sine» (Hvidsten, 2019). Manglende svar knyttet til utgivelsen av sjamanens bok, viser snarere en ansvarsfraskrivelse, mener Hvidsten, og savner en begrunnelse fra Cappelen Damm for hvorfor de gir den ut.

For hvorfor skal egentlig bransjen gis særordninger, som støtter utgivelsen av «den reneste svada»?

 

Litteratur

Hvidsten, S. (2019, 22. okt). Forlag i blodtåka. Dagbladet.no. Hentet fra https://www.dagbladet.no/kultur/forlag-i-blodtaka/71719670

Rønning, H. & Slaatta, T. (2019). Litteraturpolitikkens verktøykasse: Den norske modellen. Oslo: Pax forlag.

Forlagsblogger og hypertekst

Lesernes vaner endres helt grunnleggende med begrepet hypertekst. Det skriver Gisle Hannemyr, Gunnar Liestøl, Marika Lüders og Terje Rasmussen i boka Digitale medier. Det kommer av at hypertekst endrer relasjonen mellom dokumentstruktur og tilegnelse, ettersom et av formålene er å åpne for lesernes selvstyrte navigering: «Den digitalt baserte funksjonaliteten gjør det mulig for brukeren å tilegne seg informasjon betinget av individuelle interesser og behov, og ikke styrt av en på forhånd (av forfatterleddet) bestemt sekvensiell struktur», skriver de (Hannemyr, Liestøl, Lüders & Rasmussen, 2015, s. 74). Hypertekst gjør det derfor ekstra viktig å tilpasse digitale tekster til leseren, for eksempel lesere av en blogg.

Det er internett og hypertekst som har lagt grunnlaget for bloggsjangeren, og dermed også de norske forlagsbloggene. Av de akademiske forlagene, var det Cappelen Damm Akademisk som var først ute med sin. I motsetning til sitt skjønnlitterære moderforlag, som satset stort på bloggen forlagsliv (nå omdøpt boktips), var bloggen fagsnakk et nokså lite ressurskrevende formidlingstiltak, skal man tolke de få innleggene i starten. Like fullt startet de en ny trend for forlag som retter seg mot universitets- og høgskolesektoren. Snart la Universitetsforlaget ned sitt mangeårige papirmagasin Klartekst i 2014, og introduserte Ublogg året etter, med portrettintervjuer av sine forfattere, kommentarer, artikler, skriveskole mm. Deretter gikk Gyldendal Akademisk nokså motstrøms i 2018 med sin lansering av Vit, et fagmagasin i papirformat. Her presenteres intervjuer med forfattere, sammen med bokomslag av nye og kommende utgivelser. Lanseringen av papirmagasinet gikk imidlertid hånd i hånd med en ny blogg med fagnyheter. Videre fulgte Fagbokforlaget hakk i hel med et nytt nettmagasin, og dermed har alle «de fire store» i dag sin egen formidlingsblogg.

I likhet med andre sjangere, er også blogger forventningsstyrt. Hannemyr m.fl. påpeker hvordan «[s]jangerkonvensjonenes relative stabilitet innebærer […] at produksjonen av en tekst samsvarer med publikums forventninger» (Hannemyr m.fl., 2015, s. 84). Skal de akademiske forlagene holde på leserne sine, må de altså vite hva de er opptatt av – og hva de forventer å finne. Målgruppen av studenter, praktikere, og ansatte i akademia vil være ute etter faktabasert og troverdig informasjon knyttet til forlagets utgivelser. På den måten kan de gjøre sine vurderinger med hensyn til innkjøp og valg av pensumlitteratur. Så hvilke konsekvenser får den digitale medieteknologien for forlagenes formidling?

På den ene siden vil de se satsningen på blogg som en del av forlagets innholdsmarkedsføring og merkevarestrategi. Dette perspektivet er ofte i tråd med lesernes forventninger. På den andre siden ønsker de også å selge produktene sine, enten det er fysiske bøker eller digitale læreverk. Men hvor selgende kan man egentlig være på en digital forlagsblogg? Og når tipper den over i en ren salgskanal?

Denne vektingen mellom informasjon og salg skaper tilsynelatende en del hodebry for forlagenes bloggredaksjoner, og innebærer et bevisst valg med hensyn til bloggens egenart. Hypertekstens selvstyrte navigering åpner for at leseren ikke behøver å forholde seg til en bestemt rekkefølge, men kan enkelt klikke seg videre om deres interesser og behov ikke blir møtt. «I det øyeblikk en åpner for brukerstyring og valgfrihet i tilegnelsen av informasjonen, svekkes samtidig forfatterens kontroll og mulighet til å påvirke leseren,» argumenterer Hannemyr m.fl. (Hannemyr m.fl., 2015, s. 76). Med andre ord gir dette en utfordring for hypertekstforfatteren, i vårt tilfelle bloggredaksjonen som skal holde på leseren sin.

 

Litteratur

Hannemyr, G., Liestøl, G., Lüders, M. & Rasmussen, T. (2015). Digitale medier. Teknologi, anvendelser, samfunn, 3. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Litteraturpolitikk og språkets egenart

Litteraturpolitikk handler om språket, om litteraturen, om boka som medium og om befolkningens lese- og skrivekompetanse, slår Helge Rønning og Tore Slaatta fast i sin nye bok Litteraturpolitikkens verktøykasse – Den norske modellen.

Skriftens betydning har således en sentral plass innen norsk litteraturpolitikk: «Litteraturpolitikk finnes fordi et samfunn må bry seg om skriftsspråkets stilling og rolle i samfunnet,» påpeker de (Rønning & Slaatta, 2019, s. 10). Litteraturen utgjør en spesiell verdi for fellesskapet, både som kommunikasjons- og kunstform, og litteraturpolitikk handler om å opprettholde denne verdien.

I lys av norsk litteraturpolitikk er det interessant hvordan kulturminister Trine Skei Grande (V) i dag varsler hvordan akademia skal til pers når det gjelder engelsk språkbruk. Dette henger sammen med regjeringens arbeid med en ny språkmelding som skal være klar våren 2020. Kulturministeren er redd for at norsk språk kan forsvinne som et levende språk om ikke universitetene og forskerne lærer seg å bruke norsk når de snakker og skriver om fag, fremkommer det i en nettartikkel fra NTB (NTB, 2019). Grande utdyper:

– Det er noen som skriver for mye på engelsk, og noen mener det gir akademisk status å holde forelesninger på engelsk. Vi må se videre på hvordan vi skal håndheve de kravene som vi har satt. Vi må tvinge fagmiljøene til å også ha en norsk basis, sier kulturministeren.

Blant annet foreslås det at akademiske skrifter som støttes med norske penger, må ha et sammendrag på norsk for å passe på at fagspråket også utvikler seg. Forslaget egner seg sånn sett til å illustrere hvordan norsk litteraturpolitikk, som for øvrige faller inn under kulturministerens arbeidsområde, kan benyttes som et styringsredskap, eller verktøy, for å bevare språkets egenart.

 

Litteratur

NTB (2019, 23. august). Kulturministeren åpner for å forby navn som Norad, Nkom og OsloMet. Aftenposten.no. Hentet fra https://www.aftenposten.no/kultur/i/dObrPB/Kulturministeren-apner-for-a-forby-navn-som-Norad_-Nkom-og-OsloMet

Rønning, H. & Slaatta, T. (2019). Litteraturpolitikkens verktøykasse: Den norske modellen. Oslo: Pax forlag.

Sakprosaskriving og tendens

I Prosa før jul (nr. 6, 2018) skriver Simen Sætre om Forlagenes etiske føleri. Han påpeker blant annet hvordan en ny type sakprosa har fått vind i seilene: Bøker som er både et forsvarsskrift og en dokumentarkrim i ett, og eksemplifiserer dette med Bjørn Olav Jahrs Drapene i baneheia (2017), Torgrim Eggens Forbindelsen (2017), og Jon Gangdals Angelica (2016). Sætre påpeker hvordan bøkene tar utgangspunkt i profilerte saker, som sikrer stor interesse.

Det er imidlertid påfallende hvordan sympatien alltid rettes mot de som også er forfatternes viktigste kilder: «Alle som har jobbet med en sak over tid, vet hvor tette forhold man inngår med slike kilder. Man møter dem igjen og igjen, blir kjent med dem, det kan være vanskelig å frigjøre seg. Kildene har på sin side brukt masse tid på forfatteren, de har sin agenda, om forfatteren da vender seg mot dem, vil det føles som et svik» (Sætre, 2018). For har egentlig forfatteren stått fritt til å endre ståsted underveis i skriveprosessen? spør Sætre.

Kildens og kildematerialets tendens er viktige stikkord i denne sammenheng. Sigurd Allern viser til Fossum og Meyer som oppsummerer tendens som «enhver interesse, hensikt, livsanskuelse, engasjement, politisk eller sosial posisjon som påvirker det berettende kildematerialet i en eller annen retning, og som uavhengig av retning fjerner fremstillingen fra virkeligheten» (Allern, 2015, s. 76). Men en såpass vid definisjon gjør imidlertid ting vanskelig for sakprosaforfattere som Jahr, Eggen og Gangdal, da forestillingen om et helt tendensfritt materiale vil være fri fantasi, ifølge Allern.

Han følger opp med å skissere et viktig å skille mellom begrepene tendens og tendensiøs. Der begrepet tendens er et beskrivende og nøytralt begrep som uttrykker en bestemt hensikt eller retning, karakteriseres begrepet tendensiøs noe annet og mer negativt. Store norske leksikon definerer det som noe «bevisst ensidig,» skriver Allern, mens Bokmålsordboka beskriver en tendensiøs framstilling som «en bevisst (og uheldig) tendens, farget, vridd» (Ibid.).

Sætre peker på presseetikkens «samtidig imøtegåelse» som en motvekt til ensidig rettede fremstillingen i sakprosautgivelser: «Den som blir utsatt for sterke beskyldninger ‘av faktisk art’, skal slippe til med sine beste argumenter,» skriver han (Sætre, 2018). Dette vil ifølge ham være en motgift for skribenter som har forelsket seg i et narrativ eller hypotese.

Ikke dermed sagt at han ønsker en Vær varsom-plakat for sakprosa. Det vil være en avsporing og hindre en god diskusjon, mener han. I essayet etterspør han i stedet en debatt hvor forlagene tilkjennegir hvilke prinsipper de allerede gjør sine etiske vurderinger etter.

 

Litteratur

Allern, S. (2015). Journalistikk og kildekritisk analyse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Sætre, S. (2018). Forlagenes etiske føleri. Prosa. Tidsskrift for sakprosa 24(06). Oslo: Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening (NFFO).

Kritisk til verks?

Mandag 25. mars blir et intervju med vitenskapsbloggeren Gunnar Tjomlid gjengitt i Aftenposten. Intervjuet omhandler en aktuell problemstilling knyttet til dokumentarfilmer om klarsynte. Tjomlid mener at dokumentarfilmskapere ikke gir nok motstand til hovedpersonene i disse filmene.

Bakgrunnen er den ferske kinodokumentaren Jeg ser deg, om Åndenes makt-kjendis Michael Winger, som han mener har likhetstrekk med Mannen fra Snåsa på flere områder enn den helt åpenbare: Filmskaperne burde gått mer kritisk til verks. Tjomlid mener derfor at seerne i stor grad blir påvirket av «det emosjonelle, av den gripende historien. Det har mye større gjennomslagskraft enn om man gir en rasjonell forklaring» (Johannessen/NTB, 2019).

Problemet er at kilder som sitter med fakta ikke blir kontaktet i større grad, forteller Tjomlid: «Men i en dokumentar ønsker man ofte å fortelle én versjon av historien, og det virker som om man bare vil snakke med dem som bekrefter dette narrativet. Det skremmer meg litt,» sier han (Ibid.). Med det kritiserer han disse dokumentarfilmskaperne for manglende kildekritikk.

«Kildekritikk handler ikke om å utsette noen for negativ omtale, men (…) gi en gjennomtenkt vurdering av kilders troverdighet, kildematerialets informasjonskvalitet og dets relevans for den saken som dekkes,» skriver professor i journalistikk, Sigurd Allern (Allern, 2015, s. 51). En god journalist er trent til å tvile: Er for eksempel opplysningene som gis holdbare? Eller kan noe være utelatt? I bunn og grunn handler dette om pålitelighet og troverdighet knyttet til den filmen vi ser på lerretet.

Men det handler også om etikk. Walt Harrington omtaler den etiske kode i narrativ journalistikk: «It is important to ask: Is this story honest? Is it a true story, not just a factual one? If I must withhold a piece of information from a story, I ask myself: If the readers learned about it, would they feel deceived?» (Harrington, 2007, s. 171). Harringtons sitat har klare paralleller til artikkelen i Aftenposten. For selv om han ikke sier det spesifikt, er det også filmskapernes manglende etiske bevissthet som Tjomlid setter fingeren på her.

 

Litteratur

Allern, S. (2015). Journalistikk og kildekritisk analyse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Harrington, W. (2007). Toward an Ethical Code for Narrative Journalists I: Mark Kramer og Wendy Well (red.) Telling true stories. A Nonfiction Writer’s Guide. Plume/Penguin Group: New York.

Johannessen, G. / NTB (2019, 25. mars). – Gir ikke nok motstand til hovedpersonen. Aftenposten

Basert på en sann historie

Det sies at virkeligheten overgår alt. Likevel finnes det mangfoldige valg idet du skal formidle den videre, enten det være seg som radiodokumentar, film eller som verbaltekst. Torsdag 24. januar var Kari Hesthamar invitert til Bakkenteigen for å snakke om hvordan gjøre virkeligheten til en god historie.

Selv har Hesthamar spesialisert seg på radiodokumentaren. Etter mange års erfaring fra radiomediet, fremhever hun språket som det viktigste redskap, dersom du skal lykkes i å lage en film på lytterens indre. Her vil et konkret og presist språk lette identifikasjonen med hovedpersonen. Detaljer som klesplagg, størrelse på kroppen, mykhet i huden osv., bidra til en form for innlevelse. Noe av grunnen er at vi som lyttere husker så mye mer av det konkrete, fremfor det abstrakte, sier hun.

Det er vesentlig at vi som lyttere blir fanget av språket, ettersom radiodokumentaren fordrer innlevelse med hovedpersonen i løpet av et snaut minutt.

Også spørsmålene man stiller sine intervjuobjekter vil bære preg av mediet en jobber med. For eksempel vil du stille spørsmål som gir visuelle svar. Hva var utenfor vinduet? Hva spiste du? Hva så du? Dette er en type spørsmål som danner bilder på lytterens mentale lerret. Tenk alltid scenografi, er rådet fra Hesthamar.

I tillegg til godt forberedte spørsmål, er det viktig å være nærværende i intervjusituasjonen. Se hverken på klokka eller notatblokka, men vær en god lytter. Reflekter også omkring hvorfor du egentlig ønsker å lage denne historien. Det du ønsker er å skyve tematikken bak, men la handlingen komme foran. Dette kan hjelpe deg i arbeidet med å sette en grunntone, utvikle indre og ytre dramaturgi, og i å skape den rette forventningen. Gjør du det, vil du ha kommet langt på vei i å gjøre virkeligheten om til en god historie.

En saga blått?

Den 25. september lanserte partileder Knut Arild Hareide sin nye bok Det som betyr noe – et KrF for vår tid. Ifølge bokas baksidetekst ønsker han å presentere sine tanker om hva som skal være KrFs politiske prosjekt i årene som kommer. Som vi kjenner fra den massive medieomtalen, falt valget hans av samarbeidspartner på rød side av norsk politikk, skjønt det ikke direkte fremkommer i utgivelsen. I denne sammenheng er jeg mer opptatt av hvordan han i boka fremstiller seg selv privat, og på sett og vis visker ut skillet mellom den private og offentlige Hareide.

Det er interessant hvordan politikeres valg om å fremstå personlig, henger sammen med medieutviklingen vi har vært igjennom. Anders Johansen omtaler utviklingen i boka Talerens troverdighet – tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk. Det var ikke før i 1949, da kringkastingen åpnet for politisk spørretime via radio, at vi fikk høre partilederdebatt hvor politiske oppgjør utspilte seg live. Kringkastingssjef, Kaare Fostervoll, fremhevet imidlertid viktigheten av et «ordskifte mellom partier, ikke mellom privatpersoner» (Johansen, 2002, s. 22). Poenget hans var at det ikke er enkeltpersoner det gjelder, men partienes partiprogram. Gjennom radioen var politikerne fjerne, offentlige personer som ikke talte om annet enn upersonlige ting.

Sett i lys av dagens mediehverdag virker denne fortiden uendelig fjern. I dag er det like vanlig at våre folkevalgte politikere forteller om privatlivet sitt i programmer som Senkveld og Skavlan, som det er å vise selvironi og humor som gjest i Nytt på nytt. Den økende intimiseringen av politikken blir omtalt av Erlend Lavik m.fl. i boka Almenningen – Historien om norsk offentlighet. Her blir den beskrevet som en forskyvning av grensen mellom det offentlige og det private. Intimisering «berører også forholdet mellom følelser og fornuft, i den forstand at andre omstendigheter enn argumentets kraft ser ut til å ha fått en viktigere rolle, hevder kapittelforfatterne» (Gripsrud, 2017, s. 587).

Denne intimiseringen gjør at vi forholder oss annerledes til våre folkevalgte i dag. Og politikerne utnytter dette bevisst. For eksempel vet Knut Arild Hareide utmerket godt hvorfor han i boka si inkluderer nærmest et helt kapittel om sin egen oppvekst på Bømlo. Han nevner også barna, Sara Margrete og Tord Olav, ved navn, så vel som kona, Lisa Marie. Hvorfor han tror på Gud, mens hans gode barndomsvenn, Knut Ivar, ikke gjør det, til tross for en oppvekst i det samme miljøet, er et annet eksempel på hvordan Hareide, som offentlig forfatter og partileder, fremstår personlig og privat. Alt sammen er med på å appellere til våre følelser.

Hans bakgrunn og private anliggende kan lett gi sympati med avsenderen. Han er seg selv. Ekte vare. En familiemann som lever sitt liv ut ifra mange av de verdier som frontes aktivt i partiprogrammet. I tillegg til å være familieorientert og personlig kristen, leser vi at han er miljøbevisst, personlig opptatt av et økende klasseskille, samt engasjert med hensyn til et levende lokalsamfunn. At han bruker seg selv og sin egen historie så aktivt med hensyn til KrFs kjerneverdier, gjør at han fremstår som en typisk KrF-velger. Det til tross for at det er fordommene mot KrF han anser som «kanskje det som gjør jobben min som partileder aller mest krevende» (Hareide, 2018, s. 175). Kringkastingssjefens standpunkt om at det ikke er enkeltpersoner det gjelder, synes derfor nesten irrelevant for den moderne leser.

Men for Knut Arild Hareide, som tar sikte på et historisk retningsskift for partiet sitt, kan den intimitetssøkende strategien også få uheldige konsekvenser. «Det er ikke lett å framtre som sterk leder og stor statsmann når man stadig blir eksponert i situasjoner som minner om hverdagslig samtale ansikt til ansikt. Da kommer politikerne (…) til å ligne på alle oss andre,» skriver Anders Johansen (Johansen, 2002, s. 24). For der partiet har behov for en sterk og tydelig leder som kan fremforhandle KrFs kjernesaker overfor en dominerende regjeringspartner, fremstår han i boka som en nokså ordinær mann fra Bømlo, for å sette det på spissen. Vel opptrer han samlende for partiet, som slettes ikke er enige i alle ting. Spørsmålet er om det holder? Vil de følge hans kommende veivalg i norsk politikk, nå som miraklenes tid synes å være en saga blått?

Litteratur

Gripsrud, J. (2017). Allmenningen. Historien om norsk offentlighet. Oslo: Universitetsforlaget.

Hareide, K. A. (2018). Det som betyr noe: Et KrF for vår tid. Oslo: Aschehoug.

Johansen, A. (2002). Talerens troverdighet: Tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Sosiale medier og medborgerskap

Sosiale medier er så mangt. Joda, det er bilder fra helgens høyfjellstur, kveldens treningsøkt, og solnedgang på eksotiske destinasjoner. Men det er også så mye mer. Torsdag 27. september var professor og retoriker, Kjell Lars Berge, invitert til USN og masterstudiet i faglitterær skriving for å snakke om Retorikk og demokratisk medborgerskap i det norske samfunnet.

Å være medborger i et samfunn innebærer å ha formelle rettigheter, påpekte han. Disse er forbundet med det å være deltaker, noe som igjen forutsetter tilgang til offentlighetens ytringsarenaer. Å være deltaker forutsetter at du aktivt tar i bruk retten til å ytre deg fritt. Du kan derfor vise retorisk handlekraft (agency) gjennom bruk av for eksempel sosiale medier. Sånn sett er sosiale medier som facebook, twitter og ulike blogger så mye mer enn du kanskje tenker på til hverdags. Ifølge Berge er de også et middel til medborgerskap, deltakelse og dannelse.

Så hvilke konsekvenser har sosiale medier fått for demokratiet vårt? Kjell Lars Berge skisserer fordelene, men også noen ulemper. For det første har sosiale medier gitt oss nye mobiliseringsmuligheter. Det er enklere nå enn noen gang å nå ut og få oppslutning om en sak du bryr deg om. Dette er med på å øke demokratiseringen i samfunnet vårt. Tenk bare på hvor lett det er å adressere en problemstilling til en av våre folkevalgte. De er stort sett bare et tastetrykk unna.

Baksiden av medaljen er en økt polarisering. Vi har fått raske budskap egnet for «Lik og del,» hvor nyanser i en aktuell sak tones ned til fordel for et enkelt handlingsalternativ. I tillegg er mobilisering i ekkokamre en ufordelaktig konsekvens med tanke på alle de lukkede gruppene som finnes, særlig på facebook. Der hvor diskusjoner foregår blant likesinnede, finnes det lite fri meningsutveksling.

Retorikk er kjernen i demokratiet vårt, sier Berge. Ved hjelp av språket får du makt over andre mennesker og legger grunnlaget for beslutninger over hva som skal gjøres i samfunnet. Derfor bør diskusjoner knyttet til samfunnet vårt ikke foregå blant meningsfeller på nisjeblogger eller i lukkede grupper, men på åpne arenaer hvor uenighetene blir synliggjort. Å være medborger i et samfunn innebærer nemlig ikke bare at du har formelle rettigheter, men også noen plikter. Som deltaker i et demokrati plikter du derfor å la deg myndiggjøre, det vil si tale dersom det offentlige ordskiftet krever det av deg.

Skriv! – Å skrive om å skrive

Onsdag 8. nov. fikk vi i faglitterær skriving besøk av professor i sakprosa ved Universitetet i Bergen, Anders Johansen. Han var blitt invitert for å snakke om hva som skjer når man skriver og hvordan en kan utvikle seg som skribent. Foredraget var en del av programmet for litteraturuka i Vestfold, arrangert i samarbeid med biblioteket på Campus Bakkenteigen og master i faglitterær skriving. Det tok utgangspunkt i boka Skriv! Håndverk i sakprosa som Johansen utga i 2009 på Spartacus forlag.

«Man skriver ikke tankene sine ned eller ut. Tankene oppstår underveis, av anstrengelsen med å formulere seg,» står det på bokens omslagsside. Johansen utdypet overfor tilhørerne: Vi skriver nemlig ikke kunnskapen ned. Snarere er det slik at vi skriver vi den fram, poengterte han. Det skjer med andre ord noe når vi skriver. Det er derfor resultatet ofte blir svært annerledes enn vi hadde tenkt på forhånd. Tenkning er altså en form for språklig anstrengelse, ifølge Johansen.

Ta derfor i bruk skriften med én gang, oppfordret han. Stol på at det vil skje noe underveis. Ikke vent på inspirasjon, men bare sett i gang. Det er det viktigste. Begynn gjerne et annet sted enn på begynnelsen; et sted der det er mest lystbetont. Ofte er det problemstillingen som faller på plass til sist.

Les deg ikke opp før du setter i gang, fortsatte han. Du behøver ikke ha lest alt om et emne på forhånd, men begynn mens saken er forholdsvis enkel. Innarbeid kompleksiteten litt etter litt.

Til sist oppfordret han tilhørerne om å unngå fagbegreper. Ta heller i bruk hverdagsspråket, ettersom teksten også skal bety noe for flere mennesker enn akademia. Den nasjonale offentlighet er tross alt tverrfaglig. I den sammenheng vil kanskje synonymer være til hjelp; alternative begreper som kan sette tanken i en ny (og overraskende?) retning.