Den 25. september lanserte partileder Knut Arild Hareide sin nye bok Det som betyr noe – et KrF for vår tid. Ifølge bokas baksidetekst ønsker han å presentere sine tanker om hva som skal være KrFs politiske prosjekt i årene som kommer. Som vi kjenner fra den massive medieomtalen, falt valget hans av samarbeidspartner på rød side av norsk politikk, skjønt det ikke direkte fremkommer i utgivelsen. I denne sammenheng er jeg mer opptatt av hvordan han i boka fremstiller seg selv privat, og på sett og vis visker ut skillet mellom den private og offentlige Hareide.

Det er interessant hvordan politikeres valg om å fremstå personlig, henger sammen med medieutviklingen vi har vært igjennom. Anders Johansen omtaler utviklingen i boka Talerens troverdighet – tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk. Det var ikke før i 1949, da kringkastingen åpnet for politisk spørretime via radio, at vi fikk høre partilederdebatt hvor politiske oppgjør utspilte seg live. Kringkastingssjef, Kaare Fostervoll, fremhevet imidlertid viktigheten av et «ordskifte mellom partier, ikke mellom privatpersoner» (Johansen, 2002, s. 22). Poenget hans var at det ikke er enkeltpersoner det gjelder, men partienes partiprogram. Gjennom radioen var politikerne fjerne, offentlige personer som ikke talte om annet enn upersonlige ting.

Sett i lys av dagens mediehverdag virker denne fortiden uendelig fjern. I dag er det like vanlig at våre folkevalgte politikere forteller om privatlivet sitt i programmer som Senkveld og Skavlan, som det er å vise selvironi og humor som gjest i Nytt på nytt. Den økende intimiseringen av politikken blir omtalt av Erlend Lavik m.fl. i boka Almenningen – Historien om norsk offentlighet. Her blir den beskrevet som en forskyvning av grensen mellom det offentlige og det private. Intimisering «berører også forholdet mellom følelser og fornuft, i den forstand at andre omstendigheter enn argumentets kraft ser ut til å ha fått en viktigere rolle, hevder kapittelforfatterne» (Gripsrud, 2017, s. 587).

Denne intimiseringen gjør at vi forholder oss annerledes til våre folkevalgte i dag. Og politikerne utnytter dette bevisst. For eksempel vet Knut Arild Hareide utmerket godt hvorfor han i boka si inkluderer nærmest et helt kapittel om sin egen oppvekst på Bømlo. Han nevner også barna, Sara Margrete og Tord Olav, ved navn, så vel som kona, Lisa Marie. Hvorfor han tror på Gud, mens hans gode barndomsvenn, Knut Ivar, ikke gjør det, til tross for en oppvekst i det samme miljøet, er et annet eksempel på hvordan Hareide, som offentlig forfatter og partileder, fremstår personlig og privat. Alt sammen er med på å appellere til våre følelser.

Hans bakgrunn og private anliggende kan lett gi sympati med avsenderen. Han er seg selv. Ekte vare. En familiemann som lever sitt liv ut ifra mange av de verdier som frontes aktivt i partiprogrammet. I tillegg til å være familieorientert og personlig kristen, leser vi at han er miljøbevisst, personlig opptatt av et økende klasseskille, samt engasjert med hensyn til et levende lokalsamfunn. At han bruker seg selv og sin egen historie så aktivt med hensyn til KrFs kjerneverdier, gjør at han fremstår som en typisk KrF-velger. Det til tross for at det er fordommene mot KrF han anser som «kanskje det som gjør jobben min som partileder aller mest krevende» (Hareide, 2018, s. 175). Kringkastingssjefens standpunkt om at det ikke er enkeltpersoner det gjelder, synes derfor nesten irrelevant for den moderne leser.

Men for Knut Arild Hareide, som tar sikte på et historisk retningsskift for partiet sitt, kan den intimitetssøkende strategien også få uheldige konsekvenser. «Det er ikke lett å framtre som sterk leder og stor statsmann når man stadig blir eksponert i situasjoner som minner om hverdagslig samtale ansikt til ansikt. Da kommer politikerne (…) til å ligne på alle oss andre,» skriver Anders Johansen (Johansen, 2002, s. 24). For der partiet har behov for en sterk og tydelig leder som kan fremforhandle KrFs kjernesaker overfor en dominerende regjeringspartner, fremstår han i boka som en nokså ordinær mann fra Bømlo, for å sette det på spissen. Vel opptrer han samlende for partiet, som slettes ikke er enige i alle ting. Spørsmålet er om det holder? Vil de følge hans kommende veivalg i norsk politikk, nå som miraklenes tid synes å være en saga blått?

Litteratur

Gripsrud, J. (2017). Allmenningen. Historien om norsk offentlighet. Oslo: Universitetsforlaget.

Hareide, K. A. (2018). Det som betyr noe: Et KrF for vår tid. Oslo: Aschehoug.

Johansen, A. (2002). Talerens troverdighet: Tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk. Oslo: Universitetsforlaget.