I Prosa før jul (nr. 6, 2018) skriver Simen Sætre om Forlagenes etiske føleri. Han påpeker blant annet hvordan en ny type sakprosa har fått vind i seilene: Bøker som er både et forsvarsskrift og en dokumentarkrim i ett, og eksemplifiserer dette med Bjørn Olav Jahrs Drapene i baneheia (2017), Torgrim Eggens Forbindelsen (2017), og Jon Gangdals Angelica (2016). Sætre påpeker hvordan bøkene tar utgangspunkt i profilerte saker, som sikrer stor interesse.

Det er imidlertid påfallende hvordan sympatien alltid rettes mot de som også er forfatternes viktigste kilder: «Alle som har jobbet med en sak over tid, vet hvor tette forhold man inngår med slike kilder. Man møter dem igjen og igjen, blir kjent med dem, det kan være vanskelig å frigjøre seg. Kildene har på sin side brukt masse tid på forfatteren, de har sin agenda, om forfatteren da vender seg mot dem, vil det føles som et svik» (Sætre, 2018). For har egentlig forfatteren stått fritt til å endre ståsted underveis i skriveprosessen? spør Sætre.

Kildens og kildematerialets tendens er viktige stikkord i denne sammenheng. Sigurd Allern viser til Fossum og Meyer som oppsummerer tendens som «enhver interesse, hensikt, livsanskuelse, engasjement, politisk eller sosial posisjon som påvirker det berettende kildematerialet i en eller annen retning, og som uavhengig av retning fjerner fremstillingen fra virkeligheten» (Allern, 2015, s. 76). Men en såpass vid definisjon gjør imidlertid ting vanskelig for sakprosaforfattere som Jahr, Eggen og Gangdal, da forestillingen om et helt tendensfritt materiale vil være fri fantasi, ifølge Allern.

Han følger opp med å skissere et viktig å skille mellom begrepene tendens og tendensiøs. Der begrepet tendens er et beskrivende og nøytralt begrep som uttrykker en bestemt hensikt eller retning, karakteriseres begrepet tendensiøs noe annet og mer negativt. Store norske leksikon definerer det som noe «bevisst ensidig,» skriver Allern, mens Bokmålsordboka beskriver en tendensiøs framstilling som «en bevisst (og uheldig) tendens, farget, vridd» (Ibid.).

Sætre peker på presseetikkens «samtidig imøtegåelse» som en motvekt til ensidig rettede fremstillingen i sakprosautgivelser: «Den som blir utsatt for sterke beskyldninger ‘av faktisk art’, skal slippe til med sine beste argumenter,» skriver han (Sætre, 2018). Dette vil ifølge ham være en motgift for skribenter som har forelsket seg i et narrativ eller hypotese.

Ikke dermed sagt at han ønsker en Vær varsom-plakat for sakprosa. Det vil være en avsporing og hindre en god diskusjon, mener han. I essayet etterspør han i stedet en debatt hvor forlagene tilkjennegir hvilke prinsipper de allerede gjør sine etiske vurderinger etter.

Litteratur

Allern, S. (2015). Journalistikk og kildekritisk analyse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Sætre, S. (2018). Forlagenes etiske føleri. Prosa. Tidsskrift for sakprosa 24(06). Oslo: Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening (NFFO).

Mandag 25. mars blir et intervju med vitenskapsbloggeren Gunnar Tjomlid gjengitt i Aftenposten. Intervjuet omhandler en aktuell problemstilling knyttet til dokumentarfilmer om klarsynte. Tjomlid mener at dokumentarfilmskapere ikke gir nok motstand til hovedpersonene i disse filmene.

Bakgrunnen er den ferske kinodokumentaren Jeg ser deg, om Åndenes makt-kjendis Michael Winger, som han mener har likhetstrekk med Mannen fra Snåsa på flere områder enn den helt åpenbare: Filmskaperne burde gått mer kritisk til verks. Tjomlid mener derfor at seerne i stor grad blir påvirket av «det emosjonelle, av den gripende historien. Det har mye større gjennomslagskraft enn om man gir en rasjonell forklaring» (Johannessen/NTB, 2019).

Problemet er at kilder som sitter med fakta ikke blir kontaktet i større grad, forteller Tjomlid: «Men i en dokumentar ønsker man ofte å fortelle én versjon av historien, og det virker som om man bare vil snakke med dem som bekrefter dette narrativet. Det skremmer meg litt,» sier han (Ibid.). Med det kritiserer han disse dokumentarfilmskaperne for manglende kildekritikk.

«Kildekritikk handler ikke om å utsette noen for negativ omtale, men (…) gi en gjennomtenkt vurdering av kilders troverdighet, kildematerialets informasjonskvalitet og dets relevans for den saken som dekkes,» skriver professor i journalistikk, Sigurd Allern (Allern, 2015, s. 51). En god journalist er trent til å tvile: Er for eksempel opplysningene som gis holdbare? Eller kan noe være utelatt? I bunn og grunn handler dette om pålitelighet og troverdighet knyttet til den filmen vi ser på lerretet.

Men det handler også om etikk. Walt Harrington omtaler den etiske kode i narrativ journalistikk: «It is important to ask: Is this story honest? Is it a true story, not just a factual one? If I must withhold a piece of information from a story, I ask myself: If the readers learned about it, would they feel deceived?» (Harrington, 2007, s. 171). Harringtons sitat har klare paralleller til artikkelen i Aftenposten. For selv om han ikke sier det spesifikt, er det også filmskapernes manglende etiske bevissthet som Tjomlid setter fingeren på her.

Litteratur

Allern, S. (2015). Journalistikk og kildekritisk analyse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Harrington, W. (2007). Toward an Ethical Code for Narrative Journalists I: Mark Kramer og Wendy Well (red.) Telling true stories. A Nonfiction Writer’s Guide. Plume/Penguin Group: New York.

Johannessen, G. / NTB (2019, 25. mars). – Gir ikke nok motstand til hovedpersonen. Aftenposten