Voice and style

Kapittel 4 i Jack Harts’ Story Craft – The Complete Guide to Writing Narrative Nonfiction

Jack Hart åpner dette kapittelet ved å vise til John Mcphee. Ettersom Mcphees bøker omhandler geologi, et fagfelt Hart sier han har lite interesse av, må grunnen til bøkenes appell ligge et annet sted, nemlig hos forfatteren selv. Det som fremkommer på boksiden er selvsagt ikke forfatteren selv, men forfatterens stemme. Stemmen spiller nemlig en vesentlig rolle i å holde på leseren.

Forfatterstemmen er like viktig i sakprosa som i skjønnlitteratur. Hart henviser til Mark Kramer som argumenterer for at stemmen er selve nøkkelingrediensen i en suksessfull langprosafortelling. Stemmen er signaturen av et menneske, og det kan utgjøre hele forskjellen, hevder Kramer: «Voice that admits ‘self’ can be a great gift to readers». Det er imidlertid ikke enkelt å definere hva som ligger i forfatterstemmen, skriver Hart. Den beste definisjonen han kommer på er at stemmen er forfatterens personlighet slik den fremkommer på siden.

Videre kommer han inn på hvordan institusjonell skriving fraråder bruk av stemme, og at journalister er blant de største synderne på dette feltet. Journalistene skal dekke nyheter, og hver sak kan ikke være et narrativ i langform, men det behøver ikke å bety av reportere er nødt til å utelate hvert minste spor av sin humanitet i det de skriver.

Hart kommer også inn på bruk av første person og forfatterstemme. Det er viktig å skille disse fra hverandre. Førsteperson er ikke stemme, og stemme er ikke førsteperson. Hvorvidt du bør bruke et jeg, avhenger av formålet med teksten. Det er for eksempel vanskelig å se for seg et personlig essay uten bruk av førsteperson.

Ved å adoptere en persona kan forfatteren få en særegen posisjon overfor sitt materiale, ved å bringe en identifiserbar personlighet til å bære emnet man skriver om. Persona er et viktig element med tanke på stemme. Om du ønsker å påføre din egen personlighet i teksten, bør du stille deg selv spørsmålet: Hva slags personlighet? Her kan det være mer enn ett riktig svar, ettersom det er vanlig for en forfatter å ha flere personaer, avhengig av situasjon.

Så hvordan skille mellom stemme og stil? Noen bruker begrepene om hverandre, men det finnes en forskjell, skriver Hart: «Every morning we rise with a personality that’s essentially the same as the one we went to bed with. But when we walk to the closet to pick the day’s clothes, we make stylistic choices that depend on the occasion». Slik er det også med skriving. Dersom stemmen er forfatterens personlighet slik den fremkommer på boksiden, så er stilen det ytterste uttrykk av den personligheten.

Til slutt skriver Hart om hvordan både forfatterstemmen og stil vil utvikle seg med tid og erfaring. Med mer livserfaring vil personligheten vår ta form, både i oss selv og på boksiden. Når det er sagt, er det også sant at enkelte forfattere har rike stemmer, mens andre blander seg inn i koret. Kanskje er nettopp det en refleksjon av deres indre personlighet, men det finnes også teknikker til hjelp for en forfatter som ønsker å synge solo. Den ultimate hemmelighet for å la ens egen stemme bli hørt på siden, forteller Hart, er simpelthen å ta det med ro og være seg selv. Sette seg ned foran tastaturet. Slappe av i skuldrene. En avslappet forfatter er en rask forfatter, og en rask forfatter høres mer ut som seg selv. Forfattere som sliter i skriveprosessen vil naturligvis miste en del av den naturlige rytmen, noe som er ødeleggende for forfatterstemmen: «So I try to relax, sliding into an easy rhythm that moves ahead quickly and smoothly. The result may not be fun, exactly, but it usually involves a lot less pain.»