I Prosa før jul (nr. 6, 2018) skriver Simen Sætre om Forlagenes etiske føleri. Han påpeker blant annet hvordan en ny type sakprosa har fått vind i seilene: Bøker som er både et forsvarsskrift og en dokumentarkrim i ett, og eksemplifiserer dette med Bjørn Olav Jahrs Drapene i baneheia (2017), Torgrim Eggens Forbindelsen (2017), og Jon Gangdals Angelica (2016). Sætre påpeker hvordan bøkene tar utgangspunkt i profilerte saker, som sikrer stor interesse.

Det er imidlertid påfallende hvordan sympatien alltid rettes mot de som også er forfatternes viktigste kilder: «Alle som har jobbet med en sak over tid, vet hvor tette forhold man inngår med slike kilder. Man møter dem igjen og igjen, blir kjent med dem, det kan være vanskelig å frigjøre seg. Kildene har på sin side brukt masse tid på forfatteren, de har sin agenda, om forfatteren da vender seg mot dem, vil det føles som et svik» (Sætre, 2018). For har egentlig forfatteren stått fritt til å endre ståsted underveis i skriveprosessen? spør Sætre.

Kildens og kildematerialets tendens er viktige stikkord i denne sammenheng. Sigurd Allern viser til Fossum og Meyer som oppsummerer tendens som «enhver interesse, hensikt, livsanskuelse, engasjement, politisk eller sosial posisjon som påvirker det berettende kildematerialet i en eller annen retning, og som uavhengig av retning fjerner fremstillingen fra virkeligheten» (Allern, 2015, s. 76). Men en såpass vid definisjon gjør imidlertid ting vanskelig for sakprosaforfattere som Jahr, Eggen og Gangdal, da forestillingen om et helt tendensfritt materiale vil være fri fantasi, ifølge Allern.

Han følger opp med å skissere et viktig å skille mellom begrepene tendens og tendensiøs. Der begrepet tendens er et beskrivende og nøytralt begrep som uttrykker en bestemt hensikt eller retning, karakteriseres begrepet tendensiøs noe annet og mer negativt. Store norske leksikon definerer det som noe «bevisst ensidig,» skriver Allern, mens Bokmålsordboka beskriver en tendensiøs framstilling som «en bevisst (og uheldig) tendens, farget, vridd» (Ibid.).

Sætre peker på presseetikkens «samtidig imøtegåelse» som en motvekt til ensidig rettede fremstillingen i sakprosautgivelser: «Den som blir utsatt for sterke beskyldninger ‘av faktisk art’, skal slippe til med sine beste argumenter,» skriver han (Sætre, 2018). Dette vil ifølge ham være en motgift for skribenter som har forelsket seg i et narrativ eller hypotese.

Ikke dermed sagt at han ønsker en Vær varsom-plakat for sakprosa. Det vil være en avsporing og hindre en god diskusjon, mener han. I essayet etterspør han i stedet en debatt hvor forlagene tilkjennegir hvilke prinsipper de allerede gjør sine etiske vurderinger etter.

Litteratur

Allern, S. (2015). Journalistikk og kildekritisk analyse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Sætre, S. (2018). Forlagenes etiske føleri. Prosa. Tidsskrift for sakprosa 24(06). Oslo: Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening (NFFO).