For utrolig til å være sann

I første trinn på videregående leverte jeg en stil i engelsken som jeg fikk i retur med kommentaren:

“denne fortellingen er for utrolig til å være sann!”

Jeg husker ikke oppgaveordlyden, men jeg husker hva jeg skrev, og at det jeg skrev var sant. Kjempesant. Og i dag forstår jeg at det jeg på den tiden helt sikkert manglet var evnen til å skrive om det som er sant, så det også blir sant for leseren. Jeg skulle nok ha pyntet litt på sannheten, diktet litt, så det sanne fikk en sannere form. Men naiv som jeg var, og fortsatt er når jeg tenker meg om, så ville jeg vel være tro mot den virkeligheten som teksten min beskrev, og gjenga derfor tingenes tilstand akkurat slik som de var. Uten et fnugg av litterær sans!

Noen ganger er fiksjon sannhet, sier Arundhati Roy i et intervju med Ane Farsethås i boken Grenseverdier – Sannhet og litterær metode (2018). Med det mener hun at noen ganger kan sannheten formidles med større effekt dersom den får en oppdiktet form. Ja, vi trenger også etterrettelige fortellinger med kilder og sånn, men når vi skal si noe om hvordan situasjonen vi ønsker å beskrive oppleves for menneskene i den, så kan fiksjonen være en bedre egnet form. Mens andre ganger er en blanding best.

I Grenseverdier kan vi lese om hvordan kjente forfattere pynter på sannheten for å gi den en litterær kvalitet, så sannheten blir enda mer sann for leseren. Men det er en grense for hvor mye du kan pynte før det sanne blir usant, derav tittelen.

Bilderesultat for grenseverdier sannhet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.