Idet jeg skriver dette har jeg så og si kommet i mål med lesningen av Max, Mischa og Tetoffensiven, en murstein av en bok skrevet av Johan Harstad. Omtrent 1200 sider lang og i hvert fall to kilo tung, så da kan du sikkert forestille deg hvordan boken i lesende stund naturlig nok ikke er like letthåndterlig lenger. De tusen forutgående sidene forsøker stadig å hindre meg i å få lest de resterende 100, om du skjønner hva jeg mener.
Å lese den på senga for eksempel, er komplett umulig. Nei, den må helst ligge oppslått på sofa-armlenet mens jeg sitter lent over den, i lengden en ganske ubehagelig stilling, men heldigvis bringer bokens språk og handling meg raskt ut av egen kropp og inn i Harstads univers, og gjør den ubehagelige lesestillingen uvesentlig.
Her en sen ettermiddag, på vei ut i mørket med boblejakke, refleks og en podcast på øret, lyttet jeg til et intervju med Johan Harstad om skrivingen av boken. Under intervjuet forteller han hvordan han var svært redd for at nettopp bokens størrelse skulle stå i veien for innholdet. Med andre ord var han redd for at selve boken skulle stå i veien for boken. Det kunne den ha gjort, for den er svært vanskelig å håndtere, men det gjør den som sagt altså ikke. Og det gjør heller ikke bokomslaget, står i veien for å vekke leselysten altså. Tvert imot. Et sort-hvitt bilde av bokens karakterer, nemlig billedkunstneren Mischa, Maxs store kjærlighet, pryder bokens forside. Og at det var hun som fikk pryde bokomslaget var ingen tilfeldighet. Forfatteren forteller at han har minst fem hundre ulike bokomslagsfiler liggende på maskina si. Han har altså designet omslaget selv, og det var også slik han startet skrivingen av boken, med å lage omslaget. En overraskende fun-fact, at det å illustrere bokens omslag er det som for Harstad setter skrivingen i gang.
Kanskje skulle jeg forsøke det selv, designe mitt bokprosjektets forside før jeg fortsetter skrivingen. Jeg kan absolutt se for meg hvordan det skal se ut, og nå skal jeg jammen se om det ikke også kan hjelpe meg å fokusere skrivingen…
