Under et arrangement i Fredrikstad litteraturhus forteller forfatter Roskva Koritzinsky hvordan hun lar seg frustrere av merkelappen “noveller” som uten unntak settes på bøker som inneholder, ja, nettopp noveller. Hvorfor? Fordi hun mener denne merkelappen, som er ment å vise leseren hvilken sjanger teksten i boken har, styrer leserens lesning av teksten. Roskva viser til forordet i en japansk antologi med tittelen“Knakketikankk” der hun fikk vite at i japan finnes det ingen novellesjanger, der er alle tekster fortellinger, enten korte eller lange, noe som igjen, ifølge Roskva, er med på å bestemme hvordan leseren møter teksten. Du møter med andre ord ikke noveller som en novelle, men som en fortelling. Det samme gjør du når du leser en roman, den er også en fortelling, skillet handler om lengden ikke formen.

Dette behovet for å kontrollere bokens “merkelapp”, handler om Roskvas ønske om å kontrollere tekstens paratekster. I artikkelen “Paratekster” av Gérard Genette (1987) defineres paratekster som verbale og ikke-verbale produkter som forfatternavn, illustrasjoner, tittel, forord, baksidetekst, forfatterintervju, terningkast og bokomtaler, tekster som til sammen er med på å presentere selve det litterære verket, og som i realiteten styrer hele lesningen. Og som Genette sier, så er ikke sjangerbestemmelsens funksjon å fortelle leseren at: “Denne boken er en roman”, men å si: ” Vennligst bektrakt denne bok som en roman” (min oversettelse)

Dersom Roskva skulle fjernet merkelappen “novellesamling” fra novellesamlingen “Jeg har ennå ikke sett verden”  ville dette fått konsekvenser for bokens rammevilkår, hun lot derfor parateksten få stå, men fikk i det minste flyttet den fra forsiden til innsiden av boken.

(I et tidligere blogginnlegg kan du lese om en annen forfatters bekymring for tekstens paratekst, nemlig størrelsen på selve boken, som ifølge Genette også faller inn under tekstens paratekst)