Flere oppslag i Klassekampen den siste tiden har vært knyttet til forholdet mellom romanen og sakprosa. Og denne gangen har det dreid seg om forfatterøkonomien til skaprosaforfatteren versus romanforfatteren. Den 22. november diskuterer Tiril Broch Aakre og Trude Lorentsen sjangervalget de fortok da de skrev boken om sin mor. Lorentzen, som mener at det som er sant må få merkelappen sakprosa, kategoriserte sin bok “Mysteriet mamma” som sakprosa da hun ga den ut i 2013. Mens Broch Aakre ga boken om sin mor merkelappen roman. I ettertid ser Lorentzen at også hun skulle ha gjort det samme.

Hvorfor Broch Aakre ga ut sin bok som roman handlet i første omgang om at hun fikk avslag på stipend fra NFFO, noe som dreide skriveprosessen i en mer utforskende retning, og til sist førte den i retningen dokumentarisk roman.

I pensum dette halvåret kan vi i Rønning og Slaatas bok: Litteraturpolitikkens verktøykasse lese at innkjøpsordningen er forskjellig for sakprosa og skjønnlitteratur. Mens både sakprosa og skjønnlitterære bøker faller inn under kulturpolitikken, er det kun skjønnlitterære bøker som favnes av kunstpolitikken og med det får større mulighet for innkjøp i bibliotek og større royaltyprosent: “Litteraturpolitiske styringsmidler kan påvirke forfatterens inntekter og insentiver til å skrive bestemte typer litteratur og legge til rette for lønnsomhet innen bestemte sjangre”(Rønning og Slaata 2019).

Til tross for dette påstår Broch Aakre at det den økonomiske siden ved sjangervalget ikke påvirket henne, men hun ser hvordan dette er uheldig for sakprosaen generelt, at denne siden ved forfatterøkonomien kan virke hemmende for utviklingen av eksperimenterende sakprosa. Lorentzen mener at hennes valg om å definere sin bok som sakprosa førte til mindre oppmerksomhet. Den måtte for eksempel konkurrere med strikkebøker, og ble plassert i bokhyller sammen med legelitteratur og biografier, istedenfor å bli lagt på det godt synlige romanbordet.

Med andre ord handler ikke sjangervalg kun om tekstens forhold til sannheten, det handler også om forfatterøkonomi og hvor og hvordan boken møter sitt marked.

Idet jeg skriver dette har jeg så og si kommet i mål med lesningen av Max, Mischa og Tetoffensiven, en murstein av en bok skrevet av Johan Harstad. Omtrent 1200 sider lang og i hvert fall to kilo tung, så da kan du sikkert forestille deg hvordan boken i lesende stund naturlig nok ikke er like letthåndterlig lenger. De tusen forutgående sidene forsøker stadig å hindre meg i å få lest de resterende 100, om du skjønner hva jeg mener.

Å lese den på senga for eksempel, er komplett umulig. Nei, den må helst ligge oppslått på sofa-armlenet mens jeg sitter lent over den, i lengden en ganske ubehagelig stilling, men heldigvis bringer bokens språk og handling meg raskt ut av egen kropp og inn i Harstads univers, og gjør den ubehagelige lesestillingen uvesentlig.

Her en sen ettermiddag, på vei ut i mørket med boblejakke, refleks og en podcast på øret, lyttet jeg til et intervju med Johan Harstad om skrivingen av boken. Under intervjuet forteller han hvordan han var svært redd for at nettopp bokens størrelse skulle stå i veien for innholdet. Med andre ord var han redd for at selve boken skulle stå i veien for boken. Det kunne den ha gjort, for den er svært vanskelig å håndtere, men det gjør den som sagt altså ikke. Og det gjør heller ikke bokomslaget, står i veien for å vekke leselysten altså. Tvert imot. Et sort-hvitt bilde av bokens karakterer, nemlig billedkunstneren Mischa, Maxs store kjærlighet, pryder bokens forside. Og at det var hun som fikk pryde bokomslaget var ingen tilfeldighet. Forfatteren forteller at han har minst fem hundre ulike bokomslagsfiler liggende på maskina si. Han har altså designet omslaget selv, og det var også slik han startet skrivingen av boken, med å lage omslaget. En overraskende fun-fact, at det å illustrere bokens omslag er det som for Harstad setter skrivingen i gang.

Kanskje skulle jeg forsøke det selv, designe mitt bokprosjektets forside før jeg fortsetter skrivingen. Jeg kan absolutt se for meg hvordan det skal se ut, og nå skal jeg jammen se om det ikke også kan hjelpe meg å fokusere skrivingen…