For syv år siden flyttet jeg sammen med familien min fra en storby i Spania til ei lita, norsk bygd like ved grensen til Sverige. I denne lille bygda, hvor jeg holder hus under høyreiste grantrær, bor det omtrent 600 store og små, og de fleste som bor her har bodd her hele livet sitt.

En av de viktigste grunnene til at vi forlot storbyen var nok vår felles drøm om å finne lykken i et enkelt livet på landet, men når sant skal sies har det ikke vært så lett å finne lykken her som vi trodde, og i skrivende stund står vi faktisk på farten til å forlate bygda for å flytte tilbake til byen igjen.

Dette håpet om at lykken finnes i livet på landet, har jeg også møtt på i litteraturen. Både Simen Tveitereid og Agnes Ravatn har skrevet bøker om å flytte fra storbyens mas og kjas til et enklere liv på landet. Tekster jeg har kjent meg godt igjen i. Jeg har også lest en prisbelønnet bok skrevet av en klok sauebonde i England, men det var ikke før jeg møtte sauebonden Bjarne, i dokumentaren av Weronika Nitsch, at jeg virkelig fant et litterært uttrykk som traff meg i både hode og hjerte.

I dokumentaren Bjarne vil ikke på film møter vi den polske filmstudenten Weronika Nitsch, som etter å ha gått lei av livet i en storby i Polen flytter til ei lita bygd mellom høyreiste fjell i Norge, hvor hun treffer den 70 år gamle sauebonden Bjarne. Nitsch liker Bjarne så godt at hun bestemmer seg for å filme ham, hun vil dokumentere livet til en norsk bonde i Oldedalen, og i løpet av filmingen utvikler det seg et varmt vennskap mellom de to. Men selv om Nitsch finner en venn i Bjarne strever hun med å takle sitt nye liv, og spesielt vanskelig er det å takle ensomheten, og nettopp denne ensomheten var det jeg kjente meg igjen i da jeg så Nitschs dokumentar. En ensomhet som både handler om det å være ny et sted, og om at det å være alene i ei lita, folketom bygd er noe helt annet enn å være alene i en stor og travel by.

Og på samme tid som dokumentaren berørte meg emosjonelt traff den meg også intellektuelt. For det som ved første øyekast ligner en dokumentar om den polske filmstudentens 70 år gamle nabo, er mer enn det, den dokumenterer også arbeidet med å lage selve dokumentaren. Som en film i filmen ligger Nitschs stemme over handlingen og avslører for seeren hvilke planer hun hadde for filmen da hun startet filmprosessen, og hvordan hun må erstatte disse planene med nye planer underveis. Både fordi det ikke alltid lar seg gjøre å kontrollere mennesker til å opptre foran kamera slik man hadde ønsket, og fordi snøen som skulle dale, ikke daler likevel.