På flukt- et skyggeteater

Jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg  at enkelte ganger kan fiksjon være en bedre egnet form til å fortelle sannheten. Til å se hendelser fra mange sider, og hvordan disse samme hendelsene oppleves for menneskene som berøres av dem. Med dette i minne vil jeg dele denne lille filmen som mine elever laget i kunst og håndverkstimen. Det er allerede tre år siden nå, og det store teamet dette skoleåret var selvfølgelig de tusener på tusener som var tvunget til å flykte fra krigen i Syria.

Se filmen og kjenn etter om det ikke er akkurat slik, at noen ganger må vi bruke fiksjon for å forstå rekkevidden av den grusomme sannheten!

 

Bjarne vil ikke på film

For syv år siden flyttet jeg sammen med familien min fra en storby i Spania til ei lita, norsk bygd like ved grensen til Sverige. I denne lille bygda, hvor jeg holder hus under høyreiste grantrær, bor det omtrent 600 store og små, og de fleste som bor her har bodd her hele livet sitt.

En av de viktigste grunnene til at vi forlot storbyen var nok vår felles drøm om å finne lykken i et enkelt livet på landet, men når sant skal sies har det ikke vært så lett å finne lykken her som vi trodde, og i skrivende stund står vi faktisk på farten til å forlate bygda for å flytte tilbake til byen igjen.

Dette håpet om at lykken finnes i livet på landet, har jeg også møtt på i litteraturen. Både Simen Tveitereid og Agnes Ravatn har skrevet bøker om å flytte fra storbyens mas og kjas til et enklere liv på landet. Tekster jeg har kjent meg godt igjen i. Jeg har også lest en prisbelønnet bok skrevet av en klok sauebonde i England, men det var ikke før jeg møtte sauebonden Bjarne, i dokumentaren av Weronika Nitsch, at jeg virkelig fant et litterært uttrykk som traff meg i både hode og hjerte.

I dokumentaren Bjarne vil ikke på film møter vi den polske filmstudenten Weronika Nitsch, som etter å ha gått lei av livet i en storby i Polen flytter til ei lita bygd mellom høyreiste fjell i Norge, hvor hun treffer den 70 år gamle sauebonden Bjarne. Nitsch liker Bjarne så godt at hun bestemmer seg for å filme ham, hun vil dokumentere livet til en norsk bonde i Oldedalen, og i løpet av filmingen utvikler det seg et varmt vennskap mellom de to. Men selv om Nitsch finner en venn i Bjarne strever hun med å takle sitt nye liv, og spesielt vanskelig er det å takle ensomheten, og nettopp denne ensomheten var det jeg kjente meg igjen i da jeg så Nitschs dokumentar. En ensomhet som både handler om det å være ny et sted, og om at det å være alene i ei lita, folketom bygd er noe helt annet enn å være alene i en stor og travel by.

Og på samme tid som dokumentaren berørte meg emosjonelt traff den meg også intellektuelt. For det som ved første øyekast ligner en dokumentar om den polske filmstudentens 70 år gamle nabo, er mer enn det, den dokumenterer også arbeidet med å lage selve dokumentaren. Som en film i filmen ligger Nitschs stemme over handlingen og avslører for seeren hvilke planer hun hadde for filmen da hun startet filmprosessen, og hvordan hun må erstatte disse planene med nye planer underveis. Både fordi det ikke alltid lar seg gjøre å kontrollere mennesker til å opptre foran kamera slik man hadde ønsket, og fordi snøen som skulle dale, ikke daler likevel.

For utrolig til å være sann

I første trinn på videregående leverte jeg en stil i engelsken som jeg fikk i retur med kommentaren:

“denne fortellingen er for utrolig til å være sann!”

Jeg husker ikke oppgaveordlyden, men jeg husker hva jeg skrev, og at det jeg skrev var sant. Kjempesant. Og i dag forstår jeg at det jeg på den tiden helt sikkert manglet var evnen til å skrive om det som er sant, så det også blir sant for leseren. Jeg skulle nok ha pyntet litt på sannheten, diktet litt, så det sanne fikk en sannere form. Men naiv som jeg var, og fortsatt er når jeg tenker meg om, så ville jeg vel være tro mot den virkeligheten som teksten min beskrev, og gjenga derfor tingenes tilstand akkurat slik som de var. Uten et fnugg av litterær sans!

Noen ganger er fiksjon sannhet, sier Arundhati Roy i et intervju med Ane Farsethås i boken Grenseverdier – Sannhet og litterær metode (2018). Med det mener hun at noen ganger kan sannheten formidles med større effekt dersom den får en oppdiktet form. Ja, vi trenger også etterrettelige fortellinger med kilder og sånn, men når vi skal si noe om hvordan situasjonen vi ønsker å beskrive oppleves for menneskene i den, så kan fiksjonen være en bedre egnet form. Mens andre ganger er en blanding best.

I Grenseverdier kan vi lese om hvordan kjente forfattere pynter på sannheten for å gi den en litterær kvalitet, så sannheten blir enda mer sann for leseren. Men det er en grense for hvor mye du kan pynte før det sanne blir usant, derav tittelen.

Bilderesultat for grenseverdier sannhet

“Den natten pappa hentet oss”

Et nydelig eksempel på det å ta i bruk litterære virkemidler for å beskrive en virkelig barndom. Altså illustrerer denne filmen Arne Melbergs mantra for moderne selvframstillinger; både og! Både fiksjon og sannhet. Den viser også hvordan teksten kan fungere som en dialog mellom det uferdige og ferdige jeg, og hvordan vi gir fortellingen form til erindringen, også videre, også videre….

Filme kan du se HER

Livsfortellinger-nå finnes de over alt!

Vi sitter i bilen, min 11 år gamle sønn og jeg. Han er på vei for å møte sine beste venner, og får lyst til å gjøre rede for hvordan det ble dem.

“Jeg husker ikke helt, men tror det var i et friminutt. Først så lekte jeg og Patrik, men så kom Lukas […] og siden har det liksom vært oss tre.”

De er ikke bare hans venner, de er en viktig del av hans fortelling om seg selv. Og med ett er det som om hver gang noen åpner munnen, så tyr de til en fortelling, og vårens pensum gir mening dagen lang.

Før Bo hopper ut av bilen, skynder han seg å legge til at han faktisk liker bedre å leke på skolen enn å spille Playstation. Å være ute med Lukas og Patrik, er bedre enn alt. Slik passer han på at jeg har riktig versjon av fortellingen om Bo i hodet mitt, og hvilken fortelling han har om sin mor, aner jeg ikke 🙂

Bilderesultat for three friends drawing

Forfatterkveld i Bjørkelangen

selma_loenning_aaroe_og_wencke_muhleisenOm aldringsangst og gammel pubertet, i brevform
Jeg hadde ikke mer enn rukket å lukke Morgenbladet og Sissel Grans tekst om aldringsangst, før Wencke Mühleisen dukket opp på biblioteket i Aurskog-Høland i anledning høstens Litteraturfestival. Vel, det var ikke helt slik, men jeg hadde Grans tekst så friskt i minne at samtalen om Mühleisens nye bok All gjeldende fornuft føltes som en fortsettelse, eller utvidelse, av samme tematikk. Kvinne over 60, hva nå?

Les hele teksten her

Er tegneserier sakprosa?

Fordi jeg var lei av å skrive, eller kanskje fordi det er lettere å huske i bilder. Jeg vet ikke. Jeg fikk i hvert fall ideen om å tegne pensumsammendraget, istedenfor å skrive det. Og da jeg samme kveld surfet etter sakprosa på YouTube (jeg var alene hjemme, minus tre gutter som holdt på med sitt, og kunne endelig lete etter norske filmsnutter), og kom over Prosalongen: Kan tegneserier være sakprosa? tenkte jeg, det er en mening! Det er det jo ikke. Jeg har likevel tegnet en oversikt over Arne Melbergs innledningskapittel i Å reise og skrive.

I prosalongen snakket de i godt over en time rundt temaet. Og de kom fram til at jo, tegneserier kan være sakprosa. Selvfølgelig. Like dumt som å spørre: Kan en bok være sakprosa? Sakprosa kan publiseres i alle former, akkurat som skjønnlitteratur. Faktisk er tegneserier en velbrukt sjanger innenfor biografiske tekster, og som politisk kommentar. Særlig i Amerika. Min favoritt er Blankets av Craig Thompson. Og ganske nylig kom Edward Munch, en tegneseriebiografi av Steffen Kverneland ut her i Norge. Baksiden ved tegneserier er blant annet at det er svært tidkrevende. Teksten er en ting, men så er det alle tegningene. Nå var ikke mitt pensumsammendrag særlig mye mer tidkrevende enn om jeg skulle ha skrevet det. Det oppdager man raskt når man tar de enkle (les: hjemmelagde) tegningene i nærmere øyesyn. Men det var morsommere å lage, og jeg håper at den også er bitte litt morsommere å lese. Og ikke minst, lettere å huske.

Pensumsammendraget av Melbergs tekst, kan du finne HER

Og tegnet sammendrag av Young-Bruehl, ligger HER