Vi sitter i bilen, min 11 år gamle sønn og jeg. Han er på vei for å møte sine beste venner, og får lyst til å gjøre rede for hvordan det ble dem.

“Jeg husker ikke helt, men tror det var i et friminutt. Først så lekte jeg og Patrik, men så kom Lukas […] og siden har det liksom vært oss tre.”

De er ikke bare hans venner, de er en viktig del av hans fortelling om seg selv. Og med ett er det som om hver gang noen åpner munnen, så tyr de til en fortelling, og vårens pensum gir mening dagen lang.

Før Bo hopper ut av bilen, skynder han seg å legge til at han faktisk liker bedre å leke på skolen enn å spille Playstation. Å være ute med Lukas og Patrik, er bedre enn alt. Slik passer han på at jeg har riktig versjon av fortellingen om Bo i hodet mitt, og hvilken fortelling han har om sin mor, aner jeg ikke 🙂