Skriveøvelse 1-debattinnlegg

Skjerm meg fra skjermen!

  • Om å måtte lede sine elever vekk fra den digitale fristelse.

 

Jeg leser nyheten om Statsminister Emmanuel Macrons innføring av et nasjonalt mobilforbud i fransk skole og tenker på alle gangene jeg har hindret mine elever i å starte siste episode av Game of Thrones, eller hvilken som helst annen TV-serie, idet skoledagen begynner. – Vi skal bøye spanske verb, ikke følge John Snows kamp om tronen, har jeg hvisket, med glimt i øyet for å bevare stemningen. Elevene ser alltid like uskyldige opp på meg før de motvillig legger bort mobiltelefonene og timen kan fortsette.

Slik begynner jeg de fleste av mine timer. Til takten av alle appene som varsler siste nytt på den ene skjermen etter den andre gjør jeg mitt for å fange elevenes oppmerksomhet om langt mindre underholdende saker. Og da tenker også jeg, akkurat som dem, mye mer på amerikansk film enn på fag. Jeg skulle nemlig ønske at jeg var litt mer som Michelle Pfeiffer. Du har kanskje sett filmen der hun går fra å være marinesoldat til lærer i videregående, og får halvkriminelle elever som er gitt opp av alle andre til å interessere seg for skolen igjen? Nå er ikke mine elever involvert i kriminell virksomhet akkurat, i hvert fall ikke som jeg kjenner til. Jeg drømmer likevel om samme evne til å fengsle dem med teori og fag som rollefiguren til Pfeiffer, men må innse at jeg aldri vil vinne kampen over Netflix og Sosiale Media, slik som Pfeiffer over kriminell aktivitet og uønsket graviditet. Det er derfor med stor misunnelse jeg leser nyheten om at mine franske kollegaer nå slipper å ta ansvar for elevenes mobilbruk gjennom skoledagen. Tenk om vi kunne følge Frankrikes eksempel, og jeg legge den amerikanske filmdrømmen i meg død. Men, nei.

Det er læreren som er sjefen i klasserommet, og som sjef, er det lærerens jobb å kontrollere elevenes skjermbruk og inndra mobiltelefonen dersom det er behov for det. Var Torbjørn Røed Isaksens kommentar til Utdanningsnytt, da diskusjonen om et nasjonalt forbud var oppe til vurdering for tre år siden. Til VG sa vår daværende Kunnskapsminister at fordi mobilen kan være et nyttig pedagogisk verktøy, vil han ikke frata læreren muligheten til å ta den i bruk ved å innføre et mobilforbud i Norge. Og den politiske situasjonen har ikke endret seg, til tross for at vi nå kan vise til tall om større bruk av skjerm blant ungdom, og negative resultater i klasserommet med mobilen lett tilgjengelig, ønsker heller ikke nåværende Kunnskapsminister Jan Tore Sanner å innføre et nasjonalt mobilforbud.

Et nyttig pedagogisk verktøy? Jo, så absolutt. Å telle likes på din siste oppdatering på Instagram gir god tallforståelse, fnyser jeg. Er det virkelig slik at de få situasjonene hvor vi lærere kan utnytte elevenes telefoner i læringsøyemed, veier opp for alle de negative konsekvensene den fører med seg? Så lenge Fortnites mobilversjon ikke er mer enn et tommelsveip unna, er mobilen en kilde til fristelse, mer enn pedagogisk nytte. Og fordi det er krevende nok å skulle skape faglig engasjement hos elevene, om jeg ikke samtidig må ydmyke både dem og meg selv ved å ta fra dem deres kjæreste eiendel, skulle jeg så inderlig gjerne ønske at noen kunne komme og trå til som sjef over sjefen og overta den lite attraktive jobben som skjermpoliti. Jeg kan vel ikke være alene om å ønske det?

Her må jeg beklage å trette leseren ved å nok en gang utbryte: jo, så absolutt. Debatten om et nasjonalt mobilforbud har pågått mer eller mindre i tre år nå, og tastingen er ikke over. Nyheten om at Frankrike nå inkluderer friminutt og matpause i sitt mobilforbud skapte stor digital aktivitet denne sommeren. Og etter å ha nilest innlegg etter innlegg, finner jeg en sørgelig stor oppslutning om å ikke innføre et mobilforbud i norsk skole.

***

Under overskriften: Nei til nasjonalt mobilforbud i skolen. Mener Aftenposten: at om vi ikke lar mobilen få en naturlig plass i undervisningen, hindrer vi læreren i å ta ansvar for elevenes digitale utvikling. Et nasjonalt forbud vil være å gjøre framtiden en bjørnetjeneste, og stanse nyttige og fruktbare lokale diskusjoner rundt bruk av mobil. Vil det? Mener Aftenposten at for å kunne snakke om et tema må vi befinne oss i samme situasjon som temaet vi snakker om. (Her kan leseren selv gjøre et tankeeksperiment og erstatte «mobiltelefon» med hvilket som helst annet tema som diskuteres i skolen for å se om argumentet har hold. Jeg kan komme et forslag; prevensjon.)

Heller ikke leder i Barnevakten, Leif Gunnar Vestbøstad Vik, støtter et nasjonalt forbud: Fratas elevene mobilen, mister de anledningen til å utvikle egen bruk. Her henger Elevorganisasjonen seg selvfølgelig på: Et forbud vil kunne føre til vansker senere i utdanningsløpet. Dersom man ikke får muligheten til å øve opp selvkontroll i lavere trinn, som videregående, vil man kunne få vansker på universitetet, mener Kristoffer Hansen.

Leder i Foreldreutvalget, Elisabeth Strengen Gundersen, sier til VG at hun er imot et nasjonalt forbud fordi: det fratar elevene muligheten til å vise at de kan følge regler. De får ikke vist at de er lærerens tillit verdig.  For all del. Du har mobilen i lomma, jeg lager en regel om at der skal den ligge til timen er over. Rekk opp hånda de som vet om bedre måter å skape tillit på.

Ragnhild Lied, leder i Utdanningsforbundet, vil ikke ha et nasjonalt forbud fordi: det ligger mye læring i form av sosial kompetanse ved å bruke mobilen fornuftig.  Og fordi alle gode ting er tre: jo, så absolutt! Det ligger mye omsorg bak en Snap til en syk venn i senga hjemme, eller til han som droppet timen og kjeder seg i kantina.

Tastenes tale er klar- et nasjonalt mobilforbud kan føre til at dagens skoleelever mister mulighetene til å utvikle en fornuftig bruk av mobil. Og på samme måte som mobilen inkluderes i livet ellers, bør den også være en del av skolehverdagen. For som nestleder i Utdanningsforbundet, Terje Skyvulstad, sier: Å fjerne mobilen fra skolen er å lage skolen til en egen øy i samfunnet, og det mener jeg ikke er greit. Men er det ikke den som forsvinner inn i mobilen, i samvær med andre, som er en øy?

*

Det er altså stor enighet om at barn og unge trenger å oppøve en digital selvdisiplin, og derfor må mobiltelefonene være naturlig del av skolehverdagen. Noe som er det samme som å si at det er lærer som skal sørge for at dagens ungdom kan møte et arbeidsliv med en noenlunde regulert digital atferd. Og om ikke annet kan jeg jo prise meg lykkelig over at mitt yrke, som de siste tiårene har fått sin status halvert, minst, igjen har stor tillit i samfunnet.

Det er klart vi skal snakke om mobilbruk på skolen. Akkurat som vi snakker om andre deler av livet som må balanseres. Men det må jo være feil å hevde at vi må bringe den digitale fristelsen inn i klasserommet, for å gi opplæring i hvordan unngå å falle for den samme fristelsen. Ærlig talt! Hvem vil si at det er lurt å innta matpakken i røykehjørnet dersom du skal slutte å røyke, eller lese lørdagsavisa hos bakeren når du slanker deg. Hvilken helsesøster ber deg sove toppløs ved siden av ettåringen som skal vennes av puppen? Mener man å si at dersom jeg hadde fått lov til å ta med TV-en på skolen da jeg som femtenåring var totalt oppslukt av Twin Peaks, så kunne jeg ha levd et mer balansert liv med alle skjermene som reflekterer familielivet i stua vår i dag?

Her er det tydelig at ingen har lest sin Ravatn. Og jeg vil derfor foreta en liten digresjon.

*

Agnes Ravatn, anerkjent ung forfatter, skrev for kort tid tilbake bok om hvordan oppnå større digital selvdisiplin, etter å ha rotet bort de fem beste årene av sitt liv foran en skjerm (hun skriver til opplysning nå alle sine bøker med penn og papir). Og for ikke å miste de av mine lesere som fortsatt ikke har regulert sin digitale atferd, og som allerede nå er fristet til å sveipe tommelen over den glatte, tiltrekkende mobilskjermen, bort fra min artikkel, skal jeg forsøke å fatte meg i korthet.

Ravatn går til vitenskapen for å få vite mer om hvordan få større selvdisiplin. Hun leser seg opp på hjerneforskning og atferdsanalyse, og finner ut at menneskets evne, eller vilje, til selvkontroll er en begrenset ressurs. Vi  må derfor passe på å fordele vår viljestyrke ut over dagen slik at vi har nok til å få gjort det som kreves av oss, eller som vi krever av oss selv, før kvelden kommer. Heldigvis lades viljen om du sover lenge og godt nok, og du kan derfor legge deg med håp om at du neste dag skal bli et sunnere og bedre menneske enn det du var i går.

Noen har mer viljestyrke enn andre, men ingen har så langt hatt nok til å komme seg vellykket gjennom en hel dag. Og da kan det være lurt å beskytte seg selv ved å fjerne alle fristelser som hindrer deg i å nå dine mål. Overført til våre skoleelever, er det altså ingen god idé å ha mobilen lett tilgjengelig når hjernen samtidig skal brukes til læring og sosial interaksjon. Hvorfor? Fordi det krever viljestyrke å holde deg unna det du er svak for, og det til tross for at du har et stort ønske om å oppnå det som din svakhet hindrer deg i å oppnå, nemlig gode karakterer og et godt forhold til dine medelever. Dersom våre mobilavhengige skoleelever skal komme seg gjennom skoledagen, mens mobilen lydløst summerer antall likes i lomma, vil de fleste av dem ha brukt opp all selvkontroll allerede før lunsj. Og da kan du jo tenke deg hvordan det går med lekser, trening og leggetid samme kveld. Et scenario vi absolutt vil spare deres foreldre for.

Det finnes to alternativ til det å måtte gå til det skritt å fjerne fristelsen for å spare på viljestyrken. Noe som er en god nyhet når vi vet at det kan være vanskelig å rydde unna alle fristelser. Som sjokoladehylla i butikken etter en lang dag på jobb, eller Deli på vei til banen.

Det første alternativet handler om å gjøre krevende handlinger om til vaner. Gjøremål som er en vane krever lite viljestyrke. På samme måte som du har gjort den kjedelige aktiviteten å pusse tennene til en vane, kan vi oppmuntre våre elver til å gjøre det til en vane å la mobilen få ligge i fred i lomma gjennom spansktimen og resten av skoledagen, eller nei. Jeg stopper her. Det kan umulig bli en vane, til det er dagen for lang. Og mobilen alt for, ja, vanedannende. Vi hopper heller til neste alternativ.

Om du ikke lykkes i å gjøre lite lystbetonte handlinger om til en vane, kan du likevel komme i mål dersom du klarer å mane fram et scenario som motiverer deg til å tenke langsiktig. La oss si at din store drøm er å få på deg bunaden du hadde da du konfirmerte deg. Ja, da må du mane fram et bilde av hvor fin du skal bli når du nok en gang ser ut som da du var femten, hver gang du står overfor valget mellom en pizza eller en salat. Enkelt, ikke sant? Og hva med våre kjære elever? Hvilken framtidsfilm skal de spille av for sitt indre øye når mobilen lokker mer enn dialektprøven i norsktimen? Ingen. De kan ikke spille av noen film, for de lever aller helst bare her og nå.

Fordi barn og unges hjerne ikke er ferdigutviklet før langt opp i tjueårene er det til og med urettferdig å forlange av dem at de skal tenke langsiktig. Dette er noe jeg trodde alle lærer var klar over, og jeg husker derfor godt hvor overrasket jeg ble da læreren til min syv år gamle sønn, fortvilet over det faktum at han til stadighet møtte til timen uten den rette boka i sekken, utbrøt: Hvordan skal det gå med deg når du kommer ut i yrkeslivet, dersom du til stadighet glemmer tingene dine? Min sønn, som inntil da aldri hadde tenkt lenger fram enn til neste mulige sukkerinntak, ble sittende uberørt av lærerens kommentar. Like uberørt som mine elever når jeg minner dem om hvor viktig det er å kunne bøye spanske verb. Deilig ubekymret for framtiden insisterer de enten på at det finnes ingen verb i setningen: Una cerveza por favor, eller at de verken skal reise til Spania eller få seg spansk kjæreste. Med andre ord, de mister ingen langsiktige mål ved å la seg oppsluke av mobilen. Like lite som min syvåring bekymret seg for sitt framtidige yrkesliv (heldigvis), bekymrer de ti år eldre ungdommene seg for sitt. Og da falt også siste alternativ til det å fjerne fristelsen bort.

*

Etter denne lille digresjonen om menneskets selvkontroll håper jeg at det er innlysende for leseren hvor urettferdig det er å forvente av elevene at de skal gjennomføre skoledagen med mobilen i lomma. Det krever for mye viljestyrke. Og nettopp derfor, så vi bedre kan utnytte den begrensede ressursen selvkontroll, både elevenes og lærernes, bør vi revurdere et nasjonalt mobilforbud i skolen. For min del, er det likevel allerede for sent, jeg har dessverre brukt opp min.

Jeg har innsett at jeg aldri vil lykkes i å gjøre det til en vane å skulle holde rede på hvor langt vi er kommet i matteboka samtidig som jeg må overvåke elevenes mobiltelefoner. Jeg klarer heller ikke å gjøre daglige påminnelser om å legge vekk mobilen når noen holder muntlig presentasjon til en vane. Å minne om at det er vanskelig nok å snakke foran klassen, om du ikke til samme tid må se dine medelever bryte ut i latter over søte kattunger som drikker øl av sugerør, eller noe i den duren, kan ingen venne seg til. Ikke en gang mitt langsiktige mål om å bli som Michelle Pfeiffer er motivasjon stor nok til å fortsette jobben som digital sjef. Og siden Kunnskapsministeren ikke vil sørge for å realisere siste alternativ, nemlig fjerne fristelsen, gir jeg opp.

Jeg har byttet ut lange ben med korte og jobber nå i barneskolen. Det gikk så klart ikke helt slik for seg, men la oss forenkle virkeligheten litt, for den retoriske vinningens skyld. La oss si at jeg, for å spare på viljestyrken, forlot alle skjermene i den videregående skolen og inntok et mobilfritt klasserom i lavere undervisningstrinn. Ikke i like stor oppløsning som Solstads gymnaslærer Elias Rukla, men jeg må innrømme, og det er helt sant, at det har vært øyeblikk hvor jeg har vurdert å hive elevenes skjermer ut av vinduet, samtidig som jeg har tenkt: «hva gjør jeg her»?

Og dersom vår nåværende minister selv skulle få lyst til å reise ut i klasserommet for å sjekke den digitale ståa, har jeg sørget for at han har en stående invitasjon til å ta over dobbeltimen i spansk siste undervisningsøkt fredag ettermiddag. Timen etter gymtimen, hvor minst halvparten må opp med mobilen for å sjekke sveisen etter dusjinga, og alle lærerne føler på en enorm takknemlighet for at de nok en gang får muligheten til å balansere elevenes forhold til mobiltelefonene med deres framtidige behov for kunnskap. Det er deg mot Snap, Insta og Facebook. Peace of cake! Og like før klokka slår halv fire, og alle hiver seg over mobilen for å tvitre et: Yes! Endelig helg – må du for alt i livet ikke glemme å avrunde timen akkurat så spennende at alle bare MÅ komme tilbake neste fredag for å få med seg fortsettelsen.

 

Kilder:

Ertesvåg, F. (2014). Skolestart: Sosiale medier stjeler skoletimene – VG. Retrieved August 16, 2018, from https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/znMpw/skolestart-sosiale-medier-stjeler-skoletimene

Ertesvåg, F. (2015). Mobil-forbud ga bedre karakterer – VG. Retrieved August 16, 2018, from https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/w16vo/mobil-forbud-ga-bedre-karakterer

Leder. (2018). Aftenposten mener: Nei til nasjonalt mobilforbud i skolen – Aftenposten. Retrieved August 15, 2018, from https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/L0OaQ9/Aftenposten-mener-Nei-til-nasjonalt-mobilforbud-i-skolen

Ravatn, A. (2018). Operasjon Sjølvdisiplin. Oslo: Samlaget.

Skårderud, J. R. (2015). Klassekampen – 2018-08-15. Retrieved August 16, 2018, from http://www.e-pages.dk/klassekampen/6988/

Skårderud, J. R., & Gullestad, F. H. (2018). Skjermen stjeler mer tid – Klassekampen. Retrieved August 15, 2018, from https://dagens.klassekampen.no/2018-08-15/skjermen-stjeler-mer-tid

Ståle Johnsen. (2018). Et mobilforbud i skolen reduserer unges ytringsfrihet. Retrieved August 16, 2018, from https://www.utdanningsnytt.no/nyheter/2018/august/-et-mobilforbud-i-skolen-reduserer-unges-ytringsfrihet/

Utdanningsnytt.no. (2015). Kunnskapsministeren sier nei til mobilforbud – Utdanningsnytt. Retrieved August 16, 2018, from https://www.utdanningsnytt.no/nyheter/2015/juni/kunnskapsministeren-sier-nei-til-mobilforbud/

Utdanningsnytt.no. (2018). Totalt mobilforbud i skolene i Frankrike – Utdanningsnytt. Retrieved August 16, 2018, from https://www.utdanningsnytt.no/nyheter/2018/mars/totalt-mobilforbud-i-skolene-i-frankrike/

Velsand, M. (2018). Medietilsynet tar ikke lett på sosiale medier | morgenbladet.no. Retrieved August 16, 2018, from https://morgenbladet.no/ideer/2018/06/medietilsynet-tar-ikke-lett-pa-sosiale-medier

Visjø Tryggestad, C. (2015). Advarer mot mobilforbud på skolen – VG. Retrieved August 16, 2018, from https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/LKJKJ/advarer-mot-mobilforbud-paa-skolen

Begge illustrasjoner er hentet fra: www.Unsplash.com