Skriveøvelse 3-analyse av selvbiografisk tekst

Analyse av: Går du nå, er du ikke lenger min datter. En selvbiografi av Anne Bitsch

Mellom kroppene til en kjolekledd, rødhåret kvinne og en mann kledd i dress, står ei lita jente, kanskje fem år gammel, med kortklipt pannelugg, blek hud og blå øyne og titter på oss. Kvinnen i kjole smiler bredt med rødmalt munn. Barnet, som ligner kvinnen på en prikk, står med munnen lukket. Vi ser kun litt av den ene armen og halve overkroppen til mannen i grå dress, og fordi alle tre sitter pyntet ved et dekket bord med lilla duk, porselen og sølvbestikk, antar jeg at kamera har fanget dem like før de skal til å spise middag, kanskje julemiddag siden både stetteglass, duk og pene klær minner om høytid. Julen slik den ser ut i de fleste skandinaviske hjem.

Bak lukkede dører

Over tre tiår etter at kameralinsen fanget øyeblikket, lenge etter at kvinnen i kjole er død, pryder fotografiet forsiden til boken jeg nå holder i mine hender. I Går du nå, er du ikke lenger min datter forteller den voksne utgaven av den lille rødhårede jenta historien til menneskene på bildet. En historie preget av omsorgssvikt, psykisk sykdom og alkoholisme.

I 1978 kom den rødhårede jenta Anne Bitsch til verden. Hun er Kamma Bitschs eneste barn, og har en vanskelig oppvekst på flere måter. De flytter ofte, flere menn kommer og går, og moren har et stort forbruk av alkohol, men fordi Kamma har et klokt hode og et vakkert ytre, holder hun en fasade som gjør det vanskelig for folk å gjennomskue familiens problemer. For naboer, venner og skole ser det tvert imot ut som om alt er i sin skjønneste orden. Moren har et vinnende vesen utad, men bak lukkede dører kan hun vise en helt annen karakter, når hun ikke legger hånden på sin datter, ydmyker hun henne verbalt.

*

På bordet står en åpnet flaske. Det ligner en ølflaske, men siden vi ikke kan se etiketten kan det også være en flaske brus. Flasken og stetteglassene utgjør motivets forgrunn, mannskroppen og kvinnen sitter i sentrum, og jenta, som står klemt inntil en brun vegg bak de voksne kroppene, utgjør motivets bakgrunn.

Det går en diagonal i bildet fra flasken til kvinnens rødmalte, smilende munn. Og øynene mine, som stadig går til barnets bleke ansikt, strever med å holde blikket festet.  Det er for mange elementer i motivet. Kvinnen, som jeg antar er jentas mor, tar for stor plass i bildet. Kroppen til den dresskledde mannen tar også stor plass. Og flasken, med et innhold som glitrer som gull, og morens brilleglass over skinnende røde lepper, river øynene mine vekk fra den lille jenta. Hun drukner bak enorme voksne kropper og alle blanke flater som reflekterer lyset og fanger oppmerksomheten til oss som står og ser.

En reise etter svar

Etter hvert som Bitsch blir eldre, lider hun mer og mer under morens sykdom, og det hele kulminerer da hun som trettenåring blir seksuelt misbrukt av sin far. I tiden etter overgrepet er det få øyeblikk av glede mellom mor og datter, og atten år gammel flytter hun hjemmefra. Hun forlater Danmark og bosetter seg i Norge, der hun i dag jobber som forsker og skriver doktoravhandling. Ti år senere, i 2007, reiser hun tilbake for å gravlegge sin mor, og omtrent ti år etter dette igjen, reiser hun nok en gang til Danmark, denne gangen for å snakke med menneskene som på ulike måter var involvert i hennes liv da hun vokste opp, for å forstå hvorfor ingen så at bak den tilsynelatende fine fasaden fantes en liten jente som led: «Som barn skjønte jeg det aldri, hvorfor andre ikke ville hjelpe oss, sånn på ordentlig. Når jeg tenker meg om, skjønner jeg det heller ikke i dag» (Bitsch, 2017, s. 128). Og som leser forstår vi at hun er drevet av et sinne. Hun er sint på alle dem som ikke så barnet, og hun er sint fordi det å ikke bli sett har ødelagt store deler av hennes voksne liv: «Svikt i barndommen slutter ikke der, men får konsekvenser senere i livet. Tiden leger ikke alle sår» (ibid. s. 262). Og hun har all grunn til å være sint, har hun ikke? All grunn til å forvente svar fra de som tiet og så en annen vei. Som ikke tok sitt ansvar som medmenneske på alvor.

I denne artikkelen vil jeg se på hvordan Bitsch i møte med sin historie søker både ansvarliggjøring og forsoning. Hvordan hun balanserer sitt voksne forsker-jeg med sitt dirrende, følelsesladede barne-jeg. Og hvordan begge disse dobbelthetene, den sviktede versus den analytiske, og sinne versus forsoning, reflekterer den samme dobbeltheten som ligger i motivet bak det å skrive en selvbiografi i seg selv. Nemlig den personlige nytten versus samfunnsnytten. Ikke bare skal hun skrive sin egen historie, hun skal se på den med en forskers blikk og gjøre den representativ for flere. Og det er nettopp denne tosidigheten, som gjør hennes fortelling så unik.

Fra et uferdig barn, til en ferdig voksen. En sann fortelling om et barneliv

Bitsch er i dag en voksen kvinne på snart førti år, og denne kvinnen er både bokens forfatter og bokens-jeg person. Hun er både det jeg som driver fortellingen, og det jeget som kommenterer dette samme jeg. Et voksent jeg som reflekterer over sitt eget barne-jeg, og vi leser fortellingen som en selvbiografi. En sann fortelling om forfatterens eget liv. I bokens innledning gjør hun eksplisitt rede for historiens sannehetsgehalt. Etter at hun har diskutert både research og skriveprosess, avslutter hun innledningen slik: «Fortellingen jeg legger fram er sann, men ikke objektiv» (ibid. s.22). Og inngår dermed en pakt med leseren som er i tråd med Philippe Lejeunes (1989) definisjon av selvbiografier. Mens fiksjonslitteratur ikke opererer med en åpenlys relasjon mellom forfatter og forteller, er det i selvbiografi nødvendig at identiteten til den som har skrevet boken er den samme som den boken handler om, hevder Lejeune i The Autobiographical Pact (1989).

Relasjonen mellom det skrivende og det beskrevne jeg kan ifølge Arne Melberg (2007) innta ulike former i selvbiografisk skriving. For eksempel som en dialog mellom det jeget som skriver og det jeget som det blir skrevet om, hvor forfatteren forstår seg selv som et ferdig jeg, mens det jeget som utforskes i skrivingen, er en uferdig utgave av seg selv (ibid.). Der skrivingen, altså det å se seg tilbake i livet med penn og papir, kan gi svar på hva det var som gjorde at det ferdige jeget ble ferdig akkurat slik.

Denne reisen, fra det uferdige til det ferdige, skriver Melberg, er ikke nødvendigvis enveiskjørt, nei, det er mer riktig å forstå den som en sirkelbevegelse, hvor det ferdige jeget hele tiden justeres etter hvert som hun får en ny forståelse av sitt uferdige selv. Hvor skrivingen er en utveksling mellom barnets fortelling og den voksne fortellingen: «Som voksen har jeg konstruert enkelte fortellinger om barndommen og ungdommen min som har bygget på visse «fakta». […] Men noen av voksenfortellingene spriker i forhold til den virkeligheten som mitt tenårings-jeg beskriver. De er alternative fortellinger» (Bitsch, 2017, s. 199).

Bitsch må i møte med barndommen korrigere de fortellingene hun allerede har om seg selv. Og ved å korrigere disse, kan hun også komme til å korrigere seg selv: «Beskrivelsen av vår egen uferdighet kan kort sagt friste oss til å forandre våre liv like gjerne som å oppfinne nye fortellinger» (Melberg, 2007, s. 16). Vi kan dermed si at det å skrive om seg selv, også handler om å skape seg et jeg. Jeg vil nå se på hvordan Bitsch gjennom å fortelle sin historie, både skaper og heler seg selv.

Å skape for å helbrede

Det å fortelle vår historie, er den mest naturlige menneskelige aktivitet, sier Paul John Eakin i boken Living Autobiographically (2008). Å fortelle om oss selv er en så viktig del av det å skape vår identitet, at våre liv kan ikke forstås uten å fortelles. Ikke nok med det, vi er en fortelling. Og med det kan vi si at om vi ikke kan fortelle vår historie, slutter vi å eksistere.

Fordi Bitschs mor var en svært ustabil person, til tider mer beruset enn edru, er det naturlig å tenke seg at det må ha vært svært smertefullt for barnet Bitsch å opprettholde en sammenhengende livsfortelling under sin oppvekst. Når de som spiller hovedrollene i din fortelling til stadighet forandrer framferd, vil den fortellingen som var plausibel i går, måtte refortelles i dag, fordi mamma i rus er en annen en mamma uten rus. I tillegg finnes det ingen narrativ som kan tas i bruk når en far forgriper seg: «Som liten jente var jeg i beredskap, hver eneste dag, for å greie å skape en normalitet for meg selv i mine foreldres kaotiske, narsissistiske voksenverden» (Bitsch, 2017, s. 109). Når de som skal gjøre verden til et trygt sted å være, er psykisk syke og alkoholiserte, blir barnets grunnfortelling til stadighet rokket ved, og derfor blir det livsviktig for henne som forfatter å gi det lille barnet en stemme, og seg selv en fortelling.:

Barneperspektivet, det å få dette frem, har vært siktemålet […] Samtalene med naboer, venner av familien, lærere og andre kan best beskrives som narrativt murerarbeid – det er en historie som skal rekonstrueres, stein for stein […] Er den ikke i vater, går jeg uforløst ut døra. Og det er det jeg søker: forløsning. […]. (ibid. s. 237)

Her ser vi at så lenge hun tier om sin barndom, og holder skjult den hun egentlig er, kan hun heller ikke heles. Fordi historiene vi forteller har enorm kraft, vil det å skrive barnets fortelling kunne helbrede hennes voksne jeg.

Og nå, etter å ha skrevet boken, øver hun seg på å ikke bruke gamle, unnvikende fortellinger om hvem hun er, nå sier hun heller: «Jeg er barn av en alkoholiker, hun [mor] drakk seg i hjel.» Og, om sin far: «Nei, vi har ikke kontakt, jeg ble utsatt for overgrep» (ibid. s. 320). Hun har formulert en ny fortelling om seg selv. Og håper samtidig at den skal kunne bane vei for andre med lignende bakgrunn, at den skal ha nytte ut over hennes eget liv. I tillegg er hun redd for at den skal bli en fortelling om «stakkars lille meg», som vil kunne sverte hennes profesjonelle, akademiske jeg. I denne dobbeltrollen, som den profesjonelle forskeren og det private, sårede barnet, er det Bitsch skaper og heler seg selv.

En reise tilbake i tid- bokens muntlige kilder

I How to do Biography (2008) peker Nigel Hamilton på hvor essensielt intervjuet er som kilde i biografens arbeide. Hvordan det å intervjue levende slektninger, venner, og til og med fiender, vil åpne nye dører inn til det biografiske subjektets liv (Hamilton, 2008, s. 79), og her; biografens eget liv. Og Bitsch gjør nettopp dette; reiser tilbake til Danmark for å snakke med mennesker som på ulike måter var involvert i deres liv da hun vokste opp. Slik reiser hun ofte rundt som forsker også, og da som nå, må hun anonymisere de hun snakker med. Hun ser at det hun vil skrive om kan være vanskelig å bære for de rundt henne: «Noen av dem som omtales, ville utvilsomt foretrukket at ting ble gjengitt og fortolket på en annen måte […]» (Bitsch, 2017, s 320). Derfor må hun vise evne til å ivareta de involvertes personvern.

Hun forandrer navn på stedene hun besøker og menneskene hun møter. Men fordi hun denne gangen har en personlig agenda for disse samtalene, verken kan, eller ønsker hun å gjengi samtalene med en forskers objektive distanse. Tvert imot vil hun nå blottstille sine følelser. Hun har et oppdrag om å fortelle barnets historie, en historie som kun kan komme fram dersom hun viser leseren hva det gjør med henne å høre dem fortelle sin versjon: «I løpet av samtalene jeg har hatt denne høsten, med voksne som kjente meg og familien min, har enkelte kanskje strukket seg til å si at jeg ble sviktet, men ingen sier unnskyld, og få har vært villige til å innrømme en flik av skyld, at de sviktet»  (Bitsch, 2017, s. 250). Og: «[…] åtteåringen i meg blir trist og tom innvendig […]» (ibid. s. 137). Vi kan lese at hun er takknemlig for de som var der for henne, på samme tid som hun er fortvilet for at de ikke forsto hvordan hun led. Og jeg vil anta at det er fordi hun kan ta i bruk sin forskerbakgrunn, at hun er i stand til å holde ut besøk etter besøk, samtale etter samtale, at hun klarer å overskride det mellommenneskelige.

Ved å besøke alle menneskene som var involvert i hennes liv, viser hun leseren at hvert enkelt menneske kan gjøre en forskjell i livet til et barn som sliter. Og når hun ser at vrangforestillinger om alkoholisme og psykisk sykdom hindret folk å gripe inn, kan hun slå fast at det var verdt jobben: «En offentlig debatt om alkoholisme, psykisk sykdom og omsorgssvikt i middelklassehjem klart oppveier hensynet til de berørte parters ubehag» (Bitsch, 2017, s. 321). Og fordi vi vet at minst ett av ti barn[i] lider under voksnes rusproblemer, får boken et sosiologisk og ikke bare et psykologisk motiv.

Problemkassen. Om bokens skriftlige kilder

I tillegg til muntlige kilder er store deler av fortellingen basert på brev, dagboksnotater og notater som Bitschs mor tok vare på gjennom hele sitt liv. Alt som Bitsch la i en pappeske hun valgte å kalle «problemkasse», da hun gikk gjennom morens leilighet etter hennes død. Først ti år senere setter hun seg ned for å se gjennom kassens innhold: «Jeg håper å finne svar på noen av spørsmålene mine her i denne pappesken, for knapt ti år etter hennes død skjønner jeg fremdeles ikke hvorfor det gikk så galt» (ibid. s. 21). Kanskje kan vi si at Bitschs mor, uten å være klar over det, har gitt sin datter en stor gave ved å ta vare på alt dette skriftlige materialet. For uten problemkassen ville det virkelig ha vært et stort problem for Bitsch å rekonstruere sin historie. Og derfor vil jeg heller kalle den en gavekasse, den er ikke bare en kilde til innsikt, men også til fred.

Gjennom hele boken får vi lese små utdrag fra tekstene i kassen sammen med Bitsch. Fra brev moren har skrevet til sine foreldre, brev til og fra kjærester, brev til venner, og brev fra forfatterens far til hennes mor. Små biter av tekst som flettes sammen med hennes analyse av og refleksjoner over de samme tekstene, som en dialog mellom mor og datter, lenge etter at moren selv er død.

En gang velger hun å la et brev få stå på trykk uten å kommentere innholdet: «Jeg slår meg til ro med at enkelte ting fra mammas liv tilhører poesiens verden og verken kan eller skal innfanges og omgjøres til sakprosa» (Bitsch, 2017, s. 68). Et glimt av omtanke for sin mor. Andre tekstbiter vekker helt andre følelser og må derfor kommenteres: «Det er sjokkerende å lese dette, jeg kjenner et hvitt, etsende raseri prikke i tinningene […] Jeg hater mamma da jeg leser dette» (ibid. s.186). På samme måte som i møte med de muntlige kildene, veksler hun også her mellom analytisk distanse og indre kaos.

Forfatterens doble rolle. Om lesningens dessert

Bitsch legger hele veien et stort arbeid ned i å analysere og reflektere på vegne av barnet som spiller hovedrollen i hennes fortelling, og ifølge Phillip Lopate, i To Show and To Tell (2013), er det tvingende nødvendig at forfatteren trer inn på scenen og avslører seg selv gjennom voksne refleksjoner: «In any autobiographical narrative, whether memoir or personal essay, the marrow often shows itself in those moments where the writer analyzes the meaning of his or her experience» (Lopate, 2013, s. 26). Om ikke forfatteren tar denne doble rollen, er det ingen fortelling verdt å lese.

Både under sin reise i Danmark, mens hun leser morens brev, og i sitt erindringsarbeid, inviterer Bitsch leseren til å delta i forfatterens justering av sitt ferdige jeg. Som da hun gjenkaller en erindring fra da hun fikk sin første menstruasjonsblødning: «Mamma sa at dette var en så stor dag at vi nesten burde ramme inn den blodige trusa og henge den på veggen» (Bitsch, 2017, s. 121). Etter minnebildet beskriver Bitsch hvordan hun tolker episoden som typisk for relasjonen mellom de to. Hvordan den er en god illustrasjon på hvordan moren til stadighet trer ut av omsorgsrollen og blir en venn istedenfor en mor. En dårlig venn, vel og merke.

Lopate kaller forfatterens egne kommentarer i teksten for lesningens dessert, og da kan vi kanskje kalle morens brev og dagbøker, Bitschs egne dagbøker og samtaler med folk som sto dem begge nær i tillegg til søk i offentlige arkiv for forretten, mens Bitschs erindringer er bokens hovedrett. Desserten binder det hele sammen til et fullverdig måltid, til én stor fortelling, fortellingen om forfatteren selv. En fortelling som starter allerede flere tiår før forfatteren selv kom til verden.

Et morsportrett. To historier i en bok

Før Bitsch skildrer sin egen oppvekst i Danmark, møter vi hennes mor, ti år før Bitsch selv ble født, og boken har et tidsspenn på over femti år.

Som leser overrasket det meg da jeg i bokens innledning kunne lese om forfatterens mor allerede før hun selv kom til verden. Men ganske raskt forsto jeg hennes prosjekt: «[…], for knapt ti år etter hennes død skjønner jeg fremdeles ikke hvorfor det gikk så galt» (Bitsch, 2017, s. 21). Bitsch skal ikke bare finne svar på hvorfor hun selv ble den hun ble, hun vil også jakte på morens livsfortelling.

Deres liv var så tett vevd i hverandre at den enes ikke kan ses isolert fra den andres: «[…] når jeg sitter ved tastaturet og forsøker å gripe dette, erkjenner jeg at mitt liv som hennes datter ikke kan skilles fra hvem hun var og ble før jeg ble født […] denne boka er et portrett av mammas og min felles fortid» (ibid. 2017, s. 21).  I tillegg til å skrive historien om seg selv, skriver forfatteren historien om sin mor. Biografien om Kamma skrives parallelt med hennes egen – og boken kan leses både som en selvbiografi og som et morsportrett. Eller som en gruppebiografi.

Barbara Caine, i Biography and History (2010), definerer gruppebiografier som biografier hvor det finnes flere enn ett biografisk subjekt, som på ulike måter står i en relasjon til hverandre. Hun peker på hvordan det å studere interaksjonen mellom de biografiske subjektene, gir biografen, som i dette tilfellet også er ett av de to biografiske subjektene, en gyllen mulighet til å se hvordan hver enkelt påvirkes av interaksjonen seg imellom (Caine, 2010).

Og fordi Bitsch velger å gi så stor plass til sin mors historie, er det også mulig å lese boken som en kjærlighetshistorie. Og jeg vil hevde at jakten på den sanne fortellingen om moren er selve drivkraften bak skrivingen. Samtidig som det å gå så tett på sin mors liv i seg selv er en tilgivende handling. La meg forklare hvorfor jeg tenker slik.

En historie om tilgivelse. Om forfatterens empati

Å fortelle et annet menneskes historie, slik Bitsch forteller sin mors, krever stor grad av empati. Og boken Subject to Biography (1998), av Elisabeth Young-Bruehl, handler nettopp om biografens empati med sitt biografiske subjekt. Å ha empati som biograf, sier Young-Bruehl, dreier seg både om å identifisere seg med – og å imitere sitt biografiske subjekt.

Young-Bruehl forstår biografens empati som av en annen natur enn slik vi vanligvis forstår empati; nemlig som evnen til å sette seg inn i en annens sted. Å ha empati som biograf, handler om å la den andre tre inn i deg. Biografen må, billedlig talt, la sitt subjekt ta bolig i sin kropp, og i den intimiteten som da oppstår, er det at biografen kan starte arbeidet med å lytte til hva det var den biograferte ønsket for seg selv.

Denne prosessen krever stor grad av selvrefleksjon fra biografens side. For det er på bakgrunn av din bevissthet om deg selv at du kan se hva det er i ditt subjekt som ligner deg, og på hvilke områder dere er ulike: «Jeg vil for alltid være min mors datter, men jeg ligner henne ikke som menneske. […] Men når det gjaldt en ting, ble mammas og mitt livsløp ganske likt. Vi hadde begge ambisjoner som unge, kunnskapstørste, klassereisende kvinner» (Bitsch 2017, s. 257). Denne identifikasjonen kan kun finne sted dersom du allerede vet hva det er du ønsker for deg selv: «Akkurat som mamma har klassereisen, det å bli noe, vært en sterk drivkraft i livet mitt» (ibid. s. 132). Det gjelder å ikke blande ønskene sammen og miste evnen til å se klart hvem som ønsker hva.

Om vi ser Bitschs fortelling om sin mor i lys av Young-Bruehl, hvordan hun skildrer sin mors skjebne med medfølelse, mens vi samtidig husker hvordan Bitsch innleder boken med å fortelle hvor umulig det var for henne å kjenne sorg over morens død, forstår vi at nettopp dette, å tre inn i biografens rolle med omsorg, må ha vært en lang og tung vei å gå. At det å løfte sin mors stemme, samtidig som hun skal skape plass til sin egen, har vært en krevende prosess. «Om de døde skrives det annerledes enn de levende», skriver forfatter Vigdis Hjorth (Hjorth, 2013, s. 38), men kanskje kan vi heller si at om de døde var det ikke mulig å skrive da de var i live. For med moren i live, kunne ikke Bitsch ha skrevet boken slik hun gjør nå, da ville moren fortsatt ha vært en mor, mens nå, etter å ha skrevet boken, kan Bitsch se henne som en kvinne med sin egen personlige historie: «Spenningsforholdet mellom oppvekst og opprør var krevende for mamma å være i […] Når kunne mamma egentlig være seg selv?» (Bitsch, 2017 s.303). Dette gjør det lettere å være glad i henne og kunne avslutte boken slik: «Takk til mamma- […] Jeg håper du ser hva jeg har forsøkt å utrette med denne boka. Du vil alltid være mammaen min. Jeg elsker deg» (ibid. s. 325). Og vi kan dermed lese Bitschs morsportrett som en fortelling om tilgivelse.

Avslutning

Bitschs selvbiografi har ligget framme på kjøkkenbordet i flere uker nå, og jeg har derfor hatt god tid til å studere fotografiet som illustrerer bokens forside. Nå ser jeg blant annet den halve mannsfiguren i motivet som et symbol på alle menn som var innom Bitschs liv da hun var barn. Først var det hennes bonusfar Peter, som på mange måter var en halv farsfigur i Bitschs liv. Hennes far som forgrep seg, måtte bokstavelig talt klippes ut av hennes liv. Og så var det alle andre menn som dukket opp her og der, og som verken var fugl eller fisk for Bitsch selv.

Nå ser jeg også den lille jenta og den smilende kvinnen i et nytt lys. Den lille jenta har åpnet munnen og vist leseren at det ikke er gull alt som glitrer. Hun har tatt oss med på en reise tilbake til barndommen, og på samme tid latt oss ta del i en indre reise. En reise fra sinne til forsoning. Fra analytisk distanse til empatisk innsikt. Hun har vist oss at hvert enkeltmenneske kan gjøre en forskjell i livet til et barn som lider. Og med det handler ikke denne boken bare om henne, men om alle barna som aldri ble, og aldri blir, sett.

 

 

 

 

 

Litteratur:

Berg, A. T. (2001). Psykiske lidelser etter skadelige opplevelser. Etterord. In K. A. Braa (Ed.), Den lange veien hjem. Trondheim: Doghouse.

Bitsch, A. (2017). Går du nå, er du ikke lenger min datter. Oslo: Spartacus.

Caine, B. (2010). Biography and History. Palgrave Macmillan.

Eakin, P. J. (2008). Living autobiographically: how we create identity in narrative. Ithaca/ London: Cornell University Press.

Hamilton, N. (2008). How to do biography: a primer. Harvard University Press.

Hjorth, V. (2013). Fryd og Fare. Essay om diktning og eksistens. Oslo: Cappelen Damm.

Lejeune, P. (1989). The Autobiographical Pact. In On Autobiography. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Lopate, P. (2013). To show and to tell: the craft of literary nonfiction. New York/ London/ Sydney/ Toronto/ New Dehli: Free Press.

Melberg, A. (2007). Selvskrevet: om selvframstilling i litteraturen. Oslo: Spartacus.

Young-Bruehl, E. (1998). Subject to biography: psychoanalysis, feminism, and writing women’s lives. Cambridge, AM, and London, UK: Harvard University Press.

 

 

[i] www.tryggoppvekst.no lastet ned 25.5.2018