Oppsummering av kapitlet «Sjangeranalyse» i Brodersen m fl sin bok «Tekstens autoritet»

 

Hva er sjanger?

 

Kapitlet innleder med å betone viktigheten av å forstå begrepet sjanger, noe som når det gjelder akademiske tekster er viktig nettopp fordi det hjelper skriveren å rette teksten mot riktig publikum, samtidig som det hjelper leseren å forstå hva slags tekst som leses.

 

I kapitlet legges det først og fremst vekt at sjanger nettopp har et formål. Mens noen sjangere formidler ny forskning til skriverens fagfeller, skal andre sjangere og syntetisere kunnskap og gjøre denne tilgjengelig for andre enn fagefellene.

 

Samtidig kan en tekst ha ulike formål, noe som innebærer at kan ha ulike presentasjonsformer, og derved også ulike sjangere – altså i en og samme tekst.

 

Akademiske sjangere: sjangertyper og sjangerformater

 

Kapitler definerer sitt nedslagsfelt innenfor de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagområdene.

 

Det stilles opp tre akademiske sjangertyper som hver kobles til retoriske aspekter ved teksten.

 

De tre akademiske sjangertypene som stilles opp er:

 

• Vitenskapelige tekster er tekster som formidler ny kunnskap (forskning) til fagfeller
• Populærvitenskapelige tekster er tekster som syntetiserer eksisterende kunnskap (forskning) og gjøre denne tilgjengelig for lesere utenfor fagfellekretsen
• Instruerende tekster er tekster som inngår i metodeverk eller lærebøker

 

Disse sjangertypene kobles mot de retoriske aspektene etos, patos og logos (se for øvrig beskrivelser og definisjoner av etos, patos og logos i andre kapitler) på denne måten:

 

• Vitenskapelige tekster har et høyt innslag av logos, fordi de retter seg mot fagfeller og derved antas å måtte ha størst fokus på selve innholdet
• Populærvitenskapelige tekster har også et innslag av logos, men har i tillegg et innslag av patos, hvor formålet er å inkludere en allmenn leserkrets i et tema som leserkretsen nettopp ikke er ekspert på
• Instruerende tekster har også innslag av etos, nettopp fordi disse tekstene er ment å bidra til mestring av faget

 

Det er altså formålet med den akademiske teksten som avgjør graden av etos, patos og logos som retoriske aspekter: Den vitenskapelige teksten har som formål å presentere ny kunnskap og legge frem denne til diskusjon; den populærvitenskapelige teksten har som formål å gjøre allment akseptert kunnskap kjent for et større publikum; mens den instruerende teksten har som formål å gi opplæring, enten i et fags metode eller et fags oppsamlede kunnskap.

 

Videre inndeles de akademiske sjangertypene i ulike sjangerformat:

 

• Avhandling
• Artikkel
• Essay

 

Mens avhandlingen og artikkelen er konkluderende, hvor formålet er å fremme et begrunnet synspunkt for å lande på en mest mulig sikker konklusjon, er avhandlingen problematiserende, og altså en mer prøvende og mindre konkluderende argumentasjon. Av de akademiske sjangertypene (vitenskapelige, populærvitenskapelige og instruerende), anvender den instruerende sjangertypen gjerne avhandlingens og artikkelens konkluderende sjangerformat.

 

Med utgangspunkt i de tre sjangertypene og de tre sjangerformatene argumenterer forfatterne for en modell som består av sju ulike akademiske sjangere:

 

• Vitenskapelig
  • Avhandling
  • Artikkel
  • Essay
• Populærvitenskapelig
  • Artikkel
  • Essay
• Instruerende (primært artikkelbasert)
  • Metodetekst
  • Læreboktekst

 

Den vitenskapelige avhandlingen, den vitenskapelige artikkelen og det vitenskapelige essayet har primært fagfeller som målgruppe, hvor formålet er å formidle ny og original kunnskap til fagfellene, for diskusjon av dette. Mens avhandlingen og artikkelen er konkluderende i sin form, er essayet prøvende og problematiserende. Essayet har også et større innslag av personlige refleksjoner og erfaringer enn hva avhandlingen og artikkelen har.

 

Den populærvitenskapelige artikkelen og det populærvitenskapelige essayet har primært allmennheten som målgruppe, hvor formålet er å formidle kunnskap som er allment akseptert (blant fagfeller) og formidle denne kunnskapen til en bredere leserkrets. Kunnskapen er altså ikke ny innen den vitenskapelige fagtradisjonen, men den er ny for det allmenne publikumet. Også her har artikkelen en konkluderende form, mens essayet er prøvende og problematiserende. Dersom den populærvitenskapelige artikkelen eller det populærvitenskapelige essayet er langt (altså lengre enn hva som regnes som normal lengde for en artikkel eller et essay), kalles det ofte for «bok». En akademisk bok som ikke er en vitenskapelig avhandling er altså å regne som det samme som artikkel eller essay, avhengig av om boken er konkluderende eller prøvende.

 

Metodetekster og læreboktekster er derimot instruerende i sin form. Disse tekstene kan minne om populærvitenskapelige tekster, ettersom de skal gjøre temaet tilgjengelig for nye lesergrupper, men i motsetning til den populærvitenskapelige artikkelen og det populærvitenskapelige essayet har metodeteksten og lærebokteksten ikke samme nyhetsverdi.

 

Gjennomgang av sentrale sjangertrekk

 

Seksjonen beskriver at tekster kan ha trekk fra flere av sjangrene, noe som innebærer en sjangerblanding. Ettersom sjangerkjennetegn er viktig for å identifisere hva som er formålet med teksten, er det nyttig å avdekke de spesifikke sjangertrekkene som finnes i en tekst. Disse er:

 

• Språkbruk
• Disposisjon av tekst og bakgrunnstoff
• Strukturering av resonnementet
• Dokumentasjon
• Forfatteretablering

 

Språkbruken i de vitenskapelige tekstene fortoner seg gjerne som fagspesifikk og «teknisk», mens de populærvitenskapelige tekstene gjerne vil unngå vanskelige ord og uttrykk eller forklare fagterminologien. De instruerende tekstene vil gjerne ligge et sted mellom de vitenskapelige og de populærvitenskapelige; de har mye fagspesifikk terminologi, men denne terminologien er forklart mer inngående, ettersom de er rettet mot lesere som tilhører fagtradisjonen, men som er «nye» innen fagtradisjonen. Både i vitenskapelige og instruerende tekster er kravet at begrep skal være mest mulig entydige, mens kravet til entydighet ofte fravikes i de populærvitenskapelige tekstene, ettersom disse tekstene tar i bruk mer språklige nyanser for å gjøre stoffet tilgjengelig for lesere utenfor fagtradisjonen. Essayformen tillater mer metaforbruk samt også innslag av fiksjon.

 

Disposisjonen av tekst og bakgrunnsstoff er gjerne forskjellig i artikkelen, essayet og den instruerende teksten; mens essayet gjerne «sparer overraskelsen til slutt» i form av å disponere de «svake» argumentene først og de «sterke» til sist, betjener artikkelen og den instruerende teksten seg gjerne av en disposisjon hvor de sterkeste argumentene kommer først, for å overbevise leseren. Med bakgrunnsstoff menes hvordan metoder, teorier eller tematikk er vektlagt i teksten. I vitenskapelige tekster er det metodologiske og teoretiske sterkt vektlagt, mens populærvitenskapelige tekster ikke legger tilstrekkelig vekt på dette – noe som følger av nettopp formålet med teksten, ettersom de i sistnevnte tekster gjerne er tematikken som er vektlagt. Lærebøker legger derimot vekt på teorier, men mindre på metodologi. Metodebøker har naturlig nok et fokus på metodologi.

 

Strukturering av resonnementet i vitenskapelige tekster kjennetegnes gjerne av klare, nøyaktige og fullstendige resonnementer, ettersom disse tekstene nettopp er rettet mot å overbevise fagfeller om viktigheten av den nye kunnskapen som presenteres. Populærvitenskapelige tekster har gjerne mildere krav til slik presisjon, ettersom det nettopp er et allment publikum som er målgruppen.  Vitenskapelige tekster kjennetegnes også av veldokumenterte og dyptgående analyser, mens de populærvitenskapelige tekstene ofte vil gi en mer generell fremstilling. Resonnementene er dessuten begrunnet i artikkelen, mens de er problematisert i essayet.

 

Dokumentasjonen i vitenskapelige artikler ofte betydelig, ettersom fagfeller skal kunne spore argumenter og interaksjon med litteraturen ved å dykke ned i referansene. I vitenskapelig essays er kravet til dokumentasjon mildere, ettersom argumentasjonen ikke nødvendigvis er hentet fra tidligere tekster. I de populærvitenskapelige tekstene er det først og fremst tematikken som er fokus, og leserne vil ikke ha samme behov for å spore gyldigheten av argumentasjonen ved å lete i tidligere tekster.

 

Forfatteretableringen i vitenskapelige tekster kjennetegnes av at forfatteren ikke er tilstede som person i teksten, men derimot etablerer seg som forfatter gjennom sin behandling av selve saken som teksten handler om. Dette utelukker allikevel ikke en viss bruk av «personlig stemme» i teksten, selv om fokus på forfatteren som person selvsagt ikke skal forekomme. Den instruerende lærebokteksten vil imidlertid ofte inkludere leseren ved å bruke tekstlige virkemidler som «la oss nå se videre på….» eller «som vi nå ha sett, så…..».