Den andre fredagen her nede besøkte vi flyktningleiren Shatila. Leiren ble opprettet i 1949, og ble en viktig bosetning for palestinske flyktninger som ble fordrevet fra sine hjem etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Flesteparten av innbyggerne er palestinere, men det bor også syriske flyktninger og fattige libanesere i leiren i dag. For mange gir dette navnet assosiasjoner til massakrene som fant sted i Sabra og Shatila i 1982.
Før vi gikk inn i leiren møtte vi Kassem fra Beit Atfal Assumoud, en organisasjon som bidrar til å ivareta innbyggerne i leiren, spesielt barn og unge. Organisasjonen har fokus blant annet på helsetjenester, som tannlege, utdanning og arbeidstrening. De har også fokus på mental helse, men da dette fremdeles er tabubelagt, snakker de om det i andre termer. Kassem nevnte ”Family Happiness Project” og ”Family Guidance Center” som viktige prosjekt og arbeidsområder for organisasjonen.
Vi visste lite om hva vi skulle forvente før vi besøkte Shatila. Vi var klar over at dette ikke er en teltleir, men at leiren består av mange og svært tettbygde murbygninger som må sies å være i dårlig forfatning. Fordi leirens utstrekning i areal er begrenset, har man over lengre tid bygget på de allerede eksisterende bygningene, og man har da utvidet i høyden. Slik vi forstod det, bidrar dette til en mer ustabil bygningsmasse. Det som umiddelbart slo oss da vi kom inn i leiren, var nettopp hvor tett bygningene er plassert. I de smaleste passasjene er det ikke mer enn én meter i bredden. Ledningsnettet var også ganske fascinerende. Ved og mellom bygningene ser det tidvis ut til å være et lite organisert ledningssystem. Fordi bygningene ofte er høye, og som nevnt tett plassert, er det en del steder ikke så mye sollys som slipper inn. Man kan derfor oppleve at det er ganske mørkt i enkelte deler av leiren.
Vi besøkte først et senter som tilbyr barnehage, skole og tannlege for barn, samt at de har sosialarbeidere som driver oppsøkende arbeid. Vi fikk omvisning i bygget og så noen av klasserommene. Det var spennende å se hvordan de underviser i leiren, og hvordan lærerne der bruker egen kreativitet og jobber med det lille de har tilgang på av midler. Lærerne lager selv det de trenger av undervisningsmateriell, og er opptatt av å bruke mye farger.
Etter besøket ved senteret fikk vi komme hjem til en familie som bor i leiren. Vi snakket med moren og de to snart voksne sønnene hennes. Tross sykdom og begrensede midler, eier familien den lille leiligheten de bor i. Flesteparten av de som bor i Shatila leier sin bopel. Kontrasten mellom boforholdene til familien og det vi er vant med fra Norge, var markant. Det var fint å se hvor stolt moren virket til å være, selv om forholdene rundt henne er tøffe.
Like utenfor leiren besøkte vi en broderiforretning. Her ble det solgt ulike produkter med mønster brodert av kvinner i leiren, og inntektene går til kvinnene.
Mange av palestinerne i Shatila og i andre leirer lever med håpet om en dag å kunne returnere til landet de ble fordrevet fra. Møtet med leiren og noen av menneskene der gjorde sterkt inntrykk på samtlige i gruppa.
Skrevet av: Ingrid & Sandra