Hannah Arendt om utdanningskrisen

Les Hannah Arendt artikkel: The Crisis in Education fra 1961. her heter det blant anet:

«the educators here stand in relation to the young as representatives of a world for which they must assume responsibility although they themselves did not make it, and even though they may, secretly or openly,wish it were other than it is. This responsibility is not arbitrarily imposed upon educators; it is implicit in the fact that the young are introduced by adults into a continuously changing world. Anyone who refuses to assume joint responsibility for the world should not have children and must not be allowed to take part in educating them. In education this responsibility for the world takes the form of authority. The authority of the educator and the qualifications of the teacher are not the same thing. Although a measure of qualification is indispensable for authority, the highest possible qualification can never by itself beget authority. The teacher’s qualification consists in knowing the world and being able to instruct others about it, but his authority rests on his assumption of responsibility for that world»

Bare 10 prosent får med seg stoffet under forelesninger

Ny forskning viser at klassisk monolog fungerer dårlig.

Den tradisjonelle forelesningen i form av at man presenterer fagstoff gjennom monolog til studenter har vært en dominerende undervisningsform i høyere utdanning i generasjoner. I praksis er forelesningene verdiløse skal vi tro to nye forskningsrapporter fra USA. To vitenskapelige artikler publisert i Science 2.0 og Journal of Science Education and Technology viser at klassiske undervisningsformer kan handle mer om forutinntatte holdninger, enn reelt kunnskapsutbytte. I begge studiene utført blant annet på fysikkstudenter, husket under 10% stoffet – selv bare 15 minutter etter forelesninge. Les mer i Aftenposten (klikk på bilde). Les også kronikk i Tidsskrift for Den Norske Legeforening.

Juks og nasjonale prøver

Magnus Marsdal mener Norge trenger en debatt om hvordan nasjonale prøver skal brukes i skolen. I en ny bok hevder han osloskolen tar snarveier til gode resultater.

Press, drilling og regelrett juks. Slik påvirker de nasjonale prøvene osloskolen, hevder Magnus Marsdal i boka «Kunnskapsbløffen». Nasjonale prøver ble innført i grunnskolen i 2004, og tester grunnleggende ferdigheter i lesing, regning og engelsk blant elever i 5., 8. og 9. trinn. Ifølge Utdanningsdirektoratets egne nettsider er hensikten å «vurdere i hvilken grad skolen lykkes med å utvikle elevenes ferdigheter». Magnus Marsdal, som jobber i den venstreorienterte tankesmia Manifest Analyse, mener imidlertid at prøvene fører til en usunn konkurranse mellom skolene. – Mange lærere i Oslo føler at konkurransejaget er ute av kontroll, sier han til NRK. Les mer her

Til Ungdommen

Til Ungdommen

Til Ungdommen
av Nordahl Grieg

Kringsatt av Fiender, 
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
 udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
 hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, 
her er ditt sverd:
troen på livet vårt, 
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld, 
søk det og dyrk det,
dø om du må – men: øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
 glidende bånd
Stans deres drift mot død
 stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
 Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
 døden skal tape!

Elsk og berik med drøm 
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
 fravrist det svar.
Ubygde kraftverker,
 ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
 jorden er rik!
Finnes her nød og sult 
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
 skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
 eies av alle.

Da synker våpnene
 maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd 
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
 bærer en byrde,
dyr og umistelig,
 kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt 
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot 
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
 skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
 varsomt på armen!

Foreldremøte i barnehagen

Gjennglemt tøy

For noen dager siden var jeg på mitt livs foreldremøte. På Nationalteateret var det rigget opp en fiks ferdig banehageavdeling og vi satt oss ned ved de små bordene og fikk servert kaffe og boller. Stykket ilustrerte på en morsom men også alvorlig måte foreldremøte som et av de rareste, mystiske og sårbare ritualene vi i dag kan være med på. Hvorfor har vi foreldremøter i barnehagen og hva er viktig. Med uklare og noe forvirrede førskoleansatte går liturgien over styr og det hele minner mer om en catwalk for de perfekte og snusfornuftige foreldrene som overgår hverandre i kakebaking og banaliteter. I sin usikkerhet over det å være voksne foreldre fylles møte med de minst viktige sakene mens det som omhandler barnas trivsel, tilhørighet og trygghet ikke får plass.