Jeg har lagt ut to versjoner av oppgave to. Jeg har skrevet en artikkel som inneholder et intervju av moren min. Hun har vært lærer i 43 år, og hun er snart 86 år gammel.  I 2016 var hun lærer for flyktningebarna på Kongsberg. Det er mye jeg lurer på når det gjelder moren min, ting jeg aldri har spurt om. Jeg ville gjerne vite mer om hva hun tenker om sin egen lærergjerning, fordi jeg opplever at hun har en sterk læreridentitet den dag idag.

I det daglige jobber jeg i Utdanningsforbundet, i seksjon for utdanning og forskning. Jeg har et kollegium som jobber med utdanningspolitiske spørsmål hver dag og hele tiden. Jeg ville stille moren min spørmål som kunne få fram hennes tanker og verdigrunnlag om dagsaktuelle faglige spørsmål. På denne måten ville jeg bruke min faglighet til å bli kjent med læreren i moren min. Det var en interessant øvelse å effektivisere språket mitt, og barbere spørsmålene mine, så de var uten føringer for hennes svar. Takk til Berit Hedemann, for artiklene om billedskapende virkemidler og åpne spørsmålstillinger. Jeg lærte mye om hvordan jeg kunne variere språket ved å  veksle mellom nakne journalistiske metoder, og partier preget av mine egne vurderinger med en åpenbar subjektivitet.

Noen tanker etter å ha intervjuet en mor 

Da jeg gjennomførte intervjuet var jeg opptatt av å lytte, ikke avbryte, ikke komme med tilleggsspørsmål eller kommentarer. Jeg oppdaget at det var vanskelig å følge rådet fra Kari Hesthammar om å holde øyekontakten med intervjuobjektet, og ikke ha med spørsmålene.   Spørsmålene var satt sammen for å kunne danne et skjelett for en kronologisk historie om et lærerliv. Jeg brukte mobilen som båndopptaker, men jeg fant i etterkant ikke behov for å benytte meg av lydopptakene.

Fordelen ved å bruke lydopptak, var at jeg i prosessen med å skrive fortellingen ut, forestilte meg at jeg skulle lage et radioprogram der jeg måtte skape scener for lytteren. Moderne journalistikk har en åpen intensjon om å beskrive hvordan det er å leve i en verden hvor det ikke er enighet om hvordan verden kan forståes og oppfattes. [5]

For å unngå å lage en tekst som ble privat og personlig valgte jeg å lese meg opp på hvordan spørsmål kan stilles for å få fram fortellinger hos intervjuobjektene. Jeg ønsket at spørsmålene skulle sette intervjuobjektet i sentrum, at det var hennes historie som skulle fortelles.

Det første jeg gjorde før jeg begynte å skrive, var å lage et sett av spørsmål. Jeg brukte mye tid på å velge spørsmålsstillinger som kunne gi mulighet for å gi meg konkrete svar og et billedskapende språk. Jeg valgte meg åpne, korte spørsmål, og brukte de vanligste spørreordene for å skape rom for en billedskapende fortelling i intervjuobjektet. Konkrete spørsmål legger opp til konkrete svar, og konkrete situasjoner og metaforer er viktige billedskapende virkemidler. (Handgaard 2008, Hedemann 2006).

Vissheten om at jeg hadde lydopptak ga meg også en ro og en visshet om at jeg kunne ivareta den virkeligheten som ble meg fortalt. Det var et viktig etisk perspektiv, siden jeg hadde en så nær personlig relasjon til intervjuobjektet. Hva er hennes historiefortelling og hvor overtar min?

Om å skrive en fortelling
Før jeg startet intervjuet fikk et godt råd fra en dokumentarist i NRK og det var: «Stol på at fortellingen kommer til deg underveis i intervjuprosessen, lytt godt og stol på fortellingen. « Det var et godt råd. Så fort intervjuet var overstått kunne jeg starte å skrive en fortelling – og den ble nok en annen enn den jeg hadde planlagt. Jeg hadde ikke planlagt et spørsmål som kunne danne en vending (peripeti) i fortellingen. Fortellingen fikk en ringkomposisjon fordi intervjuobjektet i starten og på slutten stiller spørsmålet: «Du husker da henne?» Den gamle damen spør den yngre datteren sin, den gamle husker godt, gjentakelsen/spørsmålet er ett av mange drypp som gir karakter til intervjuobjektet.

Siden lytterne eller leserne helst skal engasjeres og inngå som medskaper av fortellingen valgte å innføre jeg- forteller. Subjektiviteten er et typisk kjennetegn for den nye journalistikken. Den kan komme mer eller mindre åpent til uttrykk i teksten. Jeg valgte en eksplisitt, tilstedeværende jeg- forteller fordi jeg ønsket å lage et intervju i klassisk forstand, med spørsmål og svar, samtidig ville jeg skape en transparens i strukturen. (Bech- Karlsen s. 84.)

Ved å gi meg til kjenne som en forteller gjennom hele teksten kunne jeg skape en veksling i språket og en rytme i fortellerforløpet. Mine refleksjoner over svarene økte underveis i fortellingen, på den måten ville jeg vise meg som en karakter i teksten. Subjektiviteten jeg har valgt er tilbaketrukket i den forstand at det er min mor som er protagonisten og det er hennes historie som driver fortellingen framover, mens min rolle er å smøre framdriften i fortellingen gjennom mine spørsmål og mine refleksjoner over hennes svar.

[1] https://morgenbladet.no/ideer/2017/10/skolehistorie-pa-kartet, Klippet ut 20.02.2019

[2] Boyton, Robert S The new, new journalism. (2005)

[3] Bech- Karlsen, Jo Den nye litterære bølgen. 1.1.5 Essayistisk dokumentar, s 81.2014

[4] Bech- Karlsen,Jo Den nye litterære bølgen. 1.1.5 Essayistisk dokumentar. S 83. 2014

[5] Bech- Karlsen, Jo «Den nye litterære bølgen. Kap. 1. Den nye bølgen. Hva er nytt? « (2014)