MFS H19 Forleggeri og formidling
Om mine muligheter og begrensinger som fagformidler
En byråkrats bekjennelser
Jeg er i tvil. Jeg er en skriver som trodde jeg ville forfatte en bok om profesjonsetikk i skolen. Jeg er en skriver, men ingen forfatter. Jeg vil delta i samfunnsdebatten. Jeg er et enkeltmenneske som skriver hele dagen lang, ofte til langt på kveld for å påvirke maktstrukturer med fagkunnskap i pennen, barn og ungdom i hjertet og etos som anonym. Aristoteles pekte på tre vesentlige elementer som bør være til stede i det offentlige ordskifte hvis en ønsker å påvirke andre.
Avsenderen, i dette tilfellet jeg, bør vise meg som et vitende og intelligent menneske (phronesis), kunne vise en god moralsk karakter, og være et godt menneske (arète)og vise velvilje og komme publikum i møte (eunoia)[1]. Alt dette er jeg optimistisk på å skulle imøtekomme, hvis jeg skal skrive debattboka jeg mener mangler. Den om profesjonsetikk vet du. Ja da, jeg vet det finnes mange fagbøker om profesjonsetikk, jeg vet det. Den boka jeg hadde en forstilling om å skrive finnes ikke, men som sagt jeg er tvil.
Walt Harrington[2] (s. 276) påpeker at profesjonsetikken vanligvis har lojaliteten sin knyttet til en klient, for lærere er lojaliteten knyttet til barnet og eleven. Der er jeg ikke i tvil. Jeg vil ha en verdidebatt om hva vi som samfunn vil med skolen, for elevenes skyld. Hvis elevene føler tilhørighet i skolen, tror jeg en viktig demokratisk byggestein er lagt.
Skolen er den viktigste fellesarenaen vi har i samfunnet vårt. Her skal demokratiske verdier læres og oppleves. Her møter lærere elever fra de er fem- seks års gamle til det er slentrer ut av videregående i 18 års alderen.
I 2012 fikk lærerne og lederne i skolen Lærerprofesjonens etiske plattform, plattformen er et uttrykk for de etiske verdiene og ansvaret som lærere og ledere i skolen har – i møte med de de har ansvaret for, barna og eleven.
Jeg lurer på – og tror ikke, at det er et godt nok ytringsklima for de vanskelige spørsmålene i skolen. Etikk handler om å møte den andre på en anerkjennende måte. Elever møter lærere, lærere møter elever, ledere møter lærere – og mange vesentlige verdidebatter tas ikke, fordi det er vanskelig. Språket mangler, påpeker forskere. [3] Skolen er læring, skolen er utdanning og danning. Skolen er menneskemøter som former og påvirker Aisha og Tore, Kjell og Inger. Disse menneskemøtene kan ikke planlegges i detalj, nettopp derfor er profesjonsetikk selve kjernen i yrkesutøvelsen. Lærerne må ta valg der og da, om hva som er best for Kjell og Aisha. Det er lett å trå feil, av den grunn er den etiske plattformen fin å ha å støtte seg på i samtalen på personalrommet etterpå.
Utdanning er et velferdsgode som lærerprofesjonen forvalter på vegne av samfunnet. Det krever en pågående debatt om etiske spørsmål, i utdanningssektoren og i offentligheten. Min jobb de siste årene har vært å lede arbeidet med profesjonsetikk i Utdanningsforbundet.
Kan jeg løfte fram etikkdebatter som jeg mener er underkommunisert, ved å skrive en bok? Eller bør jeg heller skrive en kronikk, eller en fagartikkel. Hva bidrar mest til å skape en debatt om livet som leves i skolen? Kanskje kan en ny bok om etikk bidra til å utvikle språket, bidra til å endre handlinger og holdninger.
Politikere, skolemyndighetene, foreldre og elever – alle har en legitim rett til å ta del i debatten om hva skolen skal være. Profesjonsetikk har fått vind i seilene de siste årene i nordiske og europeiske land, fordi utdanning har en helt sentral plass i demokratiutviklingen vår. Jeg ville skrive denne boka fordi jeg savner de etiske debattene, de viktige og vanskelige debattene om livet som leves i skolen.
Ivo de Figueiredo skal ha sagt at det subjektive blikket er det ærligste.[4] Med en jeg- forteller i boka mi vil subjektiviteten bli åpenbar, det er fortellerstemmens observasjoner og betraktninger som binder historien sammen. I et erkjennelsesfilosofisk perspektiv er det den subjektivt oppfattede virkeligheten som kan formidles. Jeg kjenner fag- og forskningslitteraturen på feltet svært godt, jeg kjenner skolehverdagen og kravene til lærerrollen godt nok, jeg kjenner utdanningspolitikken. Hvis jeg skal fortsette i skriveprosessen min, må jeg antakelig skrive fra et subjektivt ståsted. Jeg har fagkunnskap, konkrete eksempler på lager og evnen til å engasjere.
Hvis jeg skal jeg engasjere en målgruppe jeg ønsker å nå, må jeg sannsynligvis skrive implisitt om etiske valg, jeg må sannsynligvis konstruere en jeg- forteller og skrive om menneskemøter. Det var egentlig ikke den boka jeg hadde tenkt å skrive. Jeg er rik på kulturell kapital, jeg tviler likevel på om de største forlagene ser det på samme måte. For de skal selge. Kan det være at jeg mener profesjonsetikk er mye viktigere enn det et mulig publikum synes? Jeg har ikke skrevet en hel sakprosabok om profesjonsetikk i barnehager og skoler før. Det har mange andre gjort.[5] Nå er jeg virkelig i tvil om jeg kan og vil skrive den boka jeg har sett for meg så lenge. Jeg er slett ikke sikker på at jeg vil skrive en fagbok, med rikholdig kildemateriale, for vil den leses og hvilket forslag vil satse på meg, en gammel dame med lang byråkratisk og praktisk erfaring fra utdanningssektoren. «Boring!»
Jeg hadde nok et naivt forhold til maktforholdene i forlagsverden, selv om jeg slett ikke burde ha det, etter flere års samarbeid om digitale læremidlers plass i den litteraturpolitiske verktøykassa. Tror kanskje det er morsommere å jobbe med, enn i forlagsbransjen i dag. Konkurransen mellom forlagene er hard. Det merkes – for de største forlagene tilbyr kveldseminarer og konserter med sine forfattere. Forfattere må kunne mye mer enn å skrive, hvis boka skal promoteres og selges.
Jeg tviler på at Universitets forlaget vil satse på en fagbok om profesjonsetikk, skrevet av en ukjent forfatter som meg, en forfatter som verken er etiker eller moralfilosof. Jeg er helt sikker på at jeg ikke makter å skrive om profesjonsetikk sånn som Gro Dale skriver. Hun skriver om det eksistensielt viktige i alt hun skriver. Etikk er eksistensielt viktig, så jeg vil gjerne også skrive så teksten og ordne kan krype inn i deg som hører eller leser, men jeg er ikke Gro Dale.
I dette perspektivet føles det som om mine muligheter som fagformidler er brukt opp. Jeg er tom. Alt jeg har av krefter, skrivelyst, fagkunnskap og engasjement er trukket inn i pågående politiske prosesser. Det er dokumentert digitalt i mange kanaler og på mange plattformer. Men ikke med mitt navn. Jeg er en kollektiv avsender i en demokratisk prosess, som går og går. Jeg er en skriver som leder skriveprosesser som skal få fram det beste og mest presise i et språk som enda ikke finnes. Jeg skal være anonym, det er tekstene som skal tale. Alle tekstene jeg skriver handler på ett eller annet vis om valg og verdier i menneskemøtene, om skolens verdibaserte samfunnsmandat, om lærere og om elevene.
Jeg tilhører en tekstkultur hvor ordene, skriftlige og muntlige skal påvirke politikeres handlinger og endre elevenes opplevelse av skolen. Hver dag, hele tiden. Jeg står i endringsprosessen, navnløs og usynlig, jeg dytter og drar. Og jeg har som ansatt og ansvarlig makt og myndighet til å påvirke. Ett av de konkrete resultatene er at Utdanningsforbundet og Skolenes landsforbund vedtok Lærerprofesjones etiske plattform. (2012) På tirsdag til uka, 6. november 2019 skal landsmøtet i Utdanningsforbundet diskutere om Lærerprofesjonens etiske råd skal videreføres. Rådet skal støtte opp om den etiske plattformen, da trenger kanskje ikke jeg skrive den boka likevel. Den boka skulle jo nettopp bidra til å støtte opp om de etiske verdiene og ansvaret. All dokumentasjon finnes digitalt.
Jeg trodde jeg virkelig jeg var den rette til å skrive en bok om profesjonsetikk i utdanningssektoren. Jeg trodde jeg ville ha en redaktør, men vil en redaktør egentlig ha meg og mitt bokprosjekt? Jeg tviler nå på om jeg kan kombinere etos, logos og patos på et vis som har gjennomslagskraft i en papirbok? Er ikke sikker på om det er verdt strevet heller, jeg har begynt å lure på om jeg rett og slett bare hadde et behov for å bli mer synlig? I så fall er det veldig mange andre mulige, mindre krevende måter å gjøre det på.
Prosjektet mitt var å skrive tekster for lærere, kommende lærere, lærerutdanningene og kolleger. Tekster som gir muligheter for å reflektere etisk over lærerprofesjonens eget kunnskapsgrunnlag og praksis. Akkurat nå står Skolenorge midt oppe i en stor endringsprosess, Fagfornyelsen. Det utvikles og innføres nye læreplaner på alle trinn, i alle fag i alle skoler over hele landet. Det digitale skifte er samtidig i full gang. Rønning og Slaatta sier at: Hvordan læreplanene utformes, kommer til å virke avgjørende inn på hvordan forholdet mellom digitale og trykte læremidler utvikler seg videre. [6](s. 82) Det samme vil etter mitt syn, gjelde bøker som skrives for lærerutdanningene og utdanningssektoren for øvrig. Dessuten har jeg skjønt at jeg enten må skrive en debattbok med allmennheten som målgruppe, eller en fagbok med profesjonen som målgruppe. Årsaken er at forskjellige forlag har ulike kategorier som mitt bokutkast må passe inn i. Da må jeg velge sjanger, og det er ikke lett. En bok om læreres profesjonsetikk kan bidra til profesjonsutvikling for den enkelte, men kan kanskje også bygge kunnskap og etisk dømmekraft i praksis. Hvilket litterært kretsløp har plass til min bok? Akkurat nå har jeg en forståelse av at forlagsverden er en verden jeg må kategoriseres inn i og jeg tror ikke jeg passer inn. Den er for krevende – og jeg er for liten og anonym. Jeg har ikke etos, jeg er ingen kjent forfatter, til tross for at jeg kanskje har skrevet og snakket om etikk, læreres ytringsfrihet og elevenes personvern, varsling og etisk forsvarlig praksis de siste sju årene. Jeg har patos, jeg har laget mange små manus til filmsnutter om etiske dilemma. Men de ligger på Utdanningsforbundets nettsider – til fri bruk. Jeg har ikke eiendomsretten. Det har forbundet. Kan lenken og henvisningen til konkrete eksempler deles og brukes i en papirbok? Er forlagsbransjen interessert i å kombinere digitalt, offentlig tilgjengelig stoff med redaksjonelt fagstoff?
Jeg trodde jeg ville skrive en sakprosabok, en debattbok som kan skape engasjement og diskusjoner om profesjonsetikk. Og det brenner – det brenner hele tiden. Skolen speiler samfunnet, den splitter og samler. Er det mulig å skape en skole for alle, i et samfunn som vårt? Vi snakker om verdier som likeverd, respekt og toleranse som bærende elementer i demokratiet vårt. Som ansatt i sekretariatet i Utdanningsforbundet har jeg holdt kurs for tillitsvalgte og forskjellige medlemsgrupper, laget konferanser, skrevet innspill og utspill. Nå har jeg sammen med kolleger laget materiell til landsmøtet som arrangeres 4. -7. november 2019. Tekstene som ble skrevet forut for landsmøtet og til landsmøtet ligger her. Det pågår en debatt om Lærerprofesjonens etiske råd skal videreføres eller ikke. Landsmøtet skal avgjøre.
Jeg vet av erfaring at jeg har fagkunnskaper og muntlig og skriftlig formidlingsevner. Jeg vet jeg kan bruke fag- og forskningskunnskaper, blandet med konkrete eksempler og engasjere tilhørerne. Jeg vet at lærerstudenter i alle aldre engasjeres av konkrete etiske dilemmaer, fordi møtet med elevene består av en lang rekke etiske dilemmaer og valg som må tas der og da.
Jeg har hatt det faglige ansvaret for å bygge opp Utdanningsforbundets nettsider med konkrete eksempler på etiske dilemmaer i tekst og skrevet manus til filmklipp på Utdanningsforbundets nettside om profesjonsetikk. Du finner fagstoff, etiske dilemmaer, Lærerprofesjonens etiske plattform og praktiske tips til hvordan du som lærer eller leder kan jobbe med profesjonsetikk hvis du klikker deg videre her.
Jeg har lang erfaring fra videregående opplæring og voksenopplæringsfeltet. Jeg kjenner elevene som så gjerne vil, men ikke får det til. Jeg har vært lærer, leder og prosjektansvarlig i skoleutviklingsprosjekter. Jeg har et stort hjerte for både elever og lærere i vanskelige situasjoner. Malkenessaken som eksploderte i mediene viste kompleksiteten i mange etiske problemstillinger. Hvor går grensen for læreres ytringsfrihet i møte med taushetsplikten? Når bør det varsles og på hvilken måte når politiske rammebetingelser gjør læreroppdraget vanskelig å realisere? Kunnskaper i faglitterær skriving er kommet meg og tekstene mine til gode. Det er morsommere å skrive når litterære virkemidler er tatt i bruk, og språket er forenklet for å komme leserne i møte. Selv om disse tekstene jeg har skrevet ikke defineres som faglitterære tekster er det en interessant øvelse å måtte formidle fagkunnskaper i en utdanningspolitisk kontekst. Alle saksdokumenter og alt bakgrunnsstoff er lagt ut på nettsidene til forbundet. Jeg eier og eier ikke disse tekstene, de er stor grad påvirket av min skriving, men tekstene er også skrevet av kolleger med fag- forsknings- eller kommunikasjonsbakgrunn.
Tønnesson drar et skille mellom funksjonelle sakprosatekster uten navngitt forfatter, og litterær sakprosa, forlagspubliserte tekster med en navngitt forfatter. Han hevder litterære virkemidler står til rådighet for denne typen tekster, så lenge kontrakten om den grunnleggende tilknytningen til virkeligheten opprettholdes. (Tønnesson, 2012. s 34)[7] Askeland og Maagerø (2014) mener at sakprosaen ikke låner litterære virkemidler og skrivemåter fra skjønnlitteraturen, men at sakprosa alltid har benyttet språklige og litterære virkemidler for å påvirke leseren. De viser til Aristoteles bok Retorikken (ca. 320f. Kr), og Hellesnes oppfordring om å finne en god balanse mellom etos, patos og logos elementer i sakprosatekster. (s.276)
Denne tekstkulturen som jeg er en del av, baseres på forskningsfunn, erfaringer og politikk. Innenfor disse rammene har jeg kunnet formidle fagkunnskap om profesjonsetikk i utdanningssektoren. Er i tvil om det er nok til å skrive en bok som er kvalitativt god nok, interessant nok, og leseverdig. Hvem skal lese boka jeg vil skrive? I den rollen har jeg har nå har jeg skrevet meg inn i sakprosafeltet ved å bidra med et kapitel i boka Profesjonsetikk[8], utgitt på Gyldendal forlag i 2018. Boka består av akademiske fagartikler. Det ble ingen debatt i etterkant av utgivelsen.
Konklusjonen min så langt er at jeg har en skatteliste av kildemateriale i tekster jeg allerede har skrevet, eller i fag- og forskningslitteratur jeg kjenner godt gjennom arbeidet mitt.
Husserl forstår virkeligheten som alt det som kan gjøres tilgjengelig i umiddelbar og evident erfaring. Han kritiseres for å ta for lett på ontologiske fenomen, på historien og kollektive strukturer. Min erfaring er at subjektive erfaringer som kan settes i kontekst og sees på i et prinsipielt lys, engasjerer lærere. Lærere tar hver dag en rekke vanskelig valg som setter spor i de vi jobber for og med. Ved å sette ord på etiske dilemmaer kan individuelle erfaringer løftes fram i profesjonsfelleskapet, belyses fra forskjellige sider, da kan erfaringer skifte karakter og framstå som prinsipielt viktige etiske spørsmål. Spørsmål som bør debatteres og finne sin løsning i et fellesskap.
Jeg ville skrive til tidligere lærerkolleger, til lærerutdannere, ledere, tillitsvalgte og politikere for å vise at Lærerprofesjonens etiske plattform er et nyttig verktøy og et normgivende etisk grunnlagsdokument. Plattformen er formulert som retningsgivende etiske prinsipper for profesjonsutøvelsen, verdiene og prinsippene i plattformen kan bidra til å belyse vanskelige etiske spørsmål fra mange sider, før argumentasjonen formes og beslutninger fattes.
Filosofen Øyvind Kvalnes påpeker i boka Etikk for lærere (2014)[9] at etikken kan gi det analytiske verktøyet som trengs for å øve opp språket og evnen til å diskutere hva som er etisk forsvarlig praksis i læreryrket. Professor, emeritus ved Universitet i Oslo Lars Løvlie sier det slik:» Etisk dømmekraft utvikles gjennom hele yrkeslivet i samspill med kolleger og andre».[10] I dette utsagnet ligger det at erfaringer og teoretiske etiske vurderinger, må flettes sammen og omsettes til språkhandlinger som gir mening og ny kunnskap. Husserl mente at det gjelder å bringe erfaringens egen mening til uttrykk. Det kan gjøres ved å vise en åpenhet og undersøke «sakene selv». Vitenskapelige teorier, sunn fornuft eller andre hensikter, må tas ikke tas for gitt, men belyses og undersøkes[11]. Dette er kjernen i”alle fenomenologier” (for eksempel Merleau-Pontys kroppsfenomenologi). Gjennom erfaring med tingene, kan vi så sette ord og begreper på dem, men uten å ødelegge dem. Det kreves åpenhet og følsomhet i forsøket på å beskrive dem, ikke som en oppsummerende klassifikasjon av kategorier. Kanskje skal jeg skrive den boka likevel?
Marianne Løkholm Lewin
[1] Allern, Sigurd (2016) Kildekritikk – begreper og håndverksregler-Journalistikk og kritisk analyse.
[2] Walt Harrington/Isabel Wilkerson (2007), Towards an Ethical Code For narrative Journalists/Playing Fair with Subjects. Telling true stories: Capt 3.
[3] Wågsaas m.fl. Etikk i profesjonell praksis. HIØ 5/15.
[4] Bech- Karlsen, J. Den nye litterære bølgen. 1.1.5 Essayistisk dokumentar. S 83. 2014
[6] Rønning, H. og Slaatta, T. litteraturpolitikkens verktøykasse. Den norske modellen. Pax Forlag, Oslo 2019.
[7] Tønnesson, J. L. (2012): Hva er sakprosa. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget (utdrag). Askeland, N. og Maagerø, E. (2014). Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
[8] Hjort, Kristiansen, Barkholt(red) Profesjonsetikk for og med mennesker. Gyldendal, Oslo 2018
[9] Kvalnes, Ø. (2014) Etikk for lærere. Universitetsforlaget, Oslo
[10] Uttalelse på lanseringen av Lærerprofesjonens etiske plattform, i Lærernes Hus februar 2013.
[11] Bengtsson, J. (1993): Edmund Husserl. Sammenfätningar: Till sakerna själva: det fenomenologiske gjennombrottet (Logische Untersuchung 1900/01 s. 95 i kompendiet, s. 25 i artikkelen)